Sylvi Listhaug

En sneversynt og perspektivløs heksejakt.
Hvem står bak og hvorfor? 

Som avisleser og velger føler jeg ubehag ved den heksejakten som Sylvi Listhaug har vært utsatt for fra den dag det ble kjent at hun kom til å bli den nye landbruksministeren. Hvem som står bak og hvorfor, er av større interesse for meg som velger, enn Sylvi Listhaugs kundeliste. Men den kunnskapen for jeg nok aldri tilgang til.

Sneversynt og perspektivløs er heksejakten fordi den ensidig behandler et enkelt tilfelle tatt ut av en større sammenheng. First House og tilsvarende kommunikasjonsrådgivere er ikke bare rådgivere, men de er samtidig en del av en stadig mer omfangsrik praksis, nemlig lobbyvirksomhet eller ”korridorpolitikk” som det også kalles. Med andre ord: det er ikke bare rådgivernes kundeliste som er interessant, mer interessant er det å få vite hvem som påvirker hvilke politikere og ikke minst hva de snakker om. Men det får du ikke vite. Lobbyvirksomheten i Norge er ikke regulert. Det har blitt fremmet fem forslag på Stortinget om regulering av lobbyvirksomhet siden 2006. Samtlige av forslagene har blitt nedstemt. Hvorfor er det neppe noen som kan gi deg et godt svar på. Hvem som hadde flertall på stortinget er det ingen tvil om.

Er det ikke på tide at vi for større åpenhet rundt hvem som til en hver tid påvirker våre stortingsrepresentanter og politikere? I Geelmuyden Kieses lobbyundersøkelse i 2010, oppgav nesten 70 prosent av de spurte politikerne at de ble kontaktet ukentlig, og hele 12 prosent svarte at de ble kontaktet daglig. 70 prosent av politikerne opplever lobbyvirksomhet som viktig.

Stadig flere land regulerer lobbyvirksomhet. I løpet av de siste tjuve årene har både Georgia, Ungarn, Polen og Litauen, Australia og EU innført eller gjeninnført reguleringsordninger. Kombinasjonen av en kultur for korrupsjon og et kraftig voksende sivilsamfunn med ulike interesser har bidratt til at mange ønsker å regulere lobbyvirksomheten. Bakgrunnen er forventingene om at det ville styrke de politiske beslutningsprosessene og folkets tillit til myndighetene. Åpenhet, i betydningen offentliggjøring, er et av de viktigste argumentene som brukes for regulering av lobbyvirksomhet. En åpenhet som gjør det mulig å få oversikt over myndighetenes handlinger, både når det gjelder hvordan beslutninger tas og hvilke aktører og institusjoner som forsøker å påvirke beslutningsprosessene. Åpenhet er dessuten en forutsetning for at vi skal kunne evaluere og ansvarliggjøre politikerne - om ikke annet så med bruk av stemmeseddelen. Hemmelighold undergraver demokratiet, fører til mistenkeliggjøring og skaper politiker forakt.

Dessverre har trenden de senere år vært at stadig mer unndras offentligheten. Det tjener hverken politikerne eller demokratiet. Ikke minst den fjerde statsmakt, mediene, bør tenke gjennom sin rolle i Listhaug saken.

Sosialdemokratiet

Klarer sosialdemokratiet å tilpasse seg den nye virkeligheten?

Den forlatte rose

Ikke bare i Norge, men i hele Europa mister sosial-demokratene innflytelse. Politiske kommentatorer er enige om at det er fordi venstre siden ikke evner å fornye seg, men gjentar parolene fra fortiden. Velferdsstaten og den meningsløse fordelings-rettferdigheten slår ikke lenger an hos de store velgerskarene. ”De romantiserer fortiden og kapitulerer for fremtiden” som den britiske partiforsker Anthony Painte utrykker det i Financial Times.

Velferdsstaten

For venstresiden er statlig intervenering en grunnpilar i den politiske ideologien. De setter alt inn på å begrense private initiativ og engasjerer seg i fordelingspolitikk til fordel for ”arbeiderklassen” på den måten skal de oppnå et mer likestilt og rettferdig  samfunn.

I praksis betyr det at et økende antall oppgaver sentraliseres og styres av et byråkrati som igjen kontrollers av en liten politisk maktelite.

Velferdsstaten er i dag så omfattende at den regulerer alt du gjør fra vugge til grav. Den vet hva som er best for deg gjennom alle livets faser. Du får stadig færre valgmuligheter og alt skal tilrettelegges for deg i  velferdsstatens regi – basert på likhetsprinsippet uansett individets ønsker og forutsetninger.

  

Stadig klekkes det ut nye ideer, forbud og påbud under dekke av at det er til det beste for deg eller at det gagner den sosiale rettferdigheten.

For å finansiere velferdsstaten og et omfattende byråkrati øker skatter og avgifter.

Fordelingsrettferdighet.

I fordelingsrettferdighetens navn skal det tas fra de som har - er sosialdemokratiets mantra. ” Brede skuldre kan bære mer” predikerer Sigmar Gabriels  i  tyske SPD. Men stadig flere velgere gjennomskuer dette sludderet. I de fleste land som har erfaringer fra regjeringer på venstre siden i politikken vet velgerne at rundt 50 prosent av skattebetalerne betaler 90 - 95 prosent av den samlede lønn- og inntektsskatten fordi toppskatten slår inn allerede på et relativt lavt inntektsnivå. En toppskatt som mange av sosialdemokratiets kjernevelgere også må betale.  

