Skattereformen i USA

Synkende skatteinntekter? 

Før julen ringes inn forventes det at Representantenes Hus og Senatet i USA blir enige om en omfattende skattereform. Den kan føre til store utfordringer for det amerikanske statsbudsjettet. Men er den likevel økonomisk fornuftig?

Den amerikanske kongressen er i ferd med stemme over en omfattende skattereform. Sentralt i reformen står forslaget om å senke selskapsskatten fra 35 prosent til 20 prosent. Fra høyeste nivå blant OECD-landene til en av de laveste. Dette vil gjøre det mulig for amerikanske selskaper å tilbakeføre overskuddet fra utenlandske datterselskaper uten å måtte betale ekstra skatter.
Motstanderne av reformen påpeker at forslagene innebærer at skattekutt på 1.500 milliarder dollar og advarer mot at loven kan føre til at statsgjelden vil øke med et tilsvarende beløp i løpet av det neste tiåret.

Vil skattereformen føre til reduserte skatteinntekter?

Kanskje. Hovedutfordringen er om de økonomiske fordelene med reformen oppveier ulempene.
For det første forventes det at den amerikanske næringsvirksomheten i økende grad vil tiltrekke seg
kapital dersom selskapsbeskatningen senkes til 20 prosent. Det forventes i tillegg at amerikanske selskaper vil investere mer i hjemlandet, fordi skattesatsene i utlandet ikke lenger er fordelaktige.
Bedrifter som teknologigigantene Microsoft, Apple og Co vil kunne tilbakeføre gevinster fra datterselskaper som er opptjent og plassert i utlandet. I følge US Treasury Department er det snakk om 2.500 milliarder dollar.
Det forventes også at utenlandske selskaper vil øke sine investeringer eller flytte til USA for å dra nytte av den lave skattesatsen. I USA vil en voksende og mer produktiv næringsvirksomhet bli et attraktivt investeringsobjekt. Noe den positive utviklingen på Dow Jones og andre internasjonale børser de siste dagene kan være en indikasjon på.
Dette vil til syvende og sist føre til et økende behov for mer arbeidskraft og økende reallønner.
Skattelettelsene vil m.a.o. utløse en boom på arbeidsmarkedet og øke kjøpekraften.

Er frykten for underskudd berettiget?

De positive effektene skal bidra til å oppveie den negative effekten av et eventuelt budsjettunderskudd. Skattereformen vil i henhold til offisielle estimater øke BPN med 500 milliarder dollar. Som igjen vil øke skatteinntektene med 100 -150 milliarder dollar per år innen 2027. Det er nok til å betale 60 milliarder dollar i renter for 1.500 milliarder i ekstra offentlig gjeld. Det vil til og med være penger igjen til å øke offentlige utgifter, nedbetale lån eller redusere inntektsskatten ytterligere.

De rike får mest. 

Kritikken om at de rike får mest i skattelette er ikke resultatet av ondsinnede intensjoner.  Det følger bare logikken i et progressivt skattesystem der de rike i utgangspunktet bærer en større del av skattebyrden enn andre og derfor får en større andel i skattelette.
Tross alt tjener 44 prosent av amerikanske statsborgere for lite til å betale inntektsskatt til den føderale regjeringen. Realiteten er at 80 prosent av amerikanerne med en inntekt mellom $ 50 000 til $ 70 000 i gjennomsnitt vil få redusert skatteregningen med 850 dollar per husstand i 2019.

Hva med Europa?

Sjefen for Info-Instituttet i München, Clement Feust, regner med at skattereformen vil legge press på Europas politikere, I følge Rheinischen Post mener han at reformen vil øke investeringer og konsum i USA. Og ikke minst fyre opp under den internasjonale skatte rivaliseringen. USAs underskudd på handelsbalansen med utlandet vil øke. Der samme vil statsgjelden og lånerentene. Dette vil igjen danne grunnlaget for økt inflasjon. For Europa betyr denne reformen at eksporten i USA vil stige, sier Fleust. Det vil også stimulere den europeiske konjunkturen. Samtidig vil trykket på å senke selskapsskatten skjerpes for å hindre at investeringer og jobber i økende grad kanaliseres til USA som har opparbeidet seg et konkurransefortrinn ved å senke selskapsskatten.

Presset på den Europeiske sentralbanken (ECB) når det gjelder å reversere den ekspansive pengepolitikken vil stige. avslutter han.

USA er ikke alene.

Stadig flere land har forstått det åpenbare: Uten attraktive skatter - ingen investeringer. Uten vekst ingen nye arbeidsplasser eller lønnsøkninger. Det som fungerer i små land fungerer også i store. Diskusjonen rundt Panama Papers og skatteparadis er en avsporing fra det som skjer i virkeligheten. Skatt har blitt en global konkurransefaktor. Irland har senket skattesatsen til 12,5 prosent for å få fart på økonomien, noe bla Apple har benyttet seg av. Den positive økonomiske utviklingen i landet som en gang var Europas "fattighus" har gitt Dublin rett. Englands corporate tax er på 19 prosent. UK Treasury chief Phillip Hammond planlegger å redusere skatten til 17 prosent i løpet av tre års periode.
På kontinentet følger stadig flere Irlands eksempel. Bulgaria forlanger 10 prosent fra sine selskap. Latvia og Litauen 15 prosent. Romania 16 prosent. Slovenia 17. Polen, Ungarn og Tsjekkia reklamerer med en skattesats på 19 prosent. Skal Norge konkurrere må de se til Dublin, Riga og Sofia for å overleve skattekampen. President Emmanuel Macron i Frankrike vil senke skatten fra 33 til 25 prosent. Til og med vårt naboland føler trykket fra skattekonkurransen. Den svenske sosialdemokratiske  finansministeren Magdalene Andersson vil senke selskapsskatten til 20 prosent.

