Verdens beste land å leve i - er også det dyreste

Er det et godt utgangspunkt for en bærekraftig økonomisk utvikling?

I disse dager arrangeres den årlige internasjonale messen for godterier i Köln. I den forbindelse kom jeg over en undersøkelse gjort av Nielsen, et internasjonal analyse institutt, som ikke er helt ukjent for norske dagligvareaktører. Undersøkelsen tok utgangspunkt i en handlekurv med 17 identiske søtsaker fra forskjellige merkevareprodusenter. Den  ble gjennomført i 19 europeiske land.

 Prisnivå på varekurv med søtsaker i 19 europeiske land
 Nielsen undersøkelse 2012

Allerede innledningsvis kunne jeg lese at tyske forbrukere fremdeles kunne glede seg over at Tyskland også i 2012 hadde de billigste søtsakene. Rett under med uthevet skrift og flere utropstegn ble det gjort oppmerksom på at det desidert dyreste landet i undersøkelsen var Norge. Varekurven i Tyskland kostet 24,46 euro, mens den i Norge kostet utrolige 54,99 euro !!!!!! På godt norsk; i Tyskland koster kurven 173,84 norske kroner, i Norge koster den samme kurven 407,48 norske kroner. Du får med andre ord nesten to og en halv kurv i Tyskland for prisen av en i Norge.

I Sverige koster den samme kurven 234,53 norsk kroner. Du sparer 172,96 norske kroner på å handle over grensen. Enda en bekreftelse på at Harry ikke er noen sinke, men en høyst oppegående representant for rasen homo economicus.

Staten er omsorgsfull og bekymrer seg for vår helse.

I 1922 ble det innført en sjokoladeskatt, en luksusskatt, som skulle bidra til en slunken statskasse. Nå har den samme skatten en helsemessig begrunnelse og omfatter i tillegg sukkerfrie produkter som pastiller, drops og tyggegummi.  Avgiften er 18,56 øre pr kilo. Momsen (15 %) regnes oppå avgiften. Denne særnorske avgiften gjør at en 200 g sjokoladeplate blir 4 kroner dyrere. Prisen øker med i overkant av 20% som følge av denne avgiften. I år sørget staten for nok et  forebyggende helsetiltak ved å øke avgiften med i overkant av 7%.  Men det er ikke bare godteri kurven som belemres med avgifter. Avgifter som til syvende og sist bidrar til  økte konsumentpriser eller kostnader avhengig av hvor du er i verdikjeden kommer i stadig nye forkledninger og finnes på de mest utrolige områder. Gjengangeren i 2013 er at miljø- og helse profilen styrkes ytterligere gjennom nye og økte avgifter og tollsatser.

Oslo er kåret til verdens dyreste by

I følge en undersøkelse gjort av den sveitsiske banken UBS i 2012 har Oslo inntatt en lite flatterende plass på toppen av pallen som verdens dyreste by. På de to neste pallplassene følger Zürich og Tokyo.

Hvordan har vi blitt verdens dyreste land?

Hvordan kan prisnivået i Norge oppleves så høyt av andre land når vi hele tiden blir forsikret om at inflasjonen er under kontroll og at vi er godt innefor en prisstigning på 2,5 %? 

Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent, men her kommer det noe kryptisk: Det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte midlertidige forstyrrelser. Betyr det at vi ikke fullt ut tar hensyn til effekten av skatte-, toll-, og avgiftsøkninger når vi beregner den reelle inflasjonen? I følge et intervju i E24 med Elisabeth Holvik Sparebankgruppen, måles bland annet prisstigningene eksklusive strøm, bensin og boligpriser. I så fall har vi noe av forklaringene på at vårt prisnivå ligger 2-2,5 ganger over de landene det er naturlig å sammenlikne oss med uten at noen av våre politikere ser ut til å miste nattesøvnen av den grunn.

At skatter og avgifter til syvende og sist blir veltet over på konsumentene er jo ingen sosialøkonomisk bombe. Det kommer heller ikke som en overraskelse for de fleste sosialøkonomer at lønnsøkninger bidrar til at prisene øker og omvendt – en såkalt lønns-pris-spiral. En ikke overraskende konklusjon kan være at en uforsvarlig lønnsvekst over mange år og et stadig økende skatt-, toll,- og avgiftsnivå kan være hovedårsaken til det høye prisnivå i Norge.

Hvis det pengepolitiske styringsgrunnlaget av en eller annen grunn ikke er til å stole på hvordan skal vi da styre den økonomiske utviklingen? Er det norske prisnivå ut av kontroll?  Kan vi gjøre noe før konkurranseevnen svekkes ytterligere og økonomien kollapser helt – på linje med landene sør i Europa. Å reversere utviklingen ser ut til å være en utfordring de færreste sydeuropeiske politikere behersker, men så har de ikke et oljefond å tappe av, slik at de kan skjule konsekvensene av et dårlig pengepolitisk håndverk.