VENEZUELA

Venezuela - sosialismen i det 21. århundre. Et utrolig prosjekt og en tankevekker før valget.

Økonomisk kaos, sult og borgerkrig truer det vakre landet som har de største oljeforekomstene i verden. I 1999 overtok Hugo Chávez makten og startet sitt sosialistiske prosjekt - "sosialismen 21. århundre." Et prosjekt som ble omfavnet av profilerte venstreorienterte som Sean Penn, Oliver Stone og  Michael Moore. Det er heller ingen hemmelighet at mange på venstre siden av norsk og europeisk politikk var begeistret for prosjektet som Venezuelas befolkning har lidd under i to årtier. 

Hva skjedde og hvorfor kollapset nok et sosialistisk prosjekt?

             

          "En utvidelse og fordypning av demokratiet" 

                               Blogg: Audun Lysbakken (SV) Har blitt strøket 

I Orinoco bassenget, som går skrått gjennom hele landet, finnes det rike oljeforekomster, også rundt Maracaibo sjøen sprudler oljekildene. Landet har verdens største oljereserver og disponerer 18 prosent av verdens reserver. Norges oljereserver er til sammenlikning estimert til 0,5 prosent.

Et land, som takk oljeforekomstene, skulle vært like rikt som "petro monarkiene" ved den persiske golfen, hvor store deler av befolkningen lever i luksus, står på kanten av en økonomisk ruin. Mange av landets 31 millioner mennesker sulter. De mangler livsviktige medisiner, til og med butikkhyllene i supermarkedene går tomme for varer. Hvordan kunne dette skje?

 Den offisielle versjonen til Nicolás Manduro, som overtok som president etter at Hugo Chávez døde i 2013, er at det sosialistiske prosjektet som hans forgjenger startet er blitt sabotert av landet med den "grusomme kapitalismen". USA har presset oljeprisen ned i kjelleren ved å øke produksjonen ved bruk av fracking metoden.

Det er ikke noe nytt. Hugo Chávez og Nicolás Manduro har påvirket befolkningen med et massivt statlig medieoppbud over flere år. Budskapet har vært entydig: Kampen står mot imperialismen som vil ødelegge vårt land. Hold ut og støtt presidenten. Manduro har avskaffet så si alle uavhengige medier, derfor finnes det knapt motforestillinger. I TV programmet "Alo Presidente", som ble sendt hver søndag, drev Chávez propaganda for sitt politiske prosjekt, opptil 8 timer - live.

       "The poor people around the woorld lost a champion"

                                              Sean Penn da Hugo Chávez døde

Sannheten er at regjeringen Manduro har arvet en økonomisk og sosial krise fra sin forgjenger, Hugo Chávez. Det handler ikke om sabotasjer, boikott eller lignede påført av kapitalister eller imperialister.

Det skjedde vesentlig på grunn av strukturelle årsaker og et feilslått politisk prosjekt. I 1999, året Hugo Chávez ble president, var oljeprisen 10 $ pr fat. Den steg raskt til over 100 $, for så å halveres de siste fem årene frem til i dag. Realiteten er at i nesten 15 år med kraftig økende oljepriser fortsatte landet å være totalt avhengig av oljen. Oljen utgjør i dag 95 % av eksportinntektene og halvparten av nasjonalbudsjettet. Til og med oljeindustrien ligger med brukken rygg. Til tross for milliardinntektene fra oljeeksporten har investeringene til modernisering av oljeanlegg, havner, tanker og raffinerier vært neglisjert. Konsekvensen er at det videreforedles mindre olje enn for 5 år siden. Venezuela må til og med importere bensin for å dekke sitt eget behov. Årlig bruker regjeringen over 10 milliarder dollar til import og subsidiering av bensin.

Da Hugo Chávez i 2006 var på høyden av sin makt deklamerte han sitt politiske prosjekt " sosialismen 21. århundre" Bæresøylene skulle være: brorskap, kjærlighet, frihet og rettferdighet.

Over hele verden omfavnet venstresiden budskapet. Raskt ble det besluttet at den stolte hvite hesten i stats symbolet ikke lenger skulle løpe mot høye, men mot venstre. Kort tid etterpå iverksatte Chávez et punkt som står på alle sosialisters agenda. Nasjonalisering av de største bedriftene. Et forslag som av mange tilhengere av sosialismen bifalt - "som et skritt i riktig retning." Etter å ha sikret seg kontroll over oljeindustrien. Oljeinntektene skulle være et viktig instrument i hans politiske prosjekt, fortsatte han sin eksproprierings iver. I henhold til landets industriforbundet ble 1440 bedrifter fra et bredt spekter av bransjer ekspropriert. (Energi, banker, handel, landbruk, næringsmiddel, turisme ol.) De tidligere eierne fikk en "fair erstatning", som ennå ikke er utbetalt. Samtidig ble 1000 vis av arbeidere sagt opp, fordi de angivelig hadde en annen forståelse av kjærlighet og brorskap enn den politisk korrekte. Deretter forsynte han seg av bedriftenes pengebinge for å finansiere "sosiale" programmer".

Konsekvensen var. ikke overraskende, at bedriftenes konkurranseevne og lønnsomhet ble svekket.

Den klassiske historien gjentar seg, så også i Venezuela.