I Norge slår det første trinn i toppskatten inn når du overstiger en inntekt på 490 000 kr. Tjener du derimot det tidobbelte så øker toppskatten bare med 3 prosentpoeng, med andre ord toppskatten blir ”marginalt” høyere. Den mest omfattende fordelings-rettferdigheten skjer på bekostning av de som har en gjennomsnittsinntekt – hvorav mange stemmer rød/ grønt. 

Blikket fremover

På spørsmål om fremtiden har sosialdemokratene lite å fortelle. Hvordan kan sosialstaten finansiere en stadig voksende velferdsstat?

Stadig flere velgere stiller seg undrende til om vi har behov for de ørkesløse sosiale drømmene og halvveis realiserbare velgjerningene.

Venstresidens  karikatur av et samfunn, som er dypt urettferdig, hvor de ”rike” utgjør en trussel og hvor staten vet best, er det stadig færre som identifiserer seg med. Tvert i mot brer det seg en holdning, hvor bevisste borgere selv vil ordne opp i problemene istedenfor for å bli overstyrt av en byråkratisert og regelstyrt formynder- og forbudsstat.

I USA har den politiske debatten endret seg fra kritikken av ”Big Business til problemet med ”Big Government”. Den pågående politiske striden som førte til ”Shutdown” illustrer dette på et dramatisk vis.

Gjeldsproblemene i de vestlige demokratiene er en indikator på overdimensjonering av statsfunksjonene. 

Dersom finansieringen av velferdsstaten ikke lenger er mulig så er vi nødt til å ta standpunkt til følgende utfordring: Hvor mye stat tenger demokratiet?

Tradisjonelle institusjoner forvitrer.

Sosialdemokratene har blitt knyttet til institusjoner som de har hjulpet til å etablere og støtter. Den industrielle økonomi og arbeideren dannet grunnlaget for den politiske plattformen og utviklingen av den sentraliserte velferdsstaten. Fagforeningene utviklet seg til å bli sentrale samarbeidspartnere som etter hvert ble en integrert del av det politiske systemet. Legitimiteten av dette er kommet mer og mer i fokus av samfunnsøkonomiske og moralske grunner. På hele det europeiske kontinentet har fagforeningenes innflytelse vært i tilbakegang og er fraværende fra store deler av den moderne økonomien.  Sosialdemokratiers institusjoner og samarbeidspartnere, ”det offentlige” oppfattes som utdatert og inneffektivt. Gjeldkrisen i Europa blir av  mange sett på som en konsekvens av at velferdsstaten har fått svelle ut. 

Sosialdemokratiet - hva nå?

Blant velgerne vokser det frem en bred kritikk av et samfunn hvor reguleringsiveren tar overhånd.

Omfordelingspaternalismen blir betraktet med økende skepsis fordi borgerne for lengst erkjenner at det har utviklet seg en politisk sosialindustri til egen berikelse som nå har oppdaget “den forebyggende sosialpolitikk” som sitt nye markedet.

Moralapostlene på venstre siden opptrer som guruer med den høyeste åndelige innsikt i menneskehetens beste. Med påbud og forbud ønsker de å gjøre deg til en lykkelig sosialistisk velger i en velferdsstat hvor kjønn og politisk bakgrunn blir foretrukket fremfor kunnskap og initiativ. 

Big-Government-Gouvernante konseptet mister stadig flere tilhengere. Den senere tids utvikling, ikke bare her i Norge, men i Europa, Australia og Japan bekrefter dette. Sosialdemokratiets fremtid er høyst usikket. Diskusjonene på nettet bekrefter det. Der er majoriteten inneforstått med at dagens politiske og ideologiske plattform ikke lenger finner gjenklang  hos velgerne. De ønsker at sosialdemokratiet tar nye posisjoner i det politiske landskap som enten gjør ideologien mer grønn eller blå. Men disse plattformene er allerede opptatt. Det er tvilsomt om et strategisk valg langs den grønn-blå aksen kommer til å virke troverdig, men til syvende og sist er det velgerne som avgjør.

Pendlere!

Pendler du til Oslo?

Har du noen gang tenkt på hvor lenge du sitter i kø i løpet av et år? Ifølge en undersøkelse gjort av Institutt der Deutchen Wirtschaft så sitter du og dine lidelsesfeller til sammen over 12 arbeidsdager, eller 92 timer i kø i løpet av et år for å komme på jobben i Oslo. Er det mye eller lite?

I Paris bor det 12 millioner mennesker og de bruker like lang tid som i Oslo. 

I London, med 9,2 millioner mennesker, bruker pendlerne i gjennomsnitt 74 timer. Har du opplevd trafikken og ”motociclisti” i Roma - et sant kaos - så bruker pendlerne likevel bare 2 timer mer enn vi gjør i Oslo. 

Det er kanskje en fattig trøst, men det finnes et land i Europa hvor situasjonen er verre.

I Warzava, et av de mest betydningsfulle handelssentre i Øst Europa, bruker pendlerne 106 timer i året. Grunnen til at trafikantene i Warszawa plages av endeløse køer skriver seg fra den tiden kommunistene styrte landet. Manglende innsikt, handlekraft og innkompetanse har ført til et enormt etterslep når det gjelder infrastrukturen i byen. I dag nærmer det seg en million biler i Warszawa. All gjennomgangs trafikk passerer gjennom sentrum av byen. Manglende parkeringsmuligheter gjør at bilistene sirkulere rundt i håp om å finne en ledige parkerings- plass. Samtidig forsøker de å unngå gater hvor det pågår veiarbeid, som kun skjer på dagtid.

I 1974 ble nok en gang blåst liv i planene om å bygge en Metro. Endelig i 1983 ble programmet godkjent av regjeringen og de første tunellene ble bygget. Ufullstendig finansiering, dårlig planlegging og et sendrektig byråkrati førte til en byggehastighet på 2 meter pr dag.