Og konsernene, de vil utnytte alle mulighetene som byr seg til å lette på skattetrykket. Det er styrene skyldig sine aksjonærer. De som tror at de vil kunne beholde skatteinntektene uten å gjøre noe bør tro om igjen.

Et spørsmål forblir ubesvart i denne debatten: Hva er alternativet?

Europarådet.

Kaviar og teppediplomati.

Europarådet? Må innrømme at der er jeg blank, men jeg har jo Safari.

Jeg tester det tyske "Europarat". Etter den vanlige Wikipedia informasjonen om Europarådet, finner jeg en link til Korrupsjon im Europarat. Det enkleste er å dele linken, men en tilrettelegging på norsk er vel det beste.

Good Governance

Siste uken i juli ble det i Europarådet debattert over temaet transparens og "good govrenance". En diskusjon om rettferdig og etisk regjeringsstyring, om demokratiets kår. Det ble opprettet arbeidsgrupper hvor beretninger om korrupsjon ble lagt frem. En diskusjon som førte til konsensus om at Europarådet selv hadde et problem når det gjaldt autokratiske medlemsland. En av disse landene er Aserbajdsjan. Det dreier seg om ikke mindre enn Europarådets troverdighet.
Frank Schwabe (SPD), som sitter i den tyske forbundsdagen og er medlem av Europarådet, snakker om sine erfaringer med tagesschau.de. For fem år siden ble han sendt til Strasbourg. Siden den gang mener han å ha fått bekreftet at det ikke lenger dreier seg om å beskytte menneskerettighetene, men å beskytte regjeringer som misbruker menneskerettighetene. Han understreker at det betyr at Europarådet ikke bare unngår å ivareta sin oppgave, men isteden kommer med bortforklaringer det ikke burde komme med.

Moralsk press og menneskerettigheter.

I Aserbajdsjan har familie klanen Alijew regjert de siste to årene. For kort tid siden utnevnte lederen Ilham Alijew sin kone til stedfortredende president. Den oljerike staten i sydlige Kaukasus ble som Ukraina og Georgia tatt opp i Europarådet etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Gerald Knaus, politisk rådgiver fra European Stability Institute (ESI) i Berlin, forklarer at det bak denne beslutningen lå en ide om at disse statene ville bli satt under moralsk press av de demokratiske medlemslandene. Noe som ville føre til at menneskerettighetene ble respektert.

_________________________________________________________________________________

Europarådet.

Europarådet har 47 medlemsland, derunder 28 medlemmer fra den Europeiske Union. I tillegg til EU landene finnes medlemmer som Tyrkia, Albania, Makedonia, Bosnia, Herzegovinia, Georgia og Aserbajdsjan. Europarådet er en internasjonal organisasjon og ikke et organ for EU. Hovedsetet i Europarådet er i Strasbourg.

_________________________________________________________________________________

Systematisk infiltrasjon. 

I følge Knaus har forholdene i de senere årene forandret seg i gal retning. Autokratiene begynte systematisk å infiltrere systemet. Hvert år ble 50-60 representanter invitert til Aserbajdsjan. Reiser på businessklasse og luksushotell ble betalt. Tepper til tusenvis av euro ble gitt som gaver og prostituerte var en den av tilbudet. Knaus bekrefter at disse gamle KGB metodene ble forsøkt brukt. Menneskerettighetsorganisasjoner beskriver Aserbajdsjan som et absolutt diktatur. Mediene er kneblet, det finnes politiske fanger og opposisjonen blir undertrykket. Regimet har i de senere årene investert mye for å kjøpe seg en plettfri image internasjonalt. Det ønsker å fremstå som et åpent og vestlig orientert samfunn. Derfor forsøker de å manipulere og korruptere vestlige politikere i organisasjoner som Europarådet.

Kaviar og tepper i alle størrelser.

Arif Mammadov, tidligere ambassadør for Aserbajdsjan i Europarådet i Strasbourg, forteller at i ambassadene finnes det rom der det lagres gaver, kaviar og tepper i alle størrelser. Mammadov hadde falt i unåde og gikk i eksil. Verdien av teppene sto i forhold til rangen på politikerene som ble invitert, ifølge Mammadov. Først ble den mulige kandidaten testet, Sa vedkommende takk til et vakkert teppe vanket det mer, forklarer ex diplomaten.

Det sveitsiske medlemmet av Europarådet, Doris Fiala, bekreftet at hun selv har opplevd dette på en delegasjons reise til Baku. Det var under en hyggelig middag hvor også andre medlemmer av Europarådet var tilstede. Etter middagen fikk hver enkelt en liten gave. Hun tok med seg gaven uten å vite hva innholdet var. På hotellet åpnet hun gaven og ble forbauset over å finne et verdifullt ekte gullkjede med perler og briljanter. Fiala returnerte gullkjedet. Etter dette ble hun neglisjert av sine kolleger.

Det finnes en etisk kodeks for medlemmer av Europarådet. Den tilsier at medlemmene ikke skal ta imot gaver om er verdt mer enn 200 euro. I praksis mottas det åpenbart mer. Aktoratet i Milano har i flere måneder etterforsket det italienske medlem av Europarådet, Luc Volonte, Den tidligere formann i den konservative flertalls fraksjon skal ha mottatt 2,4 millioner euro fra Aserbajdsjan via et postkasse firma. I tilfellet Volonte kunne aktoratet i Italia beskrive forløpet i detalj, fortalte Knaus. Innbydelsen av Volonte til Baku. Hans takkebrev for gaver han hadde fått. Forslaget om å overføre penger til sin konto. Alt var dokumentert svart på hvit.

