– Kjenner vi igjen vårt eget
politiske landskap?
Tanker
om politikk og makt basert på en bok av M Smitz som underviser i psykologi og
management på Lauder Business School in Wien - ”Psychologi der Macht” Kremaur
& Scheriau Forlag
”Makt
korruperer, og absolutt
makt korruperer fullstendig”
Lord
Acton 1834-1902
Den
engelske historiker og politiker Lord Acton uttrykte det slik: Det finnes selvfølgelig
mektige som, gjør gode gjerninger, men forholdet mellom makt og maktmissbruk er
tett sammenknyttet. Makt forandrer mennesker, også de som har de beste
intensjoner. Ikke alle, i like stor grad, men det er en tendens at personer i
maktposisjoner lettere underkjenner moralske vurderinger. De er bedre løgnere,
opplever ikke så lett indre konflikter og blir ikke stresset. De som har makt
forsøker å manipulere andre for å oppnå personlige fordeler. De er raske til å
nedvurderer andres betydning og tilskriver seg selv en stor andel av suksessen.
De betrakter sine medmennesker som objekter, en mulighet til å forfølge
personlige interesser. Egne meninger teller mer enn andres. De opplever mindre
empati. Ofte hører de ikke en gang etter hva andre sier. Egne krav og behov er en selvfølgelighet
og gis prioritet.
Personer
med makt strutter av selvrettferdighet. De snakker gjerne majestetisk om seg
selv - i tredje person.
De
besitter en velutviklet teft når det gjelder å identifisere personer som kan
bli til nytte. De viser personen oppmerksomhet. Vedkommende tror at
oppmerksomheten gelder dem som personer og ikke som et middel til å nå egne mål.
Det sanne motiv erkjenner de først når de ikke lenger oppfyller forventingene.
Da reagerer maktmenneskene med å trekke tilbake all oppmerksomheten.
Den
som først har kommet til makten vil ikke gi slipp på den. Fenomenet kan sees i
alle partier. Overalt ser vi i årtier de samme ansiktene, de blir bare
gråere. Nesten uten unntak har politikere,
som har fått smak på makt, vanskelig for å komme ut av avhengigheten. Mange må
tvinges til å ta avskjed.
”De som vinner
makt har mye de kan
fordele –
stillinger, prosjekter, privileger”
Makt
nærer seg selv, posisjoner gir aura, status følger beundring. Den som vinner
makt har mye de kan fordele – poster prosjekter, privilegier. Makt gjør ikke
ensom, tvert imot makt virker tiltrekkende.
Mektige
adopterer maktbevisst og hemningsløst ideer fra andre politiske leiere og gjør
det til sine egne. På den måten vinnes popularitet på bekostning av opposisjonspartiene.
”Makt
nærer seg selv.
Posisjoner,
stillinger gir aura.
Status
garanterer beundring”
For
politikerne er image viktig. Sentrale posisjoner stillinger gir aura og
underbygger imaget. Vi ser stadig oftere hvordan politikere overtar stillinger
og posisjoner som de ikke har påviselige kvalifikasjoner til å fylle.
Vellykkede
politikere behersker illusjonskunsten.
Om
deres løfter går hjem avhenger av om de kan vekke forhåpninger hos velgerne.
Politikk
er tumleplassen for opportunister med makt ambisjoner. Sympati er trumf. Den som gjør seg populær hos velgerne
stiger opp mot maktens tinder. Opportunister tilpasser seg velgernes ønsker. Deres kjerne program
er populistiske, ikke problemløsningsorienterte – selv om de med sitt program bidrar
til å skape nye og mer omfattende utfordringer. De påstår ganske enkelt å ha
alt under kontroll.
De
fleste politiker har ingen alvorlige intensjoner. De bare later som. Det er
eurosonen et eksempel på. De forklarer hvor viktig det å være nøysomme, men i
praksis gjør de det stikk motsatte. De skylder på bankene, men politikere har i
nesten 30 år levd over evne i store deler av Europa. Politikken bærer på grunn
av sin uansvarlighet hovedskylden for dagens krise.
For
å posisjonere seg må politikerne skille seg markant fra sine konkurrenter. De
hauser opp sine egne politiske standpunkter, rakker ned på andre og snakker mot
hverandre istedenfor med hverandre - spesielt foran et publikum.
Problemløsninger og realpolitikk er fraværende. Det må som regel vike for ideologier
som ikke har forankringer i realiteten. De reflekterer ikke, over andres
forslag og betenkeligheter. De bedømmer ikke nøkternt, hva som kan være hensiktsmessig
eller til og med bedre enn egne ideer. De neglisjerer at det og kombinere kompetanse
fra regjering og opposisjon kunne føre til bedre politiske løsninger. Ved
arrogant å diminuere opposisjonen forspiller de sjansen til å utvikle bedre
løsninger gjennom felles refleksjon – Bare vi forvalter sannheten.
”Dessverre,
korrupsjon er utbredt i regjerings-
institusjoner
og offentlige bedrifter. Vårt politiske
system
promoverer nepotisme og sløsing med penger.
Dette har
undergravet vårt juridiske system og tilliten
til hvordan
statsapparatet fungerer.”
Georgios
A Papandreou.
De
fleste borgere er inneforstått med at politikere i maktposisjoner er korrupte.
I praksis får de stadig nye bekreftelse på denne hypotesen. Venner og partikolleger
tilgodeses når det gjelder fordeling av midler, posisjoner og de samme politikerne
takker heller ikke nei til gaver og støtte av ymse slag. Det etiske og moralske verdigrunnlaget og
de juridiske rammebetingelsene tøyes gjerne for å oppnå fordeler. Offentlig
bedyrer de sin uskyld og habilitet.
Den
moderne varianten av å skaffe penger til partiet heter sponsing. Bedrifter og
organisasjoner betaler millionbeløp
til partiene. De betaler for å få tilgang til maktens korridorer.
Kostnaden får å være i nærheten og påvirke politikken kan trekkes fra før
skatter.
Bestikkelse
er i mange land en praksis for å sikre seg lukrative innflytelse og oppdrag. I
Hellas var denne form for politisk landskapspleie spesielt utbredt.
Makt
fører til korrupsjon, og absolutt makt korrumperer fullstendig.
”I et fritt
samfunn er pressen en makt ,
herr doktor”
Henrik Ibsen
En folkefiende - Aslaksen i 5 akt
Journalister
ser på seg selv som kontrollører av makt. De utøver med det selv makt. De
bestemmer, hvilke tema de ønsker å skrive om, hvilke de ignorerer og hvem som
får ordet offentlig. Politikere i maktposisjoner trenger media, for å utrykke meninger
og mediene søker nærheten til makten, for å få tilgang til informasjon. Journalister
kan få tilgang til makten så lenge de utrykker seg balansert. Med det begynner
forførelsen. De øker sin personlige betydning og markedsverdi og reduserer den
kritiske distants som et nødvendig for å kontrollere makten. Kontroll utøver
journalistene bare når de avdekker maktforhold og hjelper til med å klarlegge sakstema.
Ellers bidrar de bare til tilsløring av maktens sanne ansikt. Og til
fordumming, når de politiske kontroverser ikke utdypes. Isteden fremstår
journalisten som protagonisten på den offentlige arena. En iscenesetter av en verbal
slagutveksling. Et fordummende underholdnings spetakkel.
M. Smitz litterære bidrag,"Psychologi der Macht", er et godt grunnlag for betrakninger og refeleksjoner når vi nå går mot stortingsvalg i 2013.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar