FN VALG

Norge kappes om en plass i sikkerhetsrådet.

FN sikkerhetsråd. 

FNs sikkerhetsråd er det mektigste organet i FN, og består av 15 medlemsland. Det har hovedansvar for FNs arbeid med å bevare fred og sikkerhet. Alle land i verden er forpliktet til å gjøre som sikkerhetsrådet sier. Fem land har fast plass i sikkerhets-rådet. De ti andre medlemslandene velges av de 193 landene i FNs generalforsamling for to år om gangen. Hvert år skiftes fem av de ikke faste medlemslandene ut. Og nå er det Norges tur til å drive valgkamp.

 En lang dags ferd mot.........

Norge lanserte formelt sitt kandidatur til FNs sikkerhetsråd for perioden 2021-22 i 2007. Da startet arbeidet med å sikre Norge plass i sikkerhetsrådet gjennom regulær diplomatisk virksomhet. Arbeidet ble intensivert fra 2016, og kampanjen offisielt lansert i juni 2018. Norge konkurrerer med Irland og Canada om ett av to setene i vestgruppen. Valget finner sted i juni 2020. For å bli valgt er det nødvendig å sikre støtte fra 2/3 av FNs medlemsland.

Valgkampen er ikke gratis.

Norge har til nå brukt millioner av kroner på lobbyvirksomhet i håp om at andre land vil stemme på Norge i generalforsamlingen i juni 2020. Sist Norge hadde en plass i sikkerhetsrådet, brukte utenriksdepartementet 57 millioner kroner på valgkampanjen. I løpet av denne valgkampen som offisielt har vart siden 2016 har det frem til første halvår i år vært brukt kr 23 369 565,- til reiser, representasjon, kampanjemateriell, kurs, seminarer, lønn til midlertidig ansatte, studieturer for FN ambassadører og ikke minst «ekstratildeling til reiser og representasjon» til utvalgte utenriksstasjoner (Abuja, Accra, Bamako, Bogota, Buenos Aires, Canberra, Havanna, Luanda, Mexico, Paris, Praha, Pretoria, Riyadh og FN-delegasjonen i New York).  Og ikke å forglemme, støtten til en vandreutstilling om Norges bidrag til afrikansk frigjøring.

«Ekstratildeling til reiser og representasjon» 

De som har fulgt med har sikkert registrert regjeringens økende reisevirksomhet til land vi vanligvis ikke besøker. Som for eksempel statsministerens besøk hos president Nana Akuso Addo i Ghana for å diskutere FNs bærekraftmål. Der ble det også underskrevet en avtale hvor norsk ekspertise skal hjelpe ghaniske myndigheter med å gjøre fiskerinæringen bærekraftig. I mai var statsministeren i Mali hvor hun overleverte kulturministeren manuskripter fra 1500-tallet, som har vært i Norske hender i over 20 år. I Bogota i Colombia ga hun 8 millioner til støtte for flykninger fra Venezuela. I januar var hun i på offisielt besøk hos statsminister Mondi i India, hvor bærekraftmålene var på agendaen, såkalt Solution for Sustainable Growth.

I februar var vår statsminister ifølge Aftenposten i Adis Abeba for å drive valgkamp for FN kandidaturet. Her møtte hun en rekke afrikanske toppledere i den Afrikanske Union. Hvor Antonio Guterres generalsekretæren for FN også var tilstede. I juli gikk turen til St. Lucia hvor hun deltok på møtet til The Caribbean Community (CARICOM). Her var også FNs sjefen Antonio Guterres tilstede. Her ble Norges donasjoner til Clinton Climate Initiative og The Green Climate Fund trukket frem. Clinton stiftelsen har mottatt nærmere 1 milliard av norske skattepenger. 

Allerede i desember i fjord besøkte hun hovedstaden i Luanda i korrupte Angola for å ha samtaler med ladets president Joao Lourenco. På vårparten samme året var hun i New Mexico for å møte presidentene fra Mexico og Colombia. henholdsvis Enrique Peña Nieto og Juan Manuel. Hensikten var å befeste de gode relasjonene mellom landene og snakke om bærekraftig forvaltning av verdenshavene og sannsynligvis også om videreføringen av Norges rolle som klimainvestor. 

23 -27 september er Solberg FN hovedkontor i New York Den 74. sesjonen av FNs generalforsamling åpner med et toppmøte om klima. Sammen med andre stats- og regjeringssjefer vil Solberg bidra til diskusjonen om hvordan verden kan samles om mer effektive klimatiltak. Dagen før møtet kunne statsministeren opplyse at regjeringen vil doble bidraget til det grønne klimafondet fra 400 millioner til 800 millioner kroner per år fra 2020.

Det gjelder å sikre seg støtte fra 2/3 av FNs medlemsland. De får tydeligvis ikke bare tildelt kampanjemateriell. Og dette kommer til å fortsette fram til valget i juni 2020.

Norges økonomiske bidrag øker før valgkampen

Norge har i mange år vært den største bidragsyteren til FN per innbygger. I tillegg er Norge en av de bidragsyterne som frivillig gir mest til FNs organisasjoner, fond og programmer. Norge gir økonomisk støtte på flere felt. For eksempel var Norge i 2017 den sjette største bidragsyteren i verden til FNs operasjonelle aktiviteter for utvikling. Og i perioden 2015-2018 bidro Norge med 1,6 milliarder kroner til FNs grønne klimafond, som gjorde Norge til klimafondets tredje største bidragsyter og som nå får ytterligere 400 millioner pr år i støtte fra 2020.

Det kan være vanskelig å få et godt bilde av Norges bidrag til FN fordi noe gis fast som såkalte kjernebidrag(som ikke er øremerket) mens andre bidrag er frivillige og varierer i størrelse og formål. I tillegg er ikke FN kun én organisasjon med ett budsjett. FN har mange forskjellige organisasjoner som Norge gir penger til. Under er en liste over bidragene som er oppført i revidert statsbudsjett for 2019.

Revidert statsbudsjett 2019
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)	380 000 000
FN og globale utfordringer	292 300 000
Pliktige bidrag til FN-organisasjoner	276 000 000
FNs høykommissær for menneskerettigheter	165 000 000
FNs arbeidsprogram	130 000 000
FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling	100 000 000
FNs befolkningsfond	530 000 000
FNs utviklingsprogram UNDP	605 000 000
FNs barnefond UNICEF	510 000 000
Andre tilskudd FN	201 700 000
Totalt	3 190000000

I budsjettet for 2018 ble det øremerket i overkant av 1 milliard til FN. Dette økte til 3,2 milliarder i 2019. Nå har ikke jeg kommet over noen oversikt som viser effekten av disse investeringene, men de er selvfølgelig gitt i beste mening og uten baktanker selv om valget til FN sikkerhetsråd nærmer seg. Ambisjonene er i alle fall ikke beskjedene.

 Kr. 47 979 643 000  "Utviklingssamarbeid- kan overføres" 

Hvis du tror at dette er mye penger så bør du ta en titt på statsbudsjettet for eneste år. Det som kalles gul bok 2020 sidene 89-91, som gir en oversikt over hva Erna Solberg egentlig har til disposisjon når hun nå reiser rundt for å påvirke de 193 medlemslandene i FN. Her får du innsikt i det som går under navnet "utviklingssamarbeid - kan overføres".

Ifølge denne oversikten har vår statsminister 48 milliarder kroner til disposisjon til sin valg-kamp "som kan overføres" - eksakt kr. 47 979 643 000,-

Derfor ønsker regjeringen en plass i sikkerhetsrådet.

Offisielt er ifølge regjeringen de tre viktigste grunnene til at Norge ønsker en plass i sikkerhetsrådet følgende:

1)    Å fremme FN, folkeretten, og den multilaterale orden som styrker Norges sikkerhet og suverenitet.                                                                                                           

2)    Å bidra til å løse krig og konflikter, blant annet for å bevare norske investeringer i bærekraftig utvikling og redusere behovet for humanitær bistand.

3)    Å vise ansvar og styrke relasjoner til andre land i og utenfor sikkerhetsrådet. Norge vil sikre en nordisk stemme i Sikkerhetsrådet og fremme våre verdier i sikkerhetsrådets arbeid

Hva om vi ikke får 2/3 flertall? Vel, uansett, pengene som er investert kommer sikkert til å innfri regjeringens ambisjoner selv om de ikke lar seg måle. Og til den som ikke fikk plass i sikkerhetsrådet så får vedkommende trøste seg med at det kommer et valg etter dette. Penger står det åpenbart ikke på. 