Motsier OSCE

Som quid pro quo for slike gaver forventet regime i Aserbajdsjan at valgkontrollører fra Europarådet kom med positive uttalelser om valget. Det skjedde ved valget i 2016 hvor president Alijew skaffet seg en massiv maktposisjon og ved parlamentsvalgene 2015 da hans regjeringsparti nok en gang vant med god margin. Hver gang klaget OSCE (Organisation for Security and Cooperation in Europe) over massiv manipulasjon. Europarådet derimot godkjente valgene som feilfrie, 

Bare representanten for Europarådet Frank Schwabe nektet å innordne seg. Han mente det var en absurd situasjon. De reiser ditt fordi de tror de vil stå opp for bestemte rettigheter. De har på forhånd en anelse av at det kan bli krevende. Den egentlige dimensjonen på dette forstår de først når de er der. Schwabe fortalte videre at han hadde inngitt et minoritetsvotum og beskrevet det som skjedde. Han konstaterer at man må være temmelig blind når man ikke ser hva som foregår i Aserbajdsjan.

I løpet av året skal en uavhengig undersøkelseskommisjon avklare korrupsjons påstander i Europarådet. Hvilke medlemmer som lot seg kjøpe - av hvem? Til syvende og sist går det ikke bare om Aserbajdsjan, forklarer Knaus. Det går om Europarådets eksistensberettigelse. Når organene er korrupte vil de ikke lenger ha en troverdig målestokk som grunnlag for å sammenlikne forskjellige regimer. Da vil Aserbajdsjan bli vurdert som Sveits, fortsetter Knaus. Da kan ikke dissidentene påberope seg uavhengighet. Da er alt grått. Og det er en av målsettingene med denne politikken.

Tagesschau.de

www.tagesschau.de/ausland/europarat-111.html

Who´s the good, bad and the ugly? Det får vi kanskje vite når den uavhengige undersøkelsen foreligger.

Sosialdemokratiet på vikende front i Europa.

Året 2017 - 100 år etter oktoberrevolusjonen ble et politisk Annus Horribillis for sosialdemokratene

Hva skjedde i løpet av året?

Ved inngangen til dette året var usikkerheten stor. Ville det bli året da EU kollapset? Et par måneder tidligere hadde velgerene i Storbritania snudd ryggen til EU. Ville velgerene i den europeiske unionen gjør det samme? Det politiske landskap i Europa har endret seg i løpet av året. Nye partier har etablert seg og dominerer en stor del av den politiske debatten. Andre partier taper innflytelse.

Nederland - en historisk tilbakegang. 16 mars.

Allerede i årets første parlament valg kom varslene for Europas sosialdemokrater. I en gammel industri hall, som ligger i et industriområde i Amsterdam, har det sosialdemokratiske partiet PvdA samlet seg til valg vake. I den mørke hallen, med rød bakgrunns belysning, kan ingen unngå å se slagordet : PvdA - Samen Voruit. (sammen framover). Ansiktene til de tilstedværende er alvorlige og stemningen dyster, ikke rart. Sosialdemokratene, juniorpartner i koalisjonen med det markedsliberale VVD til ministerpresident Mark Rutte, var vitne til at partiets oppslutning sank fra 25 til 6 prosent av stemmene. Under ledelse av Lodewijk Asscher oppnår sosialdemokratene bare en fjerdedel av sine opprinnelige mandater - en historisk tilbakegang.

En PASOK infeksjon 

Ekspertene, som selv ble overrasket over det knusende nederlaget. fremhevet spesielt en årsak. Sosialdemokratene hadde valgt å gå i regjering som juniorpartner med sin største fiende på den andre siden av den politiske skalaen, nemlig det høyre liberale VVD. Det førte til at sosialdemokratene måtte gå på akkord med egen politik. Kjernevegerne følte seg forrådt. Utsikten til å komme tilbake anses som lite sannsynlig dersom partiet ikke gjennomfører massive strategiske endringer. Hvis ikke vil partiet ende opp som det greske sosialdemokratiske nisje partiet PASOK. I 2009 var det et dominerende parti med 44 prosent av stemmene, I 2015 var resultatet 5 prosent, en "PASOK infeksjon."

Nå er den store interne oppryddingen på gang i PvdA. En opprydding andre kan ta lærdom av. Enten lykkes de eller ikke. Den starter på toppen. Partiet tar et oppgjør med sin leder Lodewijk Asscher, Men der er ikke nok. Erkjennelsen om at PvdA er et kroneksempel på tilstanden i de fleste sosialdemokratiske partiene i Europa kan få konsekvenser for flere enn sjefen selv. Partiet består alt vesentlig av gråhårede partipamper med lang fartstid i partiet. Partiet fremstår kjedelig og uten et budskap som gir håp for fremtiden. Jan Voss eks. parlamentariker, oppsummerer det slik: "Vi har en politikk som som er fra det forrige århundre". 

 Frankrike - regjeringspartiet som forsvant. 18 juni.

By palass til salgs.

For en utlending sier ikke Rue Solférino i Paris mye, men i Frankrike vet de straks hva som menes. I nummer 10 ligger det 3000 kvm store by palasset som i årtier har vært hovedsete for det franske Pari Socialiste (PS). Det moderne palasset ligger i et av de dyreste områdene i Paris og er symbolet på partiets storhetstid under Francois Mitterrand som i begynnelsen av 80 årene lykkes med å avverge en splittelse mellom franske sosialister. Og som i tillegg inngikk en samarbeidsavtale med kommunistene. En strategi som ble belønnet med valgseier i 1981. Etter en katastrofal regjeringsperiode under Francois Hollande flyktet mange medlemmer og velgere fra partiet. I løpet av få år hadde antallet med partibok blitt halvert.