_____________________________________________________

Noen inntrykk fra trafikken i Warszawa på You Tube  

http://www.youtube.com/watch?v=Bps--azS9T0

 _____________________________________________________

Tiltross for at jeg aldri har vært i Warszawa, bringer historien frem en sterk følelse om at dette har jeg opplevd før - en Déjà vu. Kan det være i forbindelse med pendler tilværelsen inn til Oslo - mon tro? Nei, etter videre ettertanke. Warszawa jobber med saken. Her, ikke bare fornekter politikerne problemet, men de har nettopp bygget Operatunnelen som gjør at all gjennomgangstrafikk går gjennom sentrum isteden for å legge hovedveiene utenom byene slik de gjør i alle andre storbyer på kontinentet. Togtunnellen gjennom Oslo (Oslotunnelen), ble vedtatt bygget i 1968, men først ferdigstillet i 1980. Nå mener mange den allerede er sprengt. Noen planer om en ny eller utvidet Oslotunell finnes ikke.  Det er ingen tvil om at vi snart kommer til å passere Warszawa med god margin. Skulle politikerne mot all forventning innse at det må finnes en løsning, så går det desenier fra erkjennelse til ferdigstillelse.

Oljeeventyret

Nærmer vi oss slutten på den norske velferden?

Statoil har problemer med norsk kostnadsnivå.

Statoils melding om at de kommer til å ”flagge ut” 1000 arbeidsplasser til lavkostland innen 2020 for å bli mer konkurransedyktig, har ikke uventet vakt oppsikt. Fagforeningen forlanger klare linjer fra regjeringen, underforstått at staten som eier bør sette en stopper for dette. Uenighet innad i regjeringen førte til at Stoltenberg kom med følgende uttalelse til NTB: ”Statoil skal gi avkastning for eieren, i tillegg til at det er en målsetting om å ha hovedkontorfunksjonene i Norge. Det er det som står i eierskapsmeldingen, og det er den politikken som gjelder”

Er outsourching  av 1000 stillinger nok?

Outsourcing av 1000 stillinger, primært innenfor støtte funksjoner, forventes å gi en innsparing på 1,3 milliarder innen 2020. Samtidig kommer meldingen om et skuffende kvartal for Statoil. Det begrunnes bla med forventet lavere produksjon. Kanskje litt overraskende med tanke på alt media oppstyret rundt alle funnene i Nordsjøen den siste tiden. Nærmer vi oss siste kapitel i oljeeventyret?

Det er i hovedsak forretningsområdet Utvikling og Produksjon Norge (UPN) som opplever det største fallet i produksjon og resultat. Produksjonen i den internasjonale driften økte i perioden.

Statoil leverte en rekordhøy internasjonal produksjon, med en økning på seks prosent, hovedsakelig som følge av oppstart av og produksjonsøkning på ulike felt, skriver Lund.

Er det slik at Norge begynner å gå tom for olje og at vi må satse mer i utlandet så er situasjonen en helt annen en den var for noen år siden? Det betyr at Statoil i større grad må konkurrere med utenlandske oljeselskap. Og den konkurransen er det ikke sikkert at de kommer til å vinne. Av følgende grunner:

Tilgjenglighet og konkurranse

Rundt 90 prosent av olje reservene er under kontroll av nasjonale oljeselskap, som Statoil. De nasjonale selskapene har utviklet kompetanse, slik at de selv klarer å produsere, raffinere og selge oljen. Stadig flere blir selvhjulpne og klarer seg uten hjelp fra selskaper som opererer internasjonalt.  En konsekvens av dette er at selskaper som Statoil blir mer og mer avhengig av olje som er vanskelig tilgengelig. Den finnes enten på dypt vann langt fra land, som i Arktis. Den er blandet med skifer eller sand, eller finnes i politisk ustabile regimer, som Algerie.

Men Statoil er ikke alene om å være avhengig av nye oljefelt.  De 6 største oljeselskapene, de såkalte ”Big Oil” opplever de samme utfordringene. Kampen om lett tilgjengelig, ”easy oil”, blir stadig mer utfordrende.

Etterspørselen synker

Flere eksperter peker på en annen utvikling. 60 prosent av oljeforbruket kan knyttes til transport, resten brukes til kraft, petrokjemikaler og annen industrielt bruk.

I følge OPEC har etterspørselen etter olje gått tilbake i USA og Europa. I USA er etterspørselen på i underkant av 9 millioner fat pr dag. Det laveste nivå på over 10 år.  Grunnen er en stadig økning i  mer bensineffektive transportmidler. Samtidig  som stadig bedre infrastruktur, offentlig kommunikasjon og høye oljepriser har bidratt til et generelt lavere forbruk.

Fremvoksende økonomier vil ikke oppleve bensinslukende bilene som på 50 og 60 tallet hvor miljøbevisstheten var lav og bensinen relativt billig.  

I mars introduserte Kina en standard begrensning på biler. Det skal ikke være tillat og selge biler som har et høyere gjennomsnitts forbruk enn 7 liter pr 100 km etter 2015.

Gass har fått en større rolle som drivstoff for busser, båter og biler. Konsekvensen av denne og likende utvikingstrender vil påvirke den fremtidige etterspørselen etter olje.

Presset fra miljøpartier og organisasjoner har og vil påvirke forbruket. Sentralt i denne diskusjonen står oljeutvinningen: Kun en tredjedel av verdens påviste fossile ressurser kan forbrukes de neste 40 årene hvis verden skal nå målet om maks to graders global oppvarming, advarer Det internasjonale energibyrået (IEA).