KLIMA

Hva norsk landbruk har i vente.

Klimadebatten i Norge har i den senere tid fokusert på flere sykler og færre biler i hovedstaden, og ikke minst innkreving av bompenger som skal finansiere et uansvarlig pengeforbruk som har ført til at gjelds graden i Oslo forventes å bli på 80 prosent om to år. Noe dokumentet bevis på at det denne satsningen har målbare effekter på miljøet har vi ikke. Årets miljøhovedstad i Europa har ambisjoner om å øke oppslutningen om det grønne skiftet ved å begeistre, engasjere og mobilisere. Om disse ambisjonen er oppfylt får andre svare på. Men kanskje Tyskland kan bidra med nye ideer til det grønne skiftet?

Tyskland kan bidra med gode ideer.

I henhold til Tysklands klima ambisjoner skal produksjonen av klimagasser reduseres med 30 prosent innen 2030. Utgangspunktet er nivået av klimagasser i 1990. Hvordan dette skal gjøres, er imidlertid fortsatt et mysterium. Et forslag som nå diskuteres i den Tyske regjeringen er at landbrukets subsidier knyttes til EUs klima mål. For en regjering som nylig måtte innrømme den ikke vil nå sine klimamål i 2020, haster det å finne nye løsninger. Nå er det landbruket som står i fokus. Bondeorganisasjonene var raskt ute og kunngjorde at potensialet for Co2 besparelser er begrenset i landbruket. Men Foodwatch, som kaller seg en uavhengig non profitt organisasjon, ser det annerledes. De som ønsker å beskytte klima må ikke la seg stoppe av bonde lobbyen. Det at det ennå ikke er en bindene avtale for landbruks sektoren er en skandale. Prinsippet om at forurenseren betaler må også gjelde for landbruket. For å gjøre problemet håndgripelig har Foodwatch selv evaluert ulike vitenskapelige studier som kaster lys over miljø kostnadene forårsaket av industrien. Dersom man legger til grunn CO2-prisen på 1800 NOK per tonn som er anbefalt av Federal Environment Agency (UBA), så vil EUs landbruk pådra seg klima kostnader på 77 000 000 000 NOK. (Det er penger å hente i  klimaengasjementet)  I følge Foodwatch må de som pådrar seg klima og miljømessige kostnader også betale for dem, isteden blir de belønnet med subsidier fra skattebetalerens penger. Studien kaster også mer lys over kostnadene ved den såkalte negative eksterne effekter av landbruk. som for eksempel effekter på grunnvann eller produksjon av kunstgjødsel.  

Men er dette realistisk da?

Tyske bondeorganisasjoner vurderer studien som "ikke realistisk" og viser til en studie fra universitetet i Augsburg. Hvis slike effekter blir priset inn så innebærer det en prisøkning på animalske produkter på ca. 200 prosent. En norsk biff som i dag koster kr 350 pr kilo i kjøttdisken ville med en slik miljøskatt nærme seg 1000 kr kg. Det kommer til å gjøre susen spesielt for de som har begrensede midler. For plante produkter eller økologisk produserte produkter, vil avgiften være mindre. Så det er mulig å overleve vegant. I alle fall for middelklassen. 

Om ikke det er nok så viser en studie fra UBA at grunnvann og overflatevann nå er så sterkt forurenset av nitrat fra gjødsel at tiltak som rensing og graving av nye brønner for å oppnå drikkevannskvalitet kan føre til 45 prosent høyere priser. Representantene for tyske bønder anser UBA-studien for å være en urealistisk «projeksjon av verst-Case scenarier».  

Ernærings og landbruksminister Julia Klöckner (CDU) har allerede utarbeidet en 10-punkts plan der en gjødsling forskrift er en sentral komponent i tillegg til å styrke økologisk landbruk og redusere utslippene i husdyrhold. Men målene for planen er fortsatt relativt vage og EU kommisjonen klager. I mellomtiden fortsetter grenseverdiene og overskrides. Nå skal landbruks og miljøministeren gjøre ytterligere forbedringer før de om kort tid skal møte i Brussel. Hvis de ikke klarer å komme opp med en overbevisende plan i løpet de neste ukene, kan Tyskland bli bøtelagt med 8 570 000 NOK per dag. Vi får håpe EU kommisjonen blir fornøyd første gang. Det er jo lettjente penger og avvise forslagene.