Årets valg endte til slutt med en rasering av partiet. Hollande hadde såpass selvinnsikt at han før valget 

ga beskjed om at han ikke stilte til valg. Isteden sloss et dusin kandidater om plassen som presidentkandidat, Den seirende, Beniot Hamon, led som kjent et knusende nederlag, Han fikk knapt 7 prosent av stemmene. Nå har partiet 29 mot tidligere 577 plasser i parlamentet. I Frankrike finansierer staten partiene etter antall plasser partiet har i parlamentet, Det betyr at PS isteden for 25 millioner får 8 millioner Euro i året. Halvparten av dette beløpet går til å drive by palasset i Rue Solférino nr 10 - som nå er til salgs.

Nær ved å få infarkt   

Isteden for å tilslutte seg reform sosialistene valgte Hamon, som kommer fra venstre fløyen i partiet, sin egen strategi. Han støttet opp om ytre venstre sidens program. Under slagordet "Faire bartre le coeur de la France". Han ville få Frankrikes hjerte til å slå igjen, Isteden er PS nær ved å få et infarkt.

Alle arbeidsmarkeds reformene til Hollande skulle tilbakeføres. Å bygge ned den høye gjelden i Frankrike var ikke tema. Snarere tvert om. Alle skulle få en betingelsesløs borgerlønn . Dette skulle bla finansieres gjennom nye lån og skatt på roboter. Utfordringen er at franske bedrifter har et etterslep og ligger betydelig etter Tyskland når det gjelder automatisering. Hamons program førte til at flere prominente sosialister snudde han ryggen og tallrike moderate sosialister forlot partiet til fordel for den sosialliberale Emmanuel Macron. I mellomtiden fortsetter sosialistene med de interne intrigene som har kjennetegnet partiet gjennom de siste fem årene.Splittelsen og intrigene oppstår fordi partiet består av en rekke fraksjoner og enkeltpersoner som har vanskelig for å finne en felles politisk plattform.

Det politiske spekteret omfatter moderate sosialdemokrater, venstre fløyer, fløyer fra ytre venstre og kommunister.

Sosialistene i Frankrike sloss heller mot hverandre enn å samles om felles mål. Dersom det ikke skjer noe radikalt er det ikke usannsynlig at partiet går i oppløsning.

Tyskland - SPD en ydmyket koalisjonspartner. 24. september. 

I Konrad-Adenauer-Haus i Berlin jubler noen få, selv om det ikke er noe å juble for, 33 prosent viser den sorte diagram søylen, det dårligste resultatet for unionen  CDU/CSU siden 1949. En par kilometer lengre bort i Willy-Brand-Haus, hvor det sosialdemokratiske partiet SPD holder til, går det et "huch" gjennom rommet da resultatet til CDU/CSU blir kjent, Men når turen kommer til SPD blir det stille, under 21 prosent! Til tross for rekordhøye 32 prosentpoeng i februar, etter lanseringen av Marin Schulz som kanslerkandidat, gikk det sosialdemokratiske partiet i Tyskland SPD på et nederlag. De endte tilslutt på 20,5 prosent, det dårligste resultatet i etterkrigstiden. 

Hun, vi snakker selvfølgelig om Angela Merkel, står nå foran en av sine vanskeligste oppgaver i karrieren. Dannelsen av en ny koalisjon. Martin Schulz lederen for SPD fastslår at de ikke lenger ønsker å være en del av Merkels koalisjon, men velger å gå i opposisjon. Her vil partiet fornye seg. Når Schulz stiller seg opp foran sine fans er applausen hjertelig. Han uttaler at han ikke vil gjøre noen ansvarlig for dette valget, men velger å betrakte dette som en overgangs pause. 

Heftige diskusjoner om ny innretning

I SPD strides ledelsen om partiets nye innretning. Lederen for Juso, ungdomspartiet i SPD, Johanna Uekermann, forlangte at SPD må bli mer venstreorientert og utvikle en klar profil. De store fremtids spørsmålene må besvares og partiet må tydeliggjøre for hvem de driver politikk. Det viktigste er nå at vi innholdsmessig etablerer oss på nytt. Vi må besvare spørsmålet: Hva trenger vi SPD for i dag? SPD må komme i takt med tiden. Det trenger et nytt grunn program.  

Hamburgs borgermester Olaf Scholz (SPD), en potensiell, opponent til partiets leder, offentliggjorde et brev hvor han tok utgangspunkt i det historiske valgnederlaget  og forlangte en ubønnhørlig gjennomgang av situasjonen. Det bør ikke lenger aksepteres bortforklaringer, som partiet har en tradisjon for, når vi nå analyserer situasjonen. Til forskjell fra Schulz som forlanger mer mot til kritikk av kapitalismen, står Scholz for en mer pragmatisk kurs. Økonomisk vekst skal gi grunnlag for å utvikle sosial rettferdighet. Også i en tidsalder med digitalisering og globalisering må en florerende økonomi være en sentral forutsetning å kunne følge en fremskritts rettet agenda. 

Debatten om fornyelsen av partiets politikk, tydes av mange som en bekreftelse på at det ligger an til en maktkamp i partiet. For å unngå stridigheter mellom de forskjellige konstellasjonene skal såkalte dialog samlinger starte i slutten av oktober - uten tilgang for offentligheten. Kanskje nettopp derfor florerer det konspirasjonsteorier rundt Martin Schulz - er han den rette leder for SPD?

Valget i Østerrike: Høyresiden jubler, venstresiden prøver å holde motet oppe.15. oktober.

En politisk "wonderboy" detroniserer sosialdemokratene.

Sebastian Kurz har mot all formodning lykkes med å fornye det konservative partiet ÖVP. Et parti som har vært i regjeringsposisjon de siste tretti årene. Han har spilt et risikofylt spill. I mai 2017 fortrengte han sin egen partisjef Reinhold Mitterlehrer. Deretter overtok han makten, sikret seg vidtrekkende rettigheter, lot den store koalisjonen gå i oppløsning og tvang fram et nytt valg. Dette politiske spillet har han nå vunnet. I løpet av fem måneder har har han reformert et maroder folkeparti til en politisk vinner.