Det mest alvorlige på kort sikt er at etterspørselen kan bli påvirket av det som skjer med verdensøkonomien. En økonomisk tilbakegang vil føre til redusert forbruk. Signalene de siste månedene er ikke oppmuntrende.

Prisutvikling og kostnadsnivå

Dersom etterspørselen etter olje flater ut så vil prisene begynne og falle. Selskaper som utvinner olje til den høyeste prisen vil få problemer. I følge en mye sitert rapport fra Bernstein Research er den marginale kostnad for å produsere olje fra ugjestmilde land og geografisk utilgjengelige områder $100 pr fat. Ikke langt unna dagens pris.

Investeringene i olje og gassvirksomhet forventes i følge SSB å bli rekordhøye 211 milliarder kroner i 2013. Dersom prisene faller ytterligere samtidig som lønn-, kostnad- og skattenivået stiger kan disse investeringene fremstå som ytterst risikable.

Selv om markedsekspertene varsler prisoppgang hver gang regimene i Midtøsten markerer seg på første siden i media, så er trenden foruroligende.

Synker prisene til under 100 dollar så vil outsourcing av 1000 stillinger fortone seg som en bagatell og øke sannsynligheten for at Statoil bare sitter igjen med hovedkontorfunksjonen i Norge dersom selskapet ønsker å overleve. En utvikling som vil sette standard for resten av petroleumsindustrien vår. En industri som i følge Menton Business Economics direkte og indirekte sysselsetter ca. 250.000 personer. Og i følge finasdepartementet er grunnlaget for en stabil økonomisk politikk som legger til rette for høy syselsetting, stabil økonomisk vekst, bærekraftige offentlige velferdsordninger og en sterk offentlig sektor.

Mye tyder på at oljeeventyret kan fases ut raskere enn vi ønsker. Hva skal vi da satse på?

Norges konkurranse kraft

En av de viktigste grunnen til at landene sør i Europa har problemer har vært et stadig økende lønnsnivå og politisk handlingslammelse som igjen har ført til  svekket konkurransekraft.  Samtlige av disse landene har et undersudd på handelsbalansen og de scorer lavt på WEF Global Competetiveness Reprot 2012 – 2013. Rapporten sammenlikner konkurransetilstanden i 144 land. Spania ligger på 36 plass, Italia på 42 plass, Portugal på 49 plass og Hellas som har de største utfordringene, både økonomisk og sosialt, ligger på 96  plass.

Norge finner vi på en akseptabel 15 plass, problemet er bare at Danmark (12), Sverige (4) og Finland (3) ligger foran oss tiltross for at de ikke har olje!  Det burde bekymre de fleste.

Finland topper listen når det gjelder utdannelse som et resultat av et sterkt fokus de siste 10 årene. Det har ført til at arbeidsstokken har de nødvendige ferdigheter til å møte stadig nye utfordringer. Finland ligger også på et nøyt nivå når det gjelder teknologisk adopsjon og innovasjon. Finland er et av de mest innovative landene i Europa.  Økonomien er ikke uten utfordringer, men er bra sammenliknet med andre euro land.

_____________________________________________________

Noen av områdene som trekker oss ned i sammenlikningen:

Institutions

• ·        Burden of government regulation  65 plass
• ·       Transperency of government policymaking 23
• ·       Gov´t services for improved business performance 38

Infrastructure

• ·     Quality of overall infrastructure 39
• ·     Quality of roads  84
• ·     Quality of railroad infrastructure 47
• ·     Mobile telephone subscriptions/100pop 50

  Microeconomic environment 

• ·      General government dept % GDP 96  (Eurosonens krav er 60 prosent)

   Education

• ·     Quality of primary education 33  (Finland  1)
• ·     Quality of math and sience education 57  (Finland 2)
• ·     Quality of management schools 24 (Finland 10)

Goods market efficiency

• ·     Extent and effect of taxation  59
• ·     Total tax rate % profits 82
• ·     No of procedures to start business 29
• ·     No of days to start business 25
• ·     Agricultural policy costs 105
• ·     Prevalence of trade barriers 86
• ·     Trade tariffs % duty 50

Labour market efficiency

• ·     Flexibility of wage determination 133
• ·     Hiring and firing practices 135
• ·     Pay and productivity 77
• ·     Women in labour force, ratio to men 14

Innovation

• ·     Quality of scientific research institutions 27
• ·     Gov´t procurement of advanced tech products 28
• ·     Availability of scientists and engineers 42  

 ____________________________________________________

Det bør ikke overraskelse noen som har fulgt med over tid at vi skårer uforholdsmessig lavt på mange områder når det gjelder konkurransekraft. Det kan være en bekreftelse på at regjeringens ideologiske ståsted og aversjon mot privat initiativ har gjort at den ikke har klart å finne relevante løsninger. Det er de ikke alene om. Det finnes nok av eksempler på sosialistiske regimer som har spilt fallitt.  Konsekvensen er nærliggende. Eksemplene er mange. Utviklingen i de mest utsatte landene i eurosonen kan gi en indikasjoner på i hvilken retting regjeringen tar Norge videre. Krisen i Japan kan forteller litt om omfang og tidsperspektiv.

Inflasjonsløgnen

Inflasjonsløgnen

Dagens ledende politikere fører oss inn i et økonomisk uføre.

Norge går så det suser! Arbeidsløsheten og inflasjonen er lav og stabil. Konjunkturene i Norge er vesentlig bedre enn i andre industriland. Likevel aner nordmenn at ikke alt er som det skal være. At de politiske valgene som gjøres fører til at verdier som er skapt, takket være oljen og tidligere generasjoners iherdige arbeid, kommer til å forvitre.