Her er det muligheter for norske miljøentusiaster. Er dere ikke fornøyd med resultatene, som i de fleste tilfelle ikke lar seg måle, så gi dagbøter. Til hvem. Til de som betaler bompenger, og som snart må betale astronomiske summer for mat, vann og ikke å forglemme strøm fra nettopp Tyskland. Og landbruket i Norge. 1000 kr for en kilo kjøtt blir neppe en salgssuksess. Da trenger vi ikke lenger bekymre oss for forurensning fra dyr -

genialt! Og våre kjære bønder. Dere mister subsidiene, men fortvil ikke, dere får nye grønne jobber - hva nå enn det måtte være. 

UTEN KOMMENTAR

OSLO AUGUST 2019 - EN BY I FORANDRING

Fra Grensen til Karl Johan

Noen dager senere...........

På vei til Torggaten via Calmeyersgate

Forbi Oslo Sportsalger i Bernt Ankers gate på vei til Møllergaten
, men bruk helst inngangspartiet !

Videre mot Møllergaten

Mariboesgate

Fortsatt i Bernt Ankers gate.........

Klima

Utbygging av vindkraft stopper nesten opp i Tyskland, men i Norge.......

Regjeringen i Tyskland har store ambisjoner når det gjelder klima og utbyggning av alternative energikilder som skal erstatte kullkraftverkene. Det siste kullkraftverket skal ifølge ambisjonene avvikles i 2038.

Men utbyggingen av økostrøm i form av vindmøller går stadig langsommere og har nesten stoppet opp. Første halvår i 2019 var utbyggingen på det laveste nivå siden innføringen av den fornybare energi loven (EEG) i 2000, opplyser Bundsesverband Wind Energie (BWE). Det ble bygget 86 nye vindmøller samtidig som avleggse ble revet. Det utvidet kapasiteten med bare 35 med en ytelse på 230 mega watt. Det tilsvarer et middels kullkraftverk – dersom vinden blåser kontinuerlig.

I seks av 16 delstater ble det i første halvår ikke bygget et eneste vindmølle. Hovedgrunnen var i følge BWE president Hermann Albers mangel på landområder. Manglende tillatelser og klager mot allerede godkjente anlegg har ført til at antallet nye prosjekter er kraftig redusert. Ifølge en analyse fra Fachagentur Wind und Land er 300 vindkraft anlegg tilsvarende 1000 mega watt under anklage. Natur- og artsbeskyttelse er de vesentligste årsaken til klagene. Stemningen mot bygging av vindkraft anlegg har snudd. Realitetene om hva omstilling til vindenergi innebærer har ført til en rekke borger initiativ og politisk uenighet. 

På grunn av denne utviklingen har BWE redusert sine prognoser til en gjennomsnittlig utbygnings kapasitet på høyst 1 500 mega watt pr år. Mellom 2014 og 2017 var den gjennomsnittlig kapasitet utbygningen på 4 600 mega watt pr. år.

Vindenergi leverer neste 40 prosent av strømbehovet i Tyskland. Dersom klimamålene skal nås så må i følge den tyske regjeringen andelen vokse til 65 prosent innen 2038. Dette målet virker stadig mer urealistisk.

München har store ambisjoner når det gjelder klima. De vil dekke hele byens energi behov med fornybare energier innen 2025. Utfordringen er at de ikke kan benytte seg av vindkraft på grunn av strenge avstandsreguleringer i Bayern. For å få til dette har Stadwerke München fått et utbygningsbudsjett på 9 milliarder euro. Deler av dette blir investert for å bygge ut vindkraft i Norge. Hva tenker norske politikere på?  De har jo ikke engang stemmerett i ACER.

Kina

Ordoliberalisme

En dag i august 1964, for første gang på vei mot det store ukjente, over Henkersteg (Skarpretter broen) langs elven Pegniz til Wirtschaftshochshule i Nürnberg, hvor bla. den tidligere bundeskanler Ludwig Erhard hadde ervervet seg titelen som Diplom-Kaufmann. Her ble jeg introdusert til et nytt univers og tankesett som skulle prege meg for resten av livet. Men tilbake til Ludwig Erhard som var finansminister, visekansler og forbundskansler i perioden 1949-1966, og ikke minst, kjent som far til det tyske "Wirtshaftswunder". Eller det som av mange, noe unyansert, kaller sosial markedsøkonomi. Sannheten er at Ludwig Erhard ble anerkjent som en av representatene for det som på fagspråket kalles ordoliberalisme. En retning innen økonomien som ble beskrevet av Walter Eucken i verket "Grundlagen der Nationalökonomie"

Hva har ordoliberalisme med Kina å gjøre?