Med en oppslutning på 31,4 prosent er det konservative østerrikske folkepartiet ÖVP det største partiet.

Regjeringsoppdraget er dermed sikret for den 31 år gamle Kurz, Europas yngste regjeringssjef. Sannsynlig koalisjons partner er det høyreorienterte FPÖ som i følge det siste søylediagrammet ble nest største parti med 27,4 prosent. Nesten 60 prosent av de valgberettigede i Østerrike stemmer på et høyre konservativt parti.

Klare tapere er, som så mange andre steder i  Europa, sosialdemokratene.  SPÖ med bundeskanzler Christian Kern med 26,7 prosent, og de grønne, som har mistet 9 prosentpoeng og ligger under sperregrensen på 4 prosent. Det gjør at de må forlate stortinget eller Nationalrat, som det heter i Østerrike.

Besserwisser møter wonderboy

Sosialdemokratenes leder får mye kritikk og betegnes som en selvbevisst og arrogant "besserwisser".
En tidligere ansvarlig CEO for jernbanene som fremstår mer som "sjef" enn leder. Den første klassekamp forkjemper som er CEO og som snakker mer om arbeidsgiveres rolle en arbeiderens. Han vil i opposisjon møte en helt annen personlighet som han blir nødt til å forholde seg til. Sosialdemokratene begynner å tvile på om Kern vil passe inn i denne opposisjonsrollen. Heller ikke valgkamp strategien så ut til å virke. Eller som en avis kommenterer det: I valgkampen gikk alt etter planen for sosialdemokratene, bare synd at planen var ubrukelig. SPÖ har ført en tradisjonell sosialdemokratisk politikk hvor sosialstaten og likhetsprinsippet er det sentrale, og hvor innvandrings politikken er liberal. En sosialstat som skal finansieres av de "rike" gjennom økte skatter.
Felix Austra, eller det lykkelige Østerrike, har i de senere tiårene utviklet seg til et land som har behov for omfattende reformer: Fallende produktivitet, få nyetableringer, en kostbar offentlig sektor som utgjør 50 prosent av BNP, et sterkt regulert arbeidsliv, et foreldet pensjonssystem. et lavt innovasjons nivå og meningsløse subsidieordninger. De som profiterer på et slikt system er et rigid byråkrati, et sammensveiset føderalt system og en skyggeregjering som består av en rekke representanter for forskjellige fagorganisasjoner. Et perfekt partnerskap som i årtier har forsøkt å opprettholde status quo.
Kurz vil endre dette, Han har allerede restrukturert partiet og er nå klar for å gå løs på Østerrike etter å ha vært igjennom en uryddig valgkamp. Og sosialdemokratene? De er enige om at de må fornye seg, men hvordan og i hvilken retning er uklart. I mellomtiden flykter arbeiderene fra partiet.

"Anpatzen"
En avsporing: Valgkamp kan fortelle mye om partiet du ønsker å stemme på. "Anpatzen" eller skittkasting var i følge observatører det ordet som oftest ble brukt for å beskrive valgkampen. At Kurz under valgkampen ble angrepet av sine politiske motstandere er en del av det politiske konseptet. Mer betenkelig blir det når sosialdemokratene etablerer to falske Facebook sider. Den ene virket som en fan side for Kurz og diskrediterte ÖVP kandidatene med ekstreme uttalelser. Den andre angrep Kurz tilsynelatende fra høyre siden. Hensikten var å underminere Kurz innflytelse  på protest velgerne. At russere infiltrerer valgkampen i USA er en ting, men at sosialdemokratene i Østerrike benytter seg av lignede metoder for å påvirke valgresultatet er heftig. Det aggregerer bare politiker forakt og skaper samtidig usikkerhet rundt partiets etiske fundament. Spesielt bra for demokratiet er det ikke.

Tsjekkia - revolusjon i Prag 21. oktober

Supervalg året nærmer seg slutten og de siste valgkampdiagrammene er ferdiglaget. Mye er ennå ikke avklart, men en ting er sikkert - sosialdemokratene er på retur. Årets siste politiske jordskjelv fant sted i Prag. ANO (JA) partiet ble største parti. Andrej Baris også kalt "Tsjekkiske Donald Trump", på grunn av sin formue, som er leder og gründer avANO partiet, vil avløse sosialdemokratenes regjeringssjef  Bouslav Sobitka. Den første oppgaven vil være å sette sammen en koalisjonsregjering. Sikkert ingen lett oppgave. Til sammen inntok 9 nye partier parlamentet. Den sosialdemokratiske regjeringssjefen Sobitka og kristendemokratene som sist samarbeidet i regjering har allerede erklært at de ikke vil bli med i en koalisjon under Babis. Babis på sin side forsikret i et intervju at han ville snakke med alle partier om et samarbeide, men de høyre ekstreme ville han ikke gå i regjering med.

ANO partiet ble understøttet av velgere både fra høyre tog venstre siden. Babis gikk til valg for å senke skattene, kaste ut korrupte politiker fra sine offentlige stillinger og stenge grensene til Europa slik at ikke en eneste flyktning kunne komme inn i Tsjekkia. Babis har satt seg som mål og lede landet som en bedrift. Ved opptelling av stemmene fikk ANO partiet 29,6 prosent av stemmene. Overraskende sterkt gjorde det EU findlige høyre ekstreme SPD med 10,6 prosent. Det liberalkonservative OSD endte på 11 prosent, mens sosialdemokratene med regjeringssjef Sobotka bare fikk en tilsluttning på 7,3 prosent

Sosialdemokratene

Sosialdemokratene var 2006 det største partiet med 32 prosent av stemmene. Det beste resultatet noen gang. Siden har utviklingen vært negativ. 2010 var resultatet 22 prosent. Ved parlamentsvalget i 2013 ble det 29 prosent, også den gang sterkeste parti. Januar 2014 endte det opp med en koalisjon. Sobota ble ministerpresident, Babis stedfortredende og finansminister. Republikken hadde den gang en stabil regjering- et kunststykke for et land som på 15 år har hatt åtte regjeringer.