Har Norges Bank har kontroll over inflasjonen?

Konsumprisindeksen (KPI) viser prisutviklingen på de varer og tjenester som husholdningene etterspør. Den økte i april med 1,9 prosent fra samme måned i fjord. Indeksen er godt innenfor Norges Banks inflasjonsmål på 2,5 %. Et nivå som er viktig for å opprettholde lav og stabil inflasjon. Dette er viktig for en bærekraftig utviklingen av produksjon og sysselsetting.

Alt er med andre ord som det skal være.

De fleste føler likevel at prisene øker vesentlig mer enn i underkant av 2 prosent i året. ”Den følte inflasjonen”, som sosialøkonomene kaller det, er med andre ord høyere enn den offisielle versjonen. Det bekreftes når vi fyller bensin, passerer bompenge-stasjoner, leser boligannonser, handler dagligvarer eller finner strømregningen i postkassen.

Det som kanskje er mindre åpenbart er at pengene du har i banken blir mindre verdt på grunn av økt inflasjon, minimale renter og høye gebyrer.  Pensjonistene får stadig mindre å rutte med og de fattige blir fattigere.

Sannheten er at folks oppfattning er berettiget.  Levekostnadne øker mer enn to prosent i året, fordi indeksen ikke tillegger statlige og kommunale  avgifter og gebyrer tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer har de siste årene økt betydelig mer enn de varene som omfattes av konsumprisindeksen. Samtidig øker lønningen og det generelle kostnadsnivå med rekordfart. Vi opplever med andre ord en snikende og akselererende inflasjon som undergraver norsk økonomi.

Hva har utløst inflasjonen og hvor omfattende er den?

De som handler klær, elektronikk, sportsutstyr  og andre importere varer opplever at prisene stadig synker. Skal du derimot dekke primærbehovet som mat, boutgifter, transport og være lojal mot norsk- produserte varer opplever du det motsatte. Inflasjonen er med andre ord ikke importert, men en konsekvens av en villet politikk som har ført til økte  lønninger, skatter, toll og avgifter. Gode konjunkturer har gjort  at fagforeningene har fått gjennomslag for kraftige lønnsforhøyelser. Bedrifter, stat og kommuner har måttet kompensere for de økte lønningene ved å øke priser, skatter og avgifter. Denne økningen i levekostnadene har igjen ført til at fagforeningene forlanger kompensasjon i neste forhandlingrunde. Det er en slik lønns-pris-spiral som har presset prisene opp på et uforsvarlig nivå.

De siste 10 årene har lønningene i Norge økt vesentlig mer enn i våre naboland. I følge Eurostat ligger i dag  norske industriarbeideres lønnsnivå 60 % og prisnivået  50 % over gjennomsnittet i EU.

Hva er konsekvensen av en høy inflasjon?                                         Den kostandsinduserte inflasjonen medfører at store deler av fastlands industrien legges ned, flagger ut eller finner eiere som er villig til å investere i Norge - enn så lenge. Selv oljeindustrien advarer mot en pris- og kostnadstruktur som ikke er konkurransedyktig og at stadig mer arbeid forsvinner ut av landet. Av samme grunn må staten hvert år bruke mer penger for å kompensere for økte lønninger uten at det skapes reelle verdier.

Arbeidsplasser forsvinner i stadig økende grad. Selv om den offisielle arbeidsløsheten er på 3,7 prosent kan man ikke se bort fra det faktum at ca. 700 000 av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet.

En mindre påaktet konsekvens er at inflasjon i kombinasjon med lave renter, formueskatt og høye gebyrer fører til at bankinnskudd de facto reduseres som følge av en negativ realrente.  Det gjelder ikke bare de som har penger i banken, men også  pensjonister bør passe på at pensjonene reguleres i takt med inflasjonen – en inflasjon vi ikke vet nivået på.

De som derimot skylder penger er heldigere stillet, fordi verdien på lånet reelt sett blir mindre jo høyere inflasjonen er. Ser vi på husholdningenes stadig økende gjeld er det naturlig å anta at mange har fått med seg dette poenget, selv om det bidrar til å øke inflasjonen, og på noen områder skape boblelignende tilstander.

Ikke alle priser øker.                                                                          En pris har i de siste vist deflatoriske tendenser, nemlig oljeprisen. Den har sunket i flere måneder.  Oljeorganisasjonen OPEC er rådløs, fordi USA oversvømmer markedet med olje. 18. april var prisen 96,75  dollar pr. fat 100 dollar pr. fat regnes som kritisk for lønnsomheten når det gjelder utvinning av norsk olje. Det er sannsynligvis ikke den prisen Staten ønsker seg på vei ned.

Norwegian Fire Department

Verdens rikeste land fremstår som en vits! En hilsen fra familie i USA.

"One dark night outside a small town in Minnesota , a fire started inside the local chemical plant and in a blink of an eye it exploded into massive flames. The alarm went out to all the fire departments for miles around.
When the volunteer fire fighters appeared on the scene, the chemical company president rushed to the fire chief and said, "All our secret formulas are in the vault in the center of the plant. They must be saved. I will give $50,000 to the fire department that brings them out intact."

But the roaring flames held the firefighters off.

Soon more fire departments had to be called in as the situation became desperate. As the firemen arrived, the president shouted out that the offer was now $100,000 to the fire department who could bring out the company's secret files.

From the distance, a lone siren was heard as another fire truck came into sight. It was the nearby Norwegian rural township volunteer fire company composed mainly of Norwegians over the age of 65. To everyone's amazement, that little run-down fire engine roared right past all the newer sleek engines that were parked outside the plant.

