Forsvarlig økonomisk politikk

Finans- og gjeldskriser har satt nye krav til økonomer og politikere. Evner politikere og opprettholde en bærekraftig utvikling eller blir de drevet frem av kortsiktige og populistiske løsninger som bare har en hensikt -regjeringsmakt?

Driver vi en forsvarlig økonomisk politikk?

Svaret på dette er komplekst og omfattende. Globaliseringen gjør at vi ikke kan forvente å styre vår egen nasjonale økonomi uten påvirkning utenfra. Samtidig lever vi i en verden som blir mer og mer preget av volatile markeder, der priser og kurser svinger mye og uforutsigbart. Vi opplever finans- og gjeldskriser. Økonomene stiller spørsmålstegn ved eget fag, sosialøkonomi. Slik faget undervises i dag oppleves det utdatert og lite anvendelig. Noe som bekreftes gjennom den uenigheten som kommer til uttrykk når det diskuteres tiltak som skal løse krisen i eurosonen.

Den gjentatte påstanden om at vi fører en forsvarlig økonomisk politikk virker derfor ikke tillitvekkende. Konsekvensene av en uansvarlig økonomisk politikk ser vi med all tydelighet i de sør europeiske landene (PIIGS).

Kan de unge i dag få et like rikt og økonomisk trygt liv som den eldre  generasjon har kunnet nyte godt av. Det vil de unge i dag ikke få dersom politikere ikke klarer å utvikle en bærekraftig økonomi. Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land.

                                                                                                                                                                                                                                                        

Har vi  kontroll over de viktigste fremtidige utfordringene?

Det er spesielt tre områder som vil ha en vesentlig betydning for om norsk økonomi vil være bærekraftig i fremtiden:

•               Verdiskapning og konkurransekraft.

•               Demografi - utvikling av populasjonen.

•               Politikerenes evne til å identifisere og løse de viktigste utfordringene.

Verdiskapningen på vei ned.

Verdiskapningen i Norge kan falle kraftig frem mot 2020.

Fokus på verdiskapning og konkurransekraft er ikke politisk korrekt i alle miljøer. Mange er, med rette, kritiske til den økonomiske veksten, fordi den bidrar til forurensning og nedbygging av naturressurser. Men når det blir alvor fortoner debatten om miljøet seg som et luksusproblem. I en krisesituasjon er økonomisk vekst prioritet en. Noe eurokrisen er en bekreftelse på.

Bruttonasjonalprodukt (BNP), et mål på økonomisk vekst og velstand

Bruttonasjonslprodukt representerer verdien av alt som skapes/produseres av varer og tjenester i et land. BNP omfatter verdiskapningen i all markedsrettet næringsvirksomhet, dessuten offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og produksjon for eget bruk. BNP sier noe om verdiskapning og økonomisk vekst. BNP per innbygger brukes ofte som et mål på velstandsnivået i et land.

Hvordan BNP utvikler seg er derfor viktig for nasjonens økonomi. Utviklingen i Europa er et eksempel på dette. Landene i sør har over lang tid hatt en lite tilfredsstillende verdiskapning. Noe som har ført til at kriselandene har tatt opp gjeld for å finansiere velstandsutviklingen inntil gjelden ble så høy at ingen ville låne landene penger uten til en rente som til slutt ble så høy at den europeiske sentralbanken måtte intervenere.

Førti år med eventyrlig vekst. 

La oss starte med utviklingen av BNP i Norge. (Se fig. Bruttonasjonalprodukt). Kurven stiger og viser at Norge har hatt en formidabel vekst i BNP siden oljeeventyret startet i 1970 årene. De senere årene har om lag 25 % av verdiskapningen kommet fra oljevirksomheten. Det eneste som har påvirket denne utviklingen negativt er finanskrisen i 2008.

 Fig. Bruttonasjonalprodukt

Oljeeventyret mot en usikker fremtid.

"Oljeeventyret har falle med 1,3 millionar fat per dag sidan toppen. Utan fleire vedtak om investeringar vil oljeproduksjonen kunne halverast fram mot slutten av tiåret" 

Sitat fra Oljedirektoratets hjemmeside. Forord av Ola Borten Moe 11.04 2012

Dersom forventingene om en halvering av produksjonen allerede om 10 år blir en realitet vil dette, selv med høye oljepriser, ha dramatiske konsekvenser for utviklingen av BNP som kan falle med 500 milliarder kroner. (Se fig 2. BNP og oljevirksomheten)   

                                                 

Arbeid for alle vil bli en utfordring                       

Hva vil skje dersom oljeproduksjonen blir halvert i løpet av en 10 års periode? Sannsynligheten for at vekst i andre næringer vil kompensere for dette i løpet av denne perioden er urealistisk. Redusert oljeproduksjon vil ha ringvirkninger når det gjelder annen oljerelatert industri. Totalt sysselsetting relatert til petroliumsaktiviteter i Nordsjøen var om lag 120 000 sysselsatte i 2010. Dette tallet forventes å øke marginalt frem mot 2020 for deretter å falle til et nivå rundt 60 000 i 2030 i følge oljedirektoratet.

                                                                      

Inntektene faller med 100 mrd. kroner

Staten har i dag betydelige inntekter fra petroliumsvirksomheten fra skatt og avgifter og gjennom eierskap i feltene (SDØE). Disse inntektene er beregnet til 340 mrd. kroner i 2010. De vil falle til 300 mrd i 2020 og vidrere til 250 mrd. i 2030. Endringene i oljeprisene kan bidra til å dempe fallet eller gjøre det enda brattere.

Fra overskudd til underskudd på handelsbalansen. 

Den negative utviklingen i BNP vil også påvirke handelsbalansen. I fjord hadde vi et overskudd på 393 mrd kroner. Uten oljen ville den vært et underskudd på 123 mrd kroner.

Hva det betyr kan vi tydelig se på utviklingen i eurosonen. De landene som har et overskudd på handelsbalansen står betydelig bedre økonomisk rustet enn land med underskudd.

Underskuddslandene har ikke klart å utvikle velferden uten å ta opp betydelige lån pga begrenset verdiskapning og svak konkurransekraft. Konsekvensene kjenner vi. Omfattende stabiliseringstiltak, innsparinger, økt nedbygging av offentlig sektor og skyhøy arbeidsledighet.

Kan oljefondet redde oss?

Uten betydelige innstramminger og skatteøkninger vil det ikke være penger igjen til fremtidige generasjoner.

Bruken av oljepenger har steget kraftig med avkastningen fra Oljefondet de siste 10 årene:

•               Rammene for statsbudsjettet har doblet seg fra 502 mrd. kroner i 2002

       til 1006 mrd. kroner i 2012.

•               I samme periode er bruken av oljepenger nær femdoblet fra 26 mrd.

        i 2002 til 122 mrd. i år.

Avkastningen av oljefondet ventes fortsatt å øke de neste årene, men allerede i 2025 når avkastningen toppen. Mens statens utgifter vil fortsette å øke. Utsiktene fremover med lave renter, ustabile konjunkturer, finans- og gjeldskriser gjør at vi kan stille spørsmål ved om vi oppnår 4 prosent avkastning på oljefondet.

Flere økonomer mener at det er fullt mulig at oljefondet kan være historie i 2060 dersom veksten i BNP, oljeinntektene og konjunkturene utvikler seg ugunstig.

Denne grafen fra nasjonalbudsjettet er dårlig nytt for dagens unge.

Grafen viser at regjeringen forventer at  avkastningen fra oljefondet vil falle om bare 13 år. Samtidig vil utgiftene på grunn av eldrebølgen øke kraftig de neste femti årene.