"Den grå mus" forlater det synkende skip. 
Allerede før valget hadde den tsjekkiske regjeringssjefen Bohuslav Sobota frasagt seg stillingen som partisjef for det sosialdemokratiske partiet CSSD, det største koalisjonspartiet i regjeringen. Som grunn oppga han de dårlige målingene. Samtidig overtok partiets nestleder og innenriksminister, Milan Chovanec, partiledelsen. Utenriksminister Lubomir Zaoralek ble valgt til partiets regjeringssjef kandidat til parlamentsvalget. Sosialdemokratene dro altså i nødbremsen fire måneder før parlamentsvalget. Ingen hadde lenger tillit til at Sobotka, eller "Den grå mus" som kritikerene kalte ham, ville kunne stoppe den negative utviklingen.
Paroler som "Når landet blir rikere må også menneskene bli rikere" og motstanden mot privatisering av offentlige tjenester, ble aldri kjøpt av majoriteten av velgerne. Selv de massive anklagene mot Babis førte ikke frem. Kritikerene, anført av sosialdemokratene, advarte mot innflytelsen til mediemogulen og den største private arbeidsgiveren i landet. Babis kumulerer "politisk, økonomisk og medial makt", som den sosialdemokratiske senator Jiri Dienstbier uttrykte det. " På grunn av kontrollen over de vestlige mediene sjalter han ut demokratiske kontrollmekanismer". Ex utenriksminister Karel Schwazenberger var bekymret over demokratiet." Det består en fare for at en Oligark styrer dette landet og gjør det til en divisjon i et konsern". Babis ble også beskyldt for ulovlig å ha tilegnet seg 1,9 millioner euro fra EU midler. Og å ha samarbeidet med det kommunistiske hemmelige politiet før oppløsningen av Sovjetunionen. I våres måtte Babis på grunn av anklagene trekke seg fra sin stilling som finansminister i koalisjonsregjeringen. Samtidig øynet Sobota en ny sjanse og trakk tilbake kunngjøringen om å trekke seg som partisjef, men forgjeves. Sosialdemokratene manglet tillit hos velgerene som i så mange andre land i Europa.   

Er sosialismen demokratisk?

14. september er det 150 år siden "Das Kapital" ble utgitt - en refleksjon.

Sosialismen er kapitalismen overlegen både økonomisk og sosialt. Kapitalistene er grådige egoister. Sosialistene er opptatt av fattigdom og rettferdig fordeling av godene. Sosialistene er bekymret for de svakeste i samfunnet, mens kapitalistene bare er opptatt av profitt. Dessuten er fordelingen av inntekter og formuer mer rettferdig i et sosialistisk system. Karl Marx utrykker det slik i en av sine vampyr metaforer " Hvis pengene kommer til verden med et blod stenk på det ene kinnet, da kommer kapitalen dryppende fra hode til tå, fra hver pore, med bold og skitt."   

"If money comes into the world with a congenital blood-stain on one cheek, then capital comes dripping from head to toe, from every pore, with blood and dirt" 

                                                                                                              Karl Marx Capital Vol I p 926

Men er kapitalistene grådige vampyrer som bare er opptatt av penger og arbeidenes blod, mens sosialistene bare har hederlige hensikter? Det blir stadig mer åpenbart at mange sosialister i Norge
fremdeles er av denne oppfatningen. Et tilbakeblikk burde gi grunnlag for refleksjoner.

Statssyndikat

Tilbake til Karl Marx som mente at kapitalismen var i en blindgate. "Umyndiggjør de som umyndiggjør" var hans berømte formel for å avskaffe kapitalismen. Ut over det finnes det lite om hvordan sosialismen eller kommunismen skulle fungere i praksis. I "Die deutsche Ideologi" skrev han
at i kommunismen regulerer samfunnet produksjonen. Det vil være mulig, idag å gjøre dette, i morgen noe annet, jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, samle husdyrene om kvelden og etter middagen kritisere det jeg har lyst på. Det kommunistiske samfunn var en utopi full av harmoni: Uten konkurranse strid, profitt begjær, utbytting, misunnelse, grådighet og stress. Men hvordan skulle produksjonen styres?  Hvem bestemmer over produkter, mengder, produksjonsmetoder og lignende
Ikke Marx, men Lenin prøvde å nærme seg problemstillingen. Først naivt. Samfunnet kunne ledes som et postkontor, mente han. I "Stat og Revolusjon" som han skrev kort før revolusjonen i 1917, fastslo han at alle borgere skulle være ansatt og arbeide i et stort stats syndikat. Å lede dette syndikatet var enkelt. Kapitalismens regnskap og kontroll systemer skulle forenkles slik at alle som kunne lese og skrive kunne mestre det. Det er nok at man kan beherske grunnleggende regnskapsteknikker slik at det kan skrives ut kvitteringer.

Den sosialistiske kalkulasjons debatten.

I 1920 årene kom den berømte "sosialistiske kalkulasjons debatten" Utgangspunktet var en bok av økonomen Ludwig von Mises "Die Gemeinwirtschaft" hvor han hevdet at sosialismen/kommunismen ikke var i stand til å gjennomføre en fornuftig planlegging. Uten privat eierskap til produksjonsmidlene og fravær av frie markedsmekanismer, dannes det ingen priser. Prisene overfører viktig informasjon fordi de gjenspeiler forholdet mellom tilgjengelighet og etterspørsel. Uten denne informasjonen famler de sosialistiske planleggerne i mørke. De vet ikke hva som er den optimale anvendelsen av ressursene. Uten privat eierskap og fri prisdannelse er ressurssløsing og feilplanlegging programmert. Mises hovedbudskap var at de sosiologiske og økonomiske konsekvensene av sosialismen er det motsatte av det som var intensjonene.