Without even slowing down it drove straight into the middle of the inferno. Outside, the other firemen watched as the Norwegian old timers jumped off right in the middle of the fire fought it back on all sides. It was a performance and effort never seen before.

Within a short time, the Norske old timers had extinguished the fire and had saved the secret formulas. The grateful chemical company president announced that for such a superhuman feat he was upping the reward to $200,000, and walked over to personally thank each of the brave fire fighters.

The local TV news reporter rushed in to capture the event on film, asking their chief, "What are you going to do with all that money?"

"Vell," said Ole Larsen, the 70-year-old fire chief, "Da first thing ve gonna do is fix da brakes on dat focking truck!"

Verdens beste land å leve i - er også det dyreste

Er det et godt utgangspunkt for en bærekraftig økonomisk utvikling?

I disse dager arrangeres den årlige internasjonale messen for godterier i Köln. I den forbindelse kom jeg over en undersøkelse gjort av Nielsen, et internasjonal analyse institutt, som ikke er helt ukjent for norske dagligvareaktører. Undersøkelsen tok utgangspunkt i en handlekurv med 17 identiske søtsaker fra forskjellige merkevareprodusenter. Den  ble gjennomført i 19 europeiske land.

 Prisnivå på varekurv med søtsaker i 19 europeiske land
 Nielsen undersøkelse 2012

Allerede innledningsvis kunne jeg lese at tyske forbrukere fremdeles kunne glede seg over at Tyskland også i 2012 hadde de billigste søtsakene. Rett under med uthevet skrift og flere utropstegn ble det gjort oppmerksom på at det desidert dyreste landet i undersøkelsen var Norge. Varekurven i Tyskland kostet 24,46 euro, mens den i Norge kostet utrolige 54,99 euro !!!!!! På godt norsk; i Tyskland koster kurven 173,84 norske kroner, i Norge koster den samme kurven 407,48 norske kroner. Du får med andre ord nesten to og en halv kurv i Tyskland for prisen av en i Norge.

I Sverige koster den samme kurven 234,53 norsk kroner. Du sparer 172,96 norske kroner på å handle over grensen. Enda en bekreftelse på at Harry ikke er noen sinke, men en høyst oppegående representant for rasen homo economicus.

Staten er omsorgsfull og bekymrer seg for vår helse.

I 1922 ble det innført en sjokoladeskatt, en luksusskatt, som skulle bidra til en slunken statskasse. Nå har den samme skatten en helsemessig begrunnelse og omfatter i tillegg sukkerfrie produkter som pastiller, drops og tyggegummi.  Avgiften er 18,56 øre pr kilo. Momsen (15 %) regnes oppå avgiften. Denne særnorske avgiften gjør at en 200 g sjokoladeplate blir 4 kroner dyrere. Prisen øker med i overkant av 20% som følge av denne avgiften. I år sørget staten for nok et  forebyggende helsetiltak ved å øke avgiften med i overkant av 7%.  Men det er ikke bare godteri kurven som belemres med avgifter. Avgifter som til syvende og sist bidrar til  økte konsumentpriser eller kostnader avhengig av hvor du er i verdikjeden kommer i stadig nye forkledninger og finnes på de mest utrolige områder. Gjengangeren i 2013 er at miljø- og helse profilen styrkes ytterligere gjennom nye og økte avgifter og tollsatser.

Oslo er kåret til verdens dyreste by

I følge en undersøkelse gjort av den sveitsiske banken UBS i 2012 har Oslo inntatt en lite flatterende plass på toppen av pallen som verdens dyreste by. På de to neste pallplassene følger Zürich og Tokyo.

Hvordan har vi blitt verdens dyreste land?

Hvordan kan prisnivået i Norge oppleves så høyt av andre land når vi hele tiden blir forsikret om at inflasjonen er under kontroll og at vi er godt innefor en prisstigning på 2,5 %? 

Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent, men her kommer det noe kryptisk: Det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte midlertidige forstyrrelser. Betyr det at vi ikke fullt ut tar hensyn til effekten av skatte-, toll-, og avgiftsøkninger når vi beregner den reelle inflasjonen? I følge et intervju i E24 med Elisabeth Holvik Sparebankgruppen, måles bland annet prisstigningene eksklusive strøm, bensin og boligpriser. I så fall har vi noe av forklaringene på at vårt prisnivå ligger 2-2,5 ganger over de landene det er naturlig å sammenlikne oss med uten at noen av våre politikere ser ut til å miste nattesøvnen av den grunn.

At skatter og avgifter til syvende og sist blir veltet over på konsumentene er jo ingen sosialøkonomisk bombe. Det kommer heller ikke som en overraskelse for de fleste sosialøkonomer at lønnsøkninger bidrar til at prisene øker og omvendt – en såkalt lønns-pris-spiral. En ikke overraskende konklusjon kan være at en uforsvarlig lønnsvekst over mange år og et stadig økende skatt-, toll,- og avgiftsnivå kan være hovedårsaken til det høye prisnivå i Norge.

Hvis det pengepolitiske styringsgrunnlaget av en eller annen grunn ikke er til å stole på hvordan skal vi da styre den økonomiske utviklingen? Er det norske prisnivå ut av kontroll?  Kan vi gjøre noe før konkurranseevnen svekkes ytterligere og økonomien kollapser helt – på linje med landene sør i Europa. Å reversere utviklingen ser ut til å være en utfordring de færreste sydeuropeiske politikere behersker, men så har de ikke et oljefond å tappe av, slik at de kan skjule konsekvensene av et dårlig pengepolitisk håndverk.