La oss starte med CASS som ble etablert etter ønske fra den politiske ledelse i Kina. Kineserene løper ikke rundt med ideologiske briller, de har en interesse av å vite hva som skjer, ikke minst når det gjelder samfunnsøkonomi. Skulle du ha behov for å vite hvordan sosialsystemet i Europa er bygget opp, så spør Chinese Academy of Social Science (CASS). De kjenner alle detaljer. 24 000 professorer og lærekrefter er ansatt i CASS, omtrent like mange som det finnes studenter på UiO. Presidenten for Universitetet CASS er medlem av sentralkommiteen til det kommunistiske partiet. Statspresident Xi Jinping var student ved CASS. Økonomene ved universitetet har en enorm innflytelse. Og hva er de opptatt av? Jo, Ludwg Erhards "Wirtschaftswunder"

En ting har Kina lært av dette: Å fremme konkurranse og markedsøkonomi. Minst mulig statlig intervensjon og færre statseide selskap. Tilretteleggingen for det som kalles "entrepreneurship" har ført til etablering av nye bedrifter og millioner nye arbeidsplasser. I følge de siste offisielle tallene blir det etablert 18 000 nye bedrifter per dag, eller 6,7 millioner per år.

Hva innebærer ordoliberalismen?

Kinas erkjennelse om at kommunismens grunnprinsipper ikke er forenlig med ønsket om verdensmakt bygger i stor grad på Ludwig Erhards erfaringer og Walter Euckens ordoliberalistiske tankegods. Det teoretiske utganspunktet for ordoliberalismen var Adam Smith og andre som støttet den klassiske nasjonaløkonomien. Ordoliberalismen tok lærdom av de negative eraringene fra statlig intervenering og laissez-fair liberalismen fra den første halvdel av det 20 århundre. En sentral økonomiplanlegging som i Sovjetunionen og under NS-regimet i "Deutschen Reich", avviste Walter Eucken, spesielt på grunn av den sentrale forvaltningen av økonomien og den begrensede politiske friheten. Et sentralt anliggende for Eucken var en "mennesklig og funksjonerende ordning" som forenet politik og økonomisk frihet. For å oppnå en slik ordning var fri konkurranse som skulle sikre effektivitet, frihet og frie uhemmede konkurranse prosesser av sentral betydning. De grunleggende prinsippene for å få dette til er et fungerende prissystem, fri tilgang til markedene, privateierskap av produksjonsmidlene, avtale frihet, ansvarlighet og en konsekvent og forutsigbar økonomisk politikk.
Hver av disse prinsippene krever et teoretisk rammeverk, utdypning, praktisk oppfølging og korrektur, for å kunne virke optimalt. Nettopp dette poenget ser det ut til at Kina har forstått: Utrede, prøve, feile og korrigere. Sentralt i dette arbeidet er CASS.

Diskusjonen om mer eller mindre statlig innvolvering er i følge Eucken en avsporing og utelater det vesentlige. Det handler ikke om kvantitet, men om kvalitet. Staten skal hverken forsøke å styre de økonomiske prosessene eller overlate økonomien til seg selv. Statlig planlegging og tilrettelegging - ja; statlig styring - nei. Å forstå forskjellen på tilrettelegging og styring og handle deretter, er det vesentlige. Det eneste økonomiske prinsipp som gjør dette mulig er fri konkurranse. Den er bare realiserbar dersom alle markedsdeltagerne har muligheten til å påvirke spillereglene, noe staten må tilrettelegge for.  
Den økonomiske politikken skal også ta ansvaret for å oppnå høy sysselseting og samtidig ivareta de tradisjonelle sosialpolitiske områdene som sosial sikkerhet, helse, aldersomsorg og de svakeste i samfunnet. Innteksfordelingen skal i utganspunktet være avhengig av innsats, såkalt prestasjonsbasert inntektsfordeling.