I DDR var arbeidere ufri

Planøkonomien i Sovjetunionen og DDR ble de praktiske utfordringene tydelige. De byråkratiske femårsplanene var virkelighetsfjerne, gikk raskt ut på dato og måtte kontinuerlig justeres. Resultatet var feilproduksjon, produksjonsstans og en permanent mismatch mellom tilbud og etterspørsel.

Overproduksjon på den ene siden kroniske mangler på den andre siden. I tillegg til informasjons- og koordineringsproblemer kom uløselige insentiv problemer både på arbeider og ledelses nivå.

Istedenfor å fokusere på kvalitet og innovasjon utviklet det seg en volum ideologi hvor hovedsaken var å produsere mest mulig, uansett produkt, for å oppfylle produksjons planen. Produktiviteten stagnerte.

Marx påstand om at med kommunismen ville staten forsvinne og menneskene bli frigjort viste seg å være en illusjon. Presset på arbeideren i sosialismen var minst like høy som i markedsliberale samfunn i vesten. Graden av medbestemmelse og mangel på valgfrie yrker er vesentlig mindre.   

Kinas velstand

I løpet av 20. århundre hadde de markedsliberale og kapitalistiske landene i vesten utviklet en velstands økonomi og en levestandard som lå langt over det som tidligere var anset som mulig. Det store flertallet av arbeidere i den vestlige kapitalistiske markedsøkonomien følte seg neppe fattige med en stadig økende kjøpekraft som bidro til en bedre livskvalitet.

Bitter fattigdom, til og med hungersnød og død fantes derimot som følge av det politiske og økonomiske eksperimentet til Mao i Kina. Da han døde i 1976 levde menneskene under kommunismens åk. Den gjennomsnittlige årsinntekten var estimert til 250 dollar. Etter at Deng Xiaoping åpnet for utenlandske kapitalistiske investorer, skrittvis innførte privat eiendomsrett og tillot privat initiativ, fulgte en oppsving uten sidestykke i økonomisk historie. Den gjennomsnittlige årsinntekten ble tredoblet. Privat eiendomsrett og produksjon for markedene, ikke minst globalt, var nøkkelen til velstands eksplosjonen som løftet 100 millioner kinesere til mellomsjiktet, og gjorde noen hundrede til milliardærer.

150 års dagen for utgivelsen av "Das Kapital", som faller sammen med 100 års dagen for den bolsjevistiske revolusjonen, bør være en bra anledning til en fordomsfri debatt om sosialismens utvikling i Norge

Utfordringen er systemisk. Walter Euken har sagt det på en treffende måte i Grundsätzen der Wirtschaftspolitik (1952 s 130) "Realiseringen av et sentralstyrt system er ikke forenlig med en rettsstat og demokratiet" 

VENEZUELA

Venezuela - sosialismen i det 21. århundre. Et utrolig prosjekt og en tankevekker før valget.

Økonomisk kaos, sult og borgerkrig truer det vakre landet som har de største oljeforekomstene i verden. I 1999 overtok Hugo Chávez makten og startet sitt sosialistiske prosjekt - "sosialismen 21. århundre." Et prosjekt som ble omfavnet av profilerte venstreorienterte som Sean Penn, Oliver Stone og  Michael Moore. Det er heller ingen hemmelighet at mange på venstre siden av norsk og europeisk politikk var begeistret for prosjektet som Venezuelas befolkning har lidd under i to årtier. 

Hva skjedde og hvorfor kollapset nok et sosialistisk prosjekt?

             

          "En utvidelse og fordypning av demokratiet" 

                               Blogg: Audun Lysbakken (SV) Har blitt strøket 

I Orinoco bassenget, som går skrått gjennom hele landet, finnes det rike oljeforekomster, også rundt Maracaibo sjøen sprudler oljekildene. Landet har verdens største oljereserver og disponerer 18 prosent av verdens reserver. Norges oljereserver er til sammenlikning estimert til 0,5 prosent.

Et land, som takk oljeforekomstene, skulle vært like rikt som "petro monarkiene" ved den persiske golfen, hvor store deler av befolkningen lever i luksus, står på kanten av en økonomisk ruin. Mange av landets 31 millioner mennesker sulter. De mangler livsviktige medisiner, til og med butikkhyllene i supermarkedene går tomme for varer. Hvordan kunne dette skje?

 Den offisielle versjonen til Nicolás Manduro, som overtok som president etter at Hugo Chávez døde i 2013, er at det sosialistiske prosjektet som hans forgjenger startet er blitt sabotert av landet med den "grusomme kapitalismen". USA har presset oljeprisen ned i kjelleren ved å øke produksjonen ved bruk av fracking metoden.

Det er ikke noe nytt. Hugo Chávez og Nicolás Manduro har påvirket befolkningen med et massivt statlig medieoppbud over flere år. Budskapet har vært entydig: Kampen står mot imperialismen som vil ødelegge vårt land. Hold ut og støtt presidenten. Manduro har avskaffet så si alle uavhengige medier, derfor finnes det knapt motforestillinger. I TV programmet "Alo Presidente", som ble sendt hver søndag, drev Chávez propaganda for sitt politiske prosjekt, opptil 8 timer - live.

       "The poor people around the woorld lost a champion"

                                              Sean Penn da Hugo Chávez døde

Sannheten er at regjeringen Manduro har arvet en økonomisk og sosial krise fra sin forgjenger, Hugo Chávez. Det handler ikke om sabotasjer, boikott eller lignede påført av kapitalister eller imperialister.