Staten overtar og skifter ut ledelsen. I mange tilfelle faller valget av nye toppledere på bekjente, uten relevant kompetanse og erfaring. Likhetsprinsipp og tarifflønn innføres. Meningsmotstandere fjernes. Personlig engasjement og innsats betaler seg ikke. Hierarkiet tilspisses. Avstanden mellom topp ledelsen og medarbeidere øker. Avansements mulighetene uteblir. Motivasjonen faller og frustrasjonen øker. Profitt maksimering er politisk uakseptabelt. I dette politiske prosjektet ble prisene fastsatt av staten. Eventuelle overskudd konfiskert. Investeringer i nye muligheter, fornyelse og konkurransefortrinn uteblir. Produktivitet, omsetning og lønnsomhet faller. Det samme gjør skatteinntektene.

Primo august fikk 2678 ansatte, leverandører og forhandlere beskjed om at anlegget til General Motor

i industri regionen Valencia var ulovlig beslaglagt. Ford har allerede sluttet å investere i landet.

Eksproprierings bølgen førte også til at produksjonen i landbruket falt til et katastrofalt lavt nivå, noe som igjen har ført til tomme hyller i butikkene og at 3/4 av landbruksproduktene må importeres dersom behovet skal dekkes.

          "Most people, who lives in this country have improved    

          under Chávez"

                                                                 Oliver Stone

Det sosialistiske prosjektet som Hugo Chávez, satte i verk for å bekjempe fattigdom, reformere helsevesenet og styrke den nasjonale opplæringen var beundringsverdig og inneholdt 34 omfattende hjelpe- og utviklingsprogrammer. som til sammen har kostet 300 milliarder dollar siden 1999. I virkeligheten har alt dette gitt Venezuelas innbyggere svært lite. I 1999 ble 45 prosent av befolkningen regnet som fattige, idag er det mer enn 70 prosent - til tross for de mange milliardene, som angivelig ble brukt til å gjøre folket lykkelig. Denne velferds vinklingen var bare en avledningsmanøver. De mange sosiale utviklingsprogrammene med de fantasifulle navnene og generøse budsjettene har først og fremst bidratt til å skaffe Chávez og Mundero velgernes oppslutning.

Planøkonomien frembrakte også et ideelt miljø for korrupsjon. Mye av pengene fant veien til pampene i partiet og det militære. Et hjelpeprogram til fordeling av importerte matvarer, for eksempel, ble av partikolleger i stor stil misbrukt til selvberikelse. Isteden for å la det komme fattige til gode ble store mengder melkepulver og konserver solgt på svartebørsen med god fortjeneste.

          Hugo Chávez decleared the oil belonging 2 the ppl. 

          He used the oil& 2 eliminate 75% of extreme poverty, 

          provide free health & education 4 all

                          Michael Moore på twitter. Mars 6. 2013 - dagen Hugo Chávez døde.

Det høres absurd ut, men lar seg bekrefte i tilfellet Venezuela. I forbindelse med oljeboomen opplevde Venezuela en begynnende inflasjon. Regjeringen valgte i den forbindelse å fastsette prisene for matvarer og andre varer til daglig behov. At staten griper inn på denne måten og fastsette prisene er ikke ukjent i sosialistisk planøkonomi. I Venezuela førte det til mange av de resterende private virksomhetene fikk problemer med lønnsomheten fordi prisøkninger på råvarene ikke lot seg reflektere i utsalgsprisene, Det var ikke lenger lønnsomt å produsere varene som isteden måtte importeres. Et nytt skritt i retning av å sanere hjemmeindustrien og gjøre seg enda mer avhengig av import. En import som staten måtte finansiere på det internasjonale lånemarkedet. Nå kjemper regjeringen for å unngå konkurs. Landet har allerede solgt store deler av gullreservene og andeler av oljefeltene for å kunne betjene den høye utlandsgjelden. Situasjonen er så alvorlig at staten ikke lenger har råd til å importere nok matvarer. I følge en undersøkelse har tre av fire venetianere gått ned i vekt det siste året. Nesten 10 kg i gjennomsnitt. Et fenomen som på folkemunne kalles: "Manduro diett".

Heller ikke prisen på valutaen eller valutakursen overlot Chávez og Monduro til markedet.

Isteden kom de på en interessant ide, å etablere to forskjellige nivåer. De som kjøpte matvarer og andre viktige varer  i utlandet kunne veksle Bolivar til en gunstig kurs i valuta, fortrinnsvis i amerikanske dollar. Det gjorde det mulig å drive forretning med differansen i valutakursene. Noe statlige importfirmaer og myndigheter benyttet seg av for å skape seg formuer i utlandet.

Mangel på varer har også ført til svartebørshandel. Politi og offentlige instanser tar hånd om matvare leveransene for å selge det med høye marginer på svartebørsen. Situasjonen har blitt så absurd at skolelærere uteblir fra undervisningen, for å stå i kø. De kjøper matvarer som de selger videre  på svartebørsen.

Uavhengige nasjonalbanker tilhører i følge Hugo Chávez den neo liberalistiske ideologi. Altså, vekk med uavhengigheten, Til syvende og sist er det enklere å drive sosialpolitikk når penger finnes i overmål. En erkjennelse som har liten forankring i neo liberalistisk pengepolitikk har ført til at prisstigningen i inneværende år forventes å nå rekordhøye 720 prosent. Samtidig som valutakursen på Bolivar fortsetter å falle. Det finnes ikke engang nok papir til å trykke nødvendige pengesedler. 

For de som har lite fra før er denne miseren spesielt bitter. Nettopp for de altså som ble forespeilet et bedre liv under regimet til Hugo Chávez. De som har profittert på eksperimentet, tilhengere av sosialismen 21. århundre, ser det sikkert på en annen måte.

La oss håpe at det vakre landet ikke ender opp som et diktatur. Det er i såfall ikke først gang sosialistene har klart å sanere de siste demokratiske strukturene i et land.