Hvordan de rødgrønne vinner valget

Reformatorene fra Soria Moria sliter med å overbevise velgerne om egen fortreffelighet. Da hjelper det med kommunikasjonseksperter.

En regjering som, etter snart to stortingsperioder, sliter med å overbevise stadig flere velgere om at de har fått til noe som helst, som roter seg inn i stadig nye problemer og hvor omfanget av kandidater til politiske posisjoner er syltynt. Hva er da oppskriften på å vinne neste valg? Det hyres inn en mengde kommunikasjons-konsulenter som utformer en kommunikasjonsstrategi på minimum 12 punkter. Det ender som regel opp med å gi svar på hvor man ønsker å være;  ved regjeringsmakt i neste stortingsperiode.

Etter en rekke finurlige analyser og mange regninger senere foreligger det en kommunikasjonsplattform som forteller hvordan velgerne i midten, primærmålgruppen, skal la seg bevege til å stemme rødgrønt til neste stortingsvalg. Strategien går ut på å drive skremselspropaganda - spesielt rettet mot på FRP. Dette håper de vil føre til at primærmålgruppen blir engstelig for å gi sine stemmer til en regjerningskoalisjon hvor FRP er med. Det geniale ved strategien er at regjeringen slipper å snakke om - nepotisme, inhabilitet, løftebrudd, egen inkompetanse og utilstrekkelighet.

Problemet er at utspillene er overfladiske, fordummende og ikke begrunnes med fakta.  Det er derfor nærliggende å tro at de rødgrønne ikke vet hva de snakker om.

Økt bevissthet om regjeringens valgkampsstrategi er underholdende, men ikke tillitsbyggende. 

Bukkerittet

Peer du lyver. Nei, jeg gjør ej!, Naa, saa band paa, det er sandt!  Hvorfor bande? Tvi; du tør ej! Alt ihob er Tøv og Tant! Det er sandt — hvert evigt Ord!

                                                                       Peer Gynt. Henrik Ibsen , Første akt

Har Henrik Ibsen noe å fortelle oss? Er Peer Gynt, en historie om egoisme, trangsynthet og selvopptatthet, et bidrag til norsk kulturdebatt. Er Peers fortelling til mor Aase en satire om dagens politiske terreng.                                          

Bukken gjorde halt omkring,
 satte med et Himmelspring 
udfor Dybet med oss begge!

(Aase vakler og griber efter en Træstamme. Peer Gynt bliver ved.)

Bag oss Bergets svarte Vægge,
 under oss en bundløst Slug!

                                            

Forføres vi av historien om at alt er såre vel og at ”moder Norge”er et Soria Moria slott. Kan vi stole på at alt ihob ikke er tøv og tant? Eller bærer det mot dypet med oss alle - mot et ”bunnløst slug”!

La oss tenke oss det utenkbare.

Hva om alt ikke er såre vel. Tenk om vi i løpet av få år er 6 millioner mennesker, og at oljeeventyret snart er historie på linje med vår tradisjonelle industri.

                                                          Odda 2012

Odda 2012

Tenk om våre ledende politikeres løfter og formaninger er like troverdige som Peers historie om bukkerittet. Hva da?

  

Vår statlige statistiske institusjon, statistisk sentralbyrå, justerte i løpet av fjordåret sine demografiske prognoser, som viste seg å være utdatert. Folkemengden, som de kaller det, vil øke vesentlig mer en antatt og være 6 millioner om bare 12 år. I 2060 vil vi være 9 millioner dersom vi ikke ønsker en annen utvikling. 

Mange av dagens unge foreldre vil nok kunne oppleve helt andre utfordringer enn sine foreldre og besteforeldre. Dersom vi ikke skal komme i en situasjon som landene sør i Europa må det være nok arbeidsplasser til alle. Det er langt i fra noen selvfølgelighet.

Vi er et av verdens dyreste land. Oslo ble i sommer kåret som verdens dyreste by. Samtidig har vi et lønnsnivå som ligger skyhøyt over våre konkurrenter. Vi sakker stadig akterut i den globale konkurransen. Selv i oljeindustrien er man bekymret. Statoil sjefen, Helge Lund, advarer mot den norske lønnsutviklingen og poengterer at oljeindustrien er global og at stadig flere aktiviteter flyttes til andre områder enn de norske farvann. Det betyr at andre land får verdiskapningen. Et stadig stigende kostnadsnivå gjør det vanskeligere å konkurrere internasjonalt. Konsekvensen er en akselererende utvikling, der stadig flere arbeidsplasser forsvinner, noen legges ned andre flyttes ut til andre land.

Hva skal dagens barn sysselsettes med i fremtiden? Allerede inneværende år reduseres investeringen i oljesektoren fra 17 til 10 prosent. En ikke ubetydelig reduksjon som vil få betydning for sysselsetningen i løpet av kort tid. Håper du på en jobb i det offentlige så kan det by på problemer. I det offentlige sysselsettes det over en mill. hel- og deltidsansatte, en vekst på over 20 prosent siden 2005. Denne utviklingen kan ikke forsette. Når oljeinntektene synker må skatteinntektene økes. 

Bare pensjonsforpliktelsene i offentlig sektor er på 4.300 mrd kr. 500 mrd kr. mer enn dagens oljefond.