For Eucken er individets frihet alltid i fare der hvor det kommer til konsentrasjon av makt. Utviklingen av økonomiske maktkonsentrasjoner (karteller, monopoler, og lignende strukturer, men også sentralisert forvaltning av økonomier) vil føre til å undergrave demokratisk maktkontroll. Økonomisk frihet kan i lengden kun bestå, der hvor politisk frihet og en demokratisk kontroll av staten er mulig.

Nettopp dette kan være avgjørende for om Kina lykkes med sine ambisjoner om verdensmakt.

KLIMA

En perspektivløs debatt.

Om lunger og andre rare ting.

Når du puster inn, fylles lungene med luft. Det er her oksygen skiftes ut med karbondioksid CO2. Blodceller tar opp oksygen fra kapillærene i aveolene samtidig som karbondioksid, et avfallsprodukt, frigis til lungene fra venene. Når vi puster ut blåses karbondioksid ut av kroppen. CO2 er altså livets gass, helt nødvendig for livet på kloden vår.

I gjennomsnitt trekker en voksen person pusten 15-20 ganger i minuttet, altså 20 000 ganger pr dag, og mer enn 6 millioner ganger i året. For hver gang vi trekker pusten kommer oksygen inn i lungene. For hver gang vi puster ut , kvitter vi oss med den brukte luften - karbondioksyd. Det innebærer at du puster ut et sted mellom 170 og 2050 kilo CO2 per år, avhengig av hvor aktiv du er eller hvor høy fettpprosent du har. Desto mer aktiv du er, går, sykler, løper ol, desto mer CO2 slipper du ut. Du bidrar med andre ord ikke til å opprettholde den globale klimabalansen. Hvis du i tillegg kjører bil, reiser med fly og drar på cruise så overstiger du FNs anbefalinger som er på 1 - 2 tonn CO2 årlig per person!

Du får knapt lov til å bevege deg. Dette er faktisk ingen spøk. Sist men ikke minst, yngre forurenser atmosfæren mer en eldre som er mindre aktive.

Vi næmer oss 8 milliarder mennesker på kloden og tallet er stigende. Et tankeeksperiment.

La oss gå ut ifra at gjennomsnittlig utslipp på ca.1 500 kg CO2 per person pr år. De færreste av oss ligger vel på sofaen hele dagen selv om det er det beste for klima. Ganger vi 8 milliarder med et estimert gjennomsnitt på 1 500 kg CO2 så får vi et årlig menneskerelatert CO2 utslipp på - ta frem kalkulatoren!

                                                                                                                                                   

          Frem til 2050 skal i følge FN befolkningen ha økt til  9,7 mrd.

Og ikke å forglemme alle andre som også er en del av dette "kretsløpet" enten de puster med gjeller, lunger eller trakeer. Motvekten til dette er trær, planter og andre organismer som gjennom prosessen som kalles fotosyntese omdanner CO2 til oksygen. Avskoging og etablering av trangbodde metropoler uten lys og trær er med andre ord ikke spesielt "klimavennlig". Artsbiolog Aelys Humphery har ledet et team som har forsket på plantenes artsmangfold. Konklusjonen er at i løpet av de siste 250 årene har det forsvunnet 2,3 plantearter årlig fra jorden for alltid. Hun advarer nettopp mot mennesklig aktivitet som reduserer biodiversiteten og forventer - trær i steden for betong.  Dagens kompetansenivå på dette området gir ikke mye håp for fremtiden.

Karbondioksid har også andre egenskaper som gjør at den blir brukt som tilsetninger i leskedrikker, mineralvann og øl. Store mengder CO2 blir også brukt til fremstilling av nitrogn gjødsel, blyhvitt, bariumkarbonat osv. I flytnde tilstand brukes den i kuldemaskiner og brannslukkere. I fast tilstand i tørris. Karbondiooksid bukes som inert gass ved kjemiske prosesser og i veksthus som tilsetning til luften. Bare for å nevne noen av bruksområdene.

I hvilken grad dette påvirker CO2 mengden i atmosfæren kan jeg ikke utale meg om. Det overlater jeg til andre med relevant kunnskap. Men det er interessant å konstatere at de første fotosyntetiserende organismer sannynligvis utviklet seg for 3 500 millioner år siden. I en periode hvor atmosfæren inneholdt mye karbondioksid. Disse mikroorganismene brukte sannynligvis hydrogen og hydrogensufid som elekronkilde isteden for vann.

