Kubas ulykke

Kan Kuba unngå en ny kommunistisk tragedie?

Hver gang det kommer en kjølebil med dypfrossene kyllinger, haster cubanere til nærmeste utsalgsted hvor det allerede er lange køer. Mange står, med oppslåtte paraplyer for å skjerme seg mot den brennende karabiske solen, til det omsider blir deres tur. "Hva om det ikke kommer noe i morgen", spekulerer Jose´"Jeg har kone og små barn hjemme". Sidemannen trekker oppgitt på skulderene. Allerede i begynnelsen av året merket kubanerne at det var noe som ikke stemte. Stadig oftere ble det mangel på kyllinger og andre dagligdagse nødvendigheter. Det skapte så mye uro og usikkerhet blant befolkningen at lederen for det kommunistiske partiet, den tidligere presidenten Raul Castro, tilslutt måtte entre talerstolen i nasjonalforsamlingen og advare mot at situasjonen kunne forverre seg.

Dette er ingen ny opplevelse. Kubanere har siden 1959 mer eller mindre lidd og sultet under det marxist kommunistiske styret som revolusjonsbevegelsen, ledet av Fidel Castro og Ernst Guevara, innførte etter at de inntok Havanna 1. februar 1959, for 60 år siden. De startet prosessen som skulle endre Kuba til en kommunistisk ettparti stat etter sovjetisk mønster. Økonomien ble underlagt regjeringen. Den politiske makten ble sentrert rundt Castro og hans bekjente. Nå begynner kubanerene å frykte den såkalte "unntaksperioden" etter sammenbruddet i Sovjetunionen i begynnelsen av 1990 årene. Den gangen brøt handelen med østblokken, som Kuba var avhengig av, sammen. Tilgangen til strøm varte bare et par timer. Kubanere drakk vann med sukker mot sulten, mange kubanere flyktet på flåter til USA.

I dag er situasjonen en annen, opplyste Raul Castro i nasjonal-forsamlingen. Handelen er bredere tilrettelagt enn noen gang. Problemet er at den bredt anlagte handelen i hovedsak foregår mellom det som kalles en "Troika av tyranner", Venezuela, Nicuragua og Kuba. Penger er et begrenset gode på Kuba. Landet har en gjeld til sine leverandører på 1,5 milliarder dollar. Den kommunistiske karabiske øya får olje fra Venezuela i bytte mot medisinske legetjenester. Denne oljen selger Kuba på verdensmarkedet for å skaffe seg valuta. På grunn av krisen i Venezuela er oljeleveransene halvert. Tilspisser situasjonen seg vil Kuba, som knapt produserer næringsmidler, få alvorlige problemer. Rundt 80 prosent av næringsmidlene blir importert. I år skal det importeres næringsmidler for to milliarder dollar.

Alle kubanere har en rettighet til viktige næringsmidler. Et rasjoneringshefte gir en månedlig tilgang til syv pund ris, fire pund sukker, en halv litert olje, en pakke kaffe, en pakke nudler, 300 gram bønner, fem egg og et pund kylling. Barn får i tillegg en liter melk pr. dag. Skal du ha svinekjøtt, som er en favoritt blandt kubanere og en indikator på den økonomiske situasjonen på Kuba, så har prisene steget siden begynnelsen av året. Nå koster et pund 26 kroner. Den gjennomsnittlige månedslønnen ligger på ca. 260 kroner.

Hvordan løser regjeringen på Kuba, som siden 23. juni i år kaller seg sosialistisk, denne utfordringen? Jo, i fremtiden vil omfanget av rasjoneringen av nødvendighetsartikler utvides. Alle vil få lik tilgang. Målet er i følge handelsminiser Betsy Dias "en fornuftig og rettferdig fordeling".

Men, det skjer smått om senn endringer på Kuba. Forfatningsreformen ble som følge av en folkavstemning endret i februar i år. Den tillater for første gang privat eierskap og begrenser regjeringsperioden for presidenten til 10 år. Spørsmålet som gjennstår er om dette er nok til å unngå en ny kommunistisk tragedie.