Det er også mulig å tenke seg at vi må bruke vesentlig lengre tid på å stå i køer på overfylte veier eller som sild i en tønne på busser, trikker og tog. Offentlige kommunikasjonsmidler som allerede i dag er overfylte og ikke alltid kommer å går når de skal. Verst blir det for barnefamilier som i tillegg må bringe og hente barn til og fra overfylte barnehager eller skoler. Halvparten av befolkningsveksten vil komme til å skje innenfor en radius på 10 mil fra Oslo. De fleste offentlige og private jobber vil være lokalisert i eller nær hovedstaden. En by som kommer til å fremstå som et kaotisk trafikknutepunkt fullt av forurensning, skyhøye bompenger og uoppnåelige boligpriser.

Forsømmelse av infrastruktur og offentlig kommunikasjon, ikke bare på Østlandet, har gitt oss et gedigent behov for utbedringer. Utbedringer som vil koste enorme summer. Investeringer som det blir mindre og mindre sannsynlig at vi klarer å finansiere. Skulle vi mot formodning ha tiltrekkelig med midler, så vil det med dagens plan- og gjennomførings tempo ta flere tiår å realisere. Forfallet vil med andre ord forsette i uoversiktlig framtid. Toget har bokstavelig talt forlatt perrongen.

Beløpet som regjeringen kan bruke av oljefondet i henhold til 4%-regelen vil skrumpe betydelig, som følge av reduserte oljeinntekter. Dersom regjeringen ikke klarer og tilpasse det offentlige forbruket vil vi måtte øke skatter og avgifter. Avgifter, og ikke minst toll, som i vesentlig grad har bidratt til at vi er et av verdens dyreste land å leve i. Alternativet er å lånefinansiere alle valgløftene. Pengene klarer de nok å bruke, men løftene er det tydeligvis vanskeligere å innfri. Da er det kanskje ikke usannsynlig å tenke seg at Norge kan utvikle en gjeldskrise som vi kjenner det fra land lenger sør i Europa. Spania for eksempel, hvor det hele startet med en boligboble.

Det er typisk norsk å være god

En liten tankevekkende historie som ble referert i media. En ung engasjert kvinnelig fiolinist med ambisjoner om å spille i et filharmoniorkester, søkte ansettelse i flere orkestre, men lykkes dessverre ikke. Etter nærmere undersøkelser viste det seg at de mest anerkjente orkestrene hadde rekruttert over førti  prosent av sine filharmonikere fra utlandet, fordi de var bedre. Mange av orkestrene hadde utenlandske dirigenter med ambisjoner. Det er nærliggende å tro at de vil velge de beste for å støtte opp under egen karriere. Er våre talenter ikke gode nok eller er utdannelsestilbudet som ikke strekker til?

For å tenke seg det utenkelige. Dersom våre  undervisnings- og universitetsinstitusjoner ikke er konkurransedyktige internasjonalt vil vi da, i nær fremtid. oppleve at de mest avanserte og godt betalte arbeidsplassene går til de som har utdannelse fra eliteuniversiteter i andre land?  Eller kommer norske virksomheter til å etablere seg ute fordi kompetansegrunnlaget i Norge er for svakt.

Hvis det er sant at det et typisk norsk å være god, så har vi åpenbart noe å hente på dette området. Er den sosialdemokratiske filosofi et godt grunnlag for å utvikle et samfunn hvor det er typisk å være god? Eller er det en politisk ideologi fjernt fra den realpolitiske virkelighet.

Et land hvor privat initiativ er et banneord, hvor offentlige institusjoner kaller oss brukere og kjøttet vi spiser kommer fra storfe, en unik norsk rase, som er skapt for å omgå sannheten om at kjøttet vi spiser kommer fra pensjonerte melkekyr.

Jeg får assosiasjoner til øst Europa, som jeg besøke flere ganger før muren falt. Landet var preget av forfall. Bygginger og infrastruktur i oppløsning. Alt virket grått, uflid og forsøplet. Folk sto i køer for å få mat, hvis det fantes noe og spise eller drikke. Det politiske systemet og ideologien spilte til slutt fallitt. Dette er selvfølgelig en tullete analogi. Vi bor jo i et demokrati med tilgang til gass- og oljerikdommer. Vi er selvforsynt med mat, i alle fall periodevis og infrastrukturen er…………..

Vi bør selvfølgelig ikke engste oss. Et forfall som i tidligere DDR er utopisk. Ja, selv en utvikling som i Spania eller Hellas er fjernt.

Men som skrevet, dette er bare tanker om det utenkbare.

PS:

Du gamle spåmands-gøg! 
Du er ingen kejser; du er en løg. 
Nu vil jeg skalle dig, kære min Peer! 
Det hjælper ikke enten du tuder eller beer.

(tager en løg og plukker svøb for svøb af)

                                                             Peer Gynt, Akt 5, Scene 5

(Tar en rød rose og plukker den blad for blad)

                                            Scene: Arbeiderpartiet.no.politikken.

Der ligger det ytre, forrevne blad, den unike samfunnsmodell, det er havsnødsmannen på jollens vrak.

Her er vår trygge økonomiske styring, skralt og tynt; har og i smaken et snev av fallitt.

Innenfor her tar vi Norge videre, saften er vag, om den noe har eiet.

Den grove her med en skadet flik  er arbeid for alle, men for noen et svik.

Det innenfor ligner en krone; ja takk! Den kaster vi vekk uten videre snakk.

Forfallent virker dette bladet – eldre omsorgen, som skinne skal.

Det nest er stygt. Utdannelsen; den er neppe trygg.

Dette er helse – her stinker det, som skrevet står, så en ærlig man kan få vann i øye.

Det er fremdeles noen lag. kommer ikke kremen snart for en dag.

Nei – gud om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen blad og kronbladene er ikke å finne.

(Kaster fra seg restene)

Fanden må gruble går en i tanker kan en lettvint snuble.