Blågrønnbakterier utviklet seg senere, for omtrent 3 000 millioner år siden. For 2 400

millioner år siden sørget fotosyntetiserende organismer for at jordens atmosfære ble veldig oksygenrik. Dette gjorde det mulig å utvikle mer komplekse former for liv. Nå tilsier fremherskende spådommer at den oksygenrike atmosfæren er på retur i og med at CO2 innholdet øker. Hva med mennesket? Sett i et evolusjons perspektiv vil det igjen utvikles nye komplekse livsformer som vil tilpasse seg de atmosfæriske endringene og erstatte menneskeheten. Hva gjør vi med dette? Etablerer grønne arbeidsplasser. Hva nå enn det måtte være?

Om fremkomstmidler og pussige refleksjoner.

Ikke bare mennesker og dyr påvirker CO2 utslipp i en eller annen form. Fremkomstmidler på land,vann og i luften frakter mennesker, dyr og gods enten det er nødvendig for å oppretholde eksistensen eller ikke.

I 2010 oversteg antallet biler i verden en milliard. I 2020 er antallet beregnet til over 1,3 milliarder biler. Bare på kinesiske veier er det forventet at antallet biler i perioden 2010-2020 vil øke med 32 millioner. I 2035 forventes det 1,8 milliarder biler i verden. Det tilsvarer en vekst på 32 millioner per år, eller mer enn en bil pr sekund. Bedre blir det ikke at Kina , USA og mange andre land som ikke har ratifisert klimaavtaler og som fremstår som kimafornektere. I India som nærmer seg 1,4 milliarder mennesker kan man ikke hindre mennesker som ønker seg ut av fattigdommen å etterstrebe en levestandard på linje med oss i vesten. Om ikke lenge vil sannynligvis landene i Afrika ønske og bevege seg i samme retning. Det vil innebære en kraftig økonomisk vekst og økt forbruk, som ikke lar seg løse med vindkraft, sykler eller økologisk landbruk. Derfor er det isteden planlagt hundrevis av nye kullkraftverk på verdensbasis.

Apropos biler. Hvor mye CO2 slipper f.eks en diselbil, som bruker 0,65 ut når den kjører    10 000 km per år. Jo, ca. 1 700 kg per år. Ja du leste rikrig. ca 10-15 prosent mer enn gjennomnittsmenneske puster ut i samme tidsrom.

En konklusjon synes og være åpenbar. Dersom du sitter i ro og kjører bilen over slipper du og bilen ut mindre CO2 enn en syklelist som raser avgårde, eller....?

En ting er klart den globale klimautviklingen lar seg ikke stoppe med bompenger og  bilfritt sentrum i Norge. For å nå 1,5 grad målet innen 2050 har forskere innkalkulert en såkalt "negativ emisjon" Uten en slik teknologi vil det være umulig å nå klimamålet. Siden teknologiprosjektet "Catching the future" på Mongstad ble innstilt etter å ha brukt 14 milliarder kroner, er det ingen som er i nærhten å  ha funnet en løsning som gjør det mulig å trekke ut så store mengder CO2 av atmosfæren. I mellomtiden peker alle spådommer i retning av at CO2 konsentrasjonen i atmosfæren vil øke isteden for å avta.

Men en ting kan vi glede oss over. Hullet i ozonlaget over Antarktis har ikke vært mindre på 30 år. Den gangen var det KFK gassene som fikk skylden. På grunn av denne positive utviklingen har vi unngått at dyr har blitt blinde og "enorme mengder" mennesker har unngått å dø av hudkreft. Om det har noe med Montreal protokollen fra 1987 å gjøre lar seg neppe bekrefte.

P. S. Og muligheten for å nå klimamålet i 2050? Det året kan det finnes 10 milliarder mennesker på kloden som har krav på en akseptabel levestandard hvor hver 5 innbygger eller 2 millarder har et kjørtøy (I Norge er det idag 2,1 bil per person). Vi nærmer oss 10 mrd mennsker på kloden innen 30 år. En økning på ca. 2 milliarder! En geopolitisk katastrofe som følge av en autokratisk klimapolitikk er mer realistisk enn at apokalypse spådommene til klima-hysterikerne går i oppfyllelse. 

UTEN KOMMENTAR Et år senere...

PÅ VANDRING I HOVEDSTADEN 2019

Torggaten juni 2019

Torggaten noen skritt videre..... juni 2019

                                       

På vei til Youngstorget mai 2019

På vei til Egertorget mai 2019

                 

RÅDHUSPLASSEN VÅREN 2019

Kubas ulykke

Kan Kuba unngå en ny kommunistisk tragedie?

Hver gang det kommer en kjølebil med dypfrossene kyllinger, haster cubanere til nærmeste utsalgsted hvor det allerede er lange køer. Mange står, med oppslåtte paraplyer for å skjerme seg mot den brennende karabiske solen, til det omsider blir deres tur. "Hva om det ikke kommer noe i morgen", spekulerer Jose´"Jeg har kone og små barn hjemme". Sidemannen trekker oppgitt på skulderene. Allerede i begynnelsen av året merket kubanerne at det var noe som ikke stemte. Stadig oftere ble det mangel på kyllinger og andre dagligdagse nødvendigheter. Det skapte så mye uro og usikkerhet blant befolkningen at lederen for det kommunistiske partiet, den tidligere presidenten Raul Castro, tilslutt måtte entre talerstolen i nasjonalforsamlingen og advare mot at situasjonen kunne forverre seg.

Dette er ingen ny opplevelse. Kubanere har siden 1959 mer eller mindre lidd og sultet under det marxist kommunistiske styret som revolusjonsbevegelsen, ledet av Fidel Castro og Ernst Guevara, innførte etter at de inntok Havanna 1. februar 1959, for 60 år siden. De startet prosessen som skulle endre Kuba til en kommunistisk ettparti stat etter sovjetisk mønster. Økonomien ble underlagt regjeringen. Den politiske makten ble sentrert rundt Castro og hans bekjente. Nå begynner kubanerene å frykte den såkalte "unntaksperioden" etter sammenbruddet i Sovjetunionen i begynnelsen av 1990 årene. Den gangen brøt handelen med østblokken, som Kuba var avhengig av, sammen. Tilgangen til strøm varte bare et par timer. Kubanere drakk vann med sukker mot sulten, mange kubanere flyktet på flåter til USA.

I dag er situasjonen en annen, opplyste Raul Castro i nasjonal-forsamlingen. Handelen er bredere tilrettelagt enn noen gang. Problemet er at den bredt anlagte handelen i hovedsak foregår mellom det som kalles en "Troika av tyranner", Venezuela, Nicuragua og Kuba. Penger er et begrenset gode på Kuba. Landet har en gjeld til sine leverandører på 1,5 milliarder dollar. Den kommunistiske karabiske øya får olje fra Venezuela i bytte mot medisinske legetjenester. Denne oljen selger Kuba på verdensmarkedet for å skaffe seg valuta. På grunn av krisen i Venezuela er oljeleveransene halvert. Tilspisser situasjonen seg vil Kuba, som knapt produserer næringsmidler, få alvorlige problemer. Rundt 80 prosent av næringsmidlene blir importert. I år skal det importeres næringsmidler for to milliarder dollar.

Alle kubanere har en rettighet til viktige næringsmidler. Et rasjoneringshefte gir en månedlig tilgang til syv pund ris, fire pund sukker, en halv litert olje, en pakke kaffe, en pakke nudler, 300 gram bønner, fem egg og et pund kylling. Barn får i tillegg en liter melk pr. dag. Skal du ha svinekjøtt, som er en favoritt blandt kubanere og en indikator på den økonomiske situasjonen på Kuba, så har prisene steget siden begynnelsen av året. Nå koster et pund 26 kroner. Den gjennomsnittlige månedslønnen ligger på ca. 260 kroner.

Hvordan løser regjeringen på Kuba, som siden 23. juni i år kaller seg sosialistisk, denne utfordringen? Jo, i fremtiden vil omfanget av rasjoneringen av nødvendighetsartikler utvides. Alle vil få lik tilgang. Målet er i følge handelsminiser Betsy Dias "en fornuftig og rettferdig fordeling".

Men, det skjer smått om senn endringer på Kuba. Forfatningsreformen ble som følge av en folkavstemning endret i februar i år. Den tillater for første gang privat eierskap og begrenser regjeringsperioden for presidenten til 10 år. Spørsmålet som gjennstår er om dette er nok til å unngå en ny kommunistisk tragedie.