Det skjedde vesentlig på grunn av strukturelle årsaker og et feilslått politisk prosjekt. I 1999, året Hugo Chávez ble president, var oljeprisen 10 $ pr fat. Den steg raskt til over 100 $, for så å halveres de siste fem årene frem til i dag. Realiteten er at i nesten 15 år med kraftig økende oljepriser fortsatte landet å være totalt avhengig av oljen. Oljen utgjør i dag 95 % av eksportinntektene og halvparten av nasjonalbudsjettet. Til og med oljeindustrien ligger med brukken rygg. Til tross for milliardinntektene fra oljeeksporten har investeringene til modernisering av oljeanlegg, havner, tanker og raffinerier vært neglisjert. Konsekvensen er at det videreforedles mindre olje enn for 5 år siden. Venezuela må til og med importere bensin for å dekke sitt eget behov. Årlig bruker regjeringen over 10 milliarder dollar til import og subsidiering av bensin.

Da Hugo Chávez i 2006 var på høyden av sin makt deklamerte han sitt politiske prosjekt " sosialismen 21. århundre" Bæresøylene skulle være: brorskap, kjærlighet, frihet og rettferdighet.

Over hele verden omfavnet venstresiden budskapet. Raskt ble det besluttet at den stolte hvite hesten i stats symbolet ikke lenger skulle løpe mot høye, men mot venstre. Kort tid etterpå iverksatte Chávez et punkt som står på alle sosialisters agenda. Nasjonalisering av de største bedriftene. Et forslag som av mange tilhengere av sosialismen bifalt - "som et skritt i riktig retning." Etter å ha sikret seg kontroll over oljeindustrien. Oljeinntektene skulle være et viktig instrument i hans politiske prosjekt, fortsatte han sin eksproprierings iver. I henhold til landets industriforbundet ble 1440 bedrifter fra et bredt spekter av bransjer ekspropriert. (Energi, banker, handel, landbruk, næringsmiddel, turisme ol.) De tidligere eierne fikk en "fair erstatning", som ennå ikke er utbetalt. Samtidig ble 1000 vis av arbeidere sagt opp, fordi de angivelig hadde en annen forståelse av kjærlighet og brorskap enn den politisk korrekte. Deretter forsynte han seg av bedriftenes pengebinge for å finansiere "sosiale" programmer".

Konsekvensen var. ikke overraskende, at bedriftenes konkurranseevne og lønnsomhet ble svekket.

Den klassiske historien gjentar seg, så også i Venezuela.

Staten overtar og skifter ut ledelsen. I mange tilfelle faller valget av nye toppledere på bekjente, uten relevant kompetanse og erfaring. Likhetsprinsipp og tarifflønn innføres. Meningsmotstandere fjernes. Personlig engasjement og innsats betaler seg ikke. Hierarkiet tilspisses. Avstanden mellom topp ledelsen og medarbeidere øker. Avansements mulighetene uteblir. Motivasjonen faller og frustrasjonen øker. Profitt maksimering er politisk uakseptabelt. I dette politiske prosjektet ble prisene fastsatt av staten. Eventuelle overskudd konfiskert. Investeringer i nye muligheter, fornyelse og konkurransefortrinn uteblir. Produktivitet, omsetning og lønnsomhet faller. Det samme gjør skatteinntektene.

Primo august fikk 2678 ansatte, leverandører og forhandlere beskjed om at anlegget til General Motor

i industri regionen Valencia var ulovlig beslaglagt. Ford har allerede sluttet å investere i landet.

Eksproprierings bølgen førte også til at produksjonen i landbruket falt til et katastrofalt lavt nivå, noe som igjen har ført til tomme hyller i butikkene og at 3/4 av landbruksproduktene må importeres dersom behovet skal dekkes.

          "Most people, who lives in this country have improved    

          under Chávez"

                                                                 Oliver Stone

Det sosialistiske prosjektet som Hugo Chávez, satte i verk for å bekjempe fattigdom, reformere helsevesenet og styrke den nasjonale opplæringen var beundringsverdig og inneholdt 34 omfattende hjelpe- og utviklingsprogrammer. som til sammen har kostet 300 milliarder dollar siden 1999. I virkeligheten har alt dette gitt Venezuelas innbyggere svært lite. I 1999 ble 45 prosent av befolkningen regnet som fattige, idag er det mer enn 70 prosent - til tross for de mange milliardene, som angivelig ble brukt til å gjøre folket lykkelig. Denne velferds vinklingen var bare en avledningsmanøver. De mange sosiale utviklingsprogrammene med de fantasifulle navnene og generøse budsjettene har først og fremst bidratt til å skaffe Chávez og Mundero velgernes oppslutning.

Planøkonomien frembrakte også et ideelt miljø for korrupsjon. Mye av pengene fant veien til pampene i partiet og det militære. Et hjelpeprogram til fordeling av importerte matvarer, for eksempel, ble av partikolleger i stor stil misbrukt til selvberikelse. Isteden for å la det komme fattige til gode ble store mengder melkepulver og konserver solgt på svartebørsen med god fortjeneste.

          Hugo Chávez decleared the oil belonging 2 the ppl. 

          He used the oil& 2 eliminate 75% of extreme poverty, 

          provide free health & education 4 all

                          Michael Moore på twitter. Mars 6. 2013 - dagen Hugo Chávez døde.

Det høres absurd ut, men lar seg bekrefte i tilfellet Venezuela. I forbindelse med oljeboomen opplevde Venezuela en begynnende inflasjon. Regjeringen valgte i den forbindelse å fastsette prisene for matvarer og andre varer til daglig behov. At staten griper inn på denne måten og fastsette prisene er ikke ukjent i sosialistisk planøkonomi. I Venezuela førte det til mange av de resterende private virksomhetene fikk problemer med lønnsomheten fordi prisøkninger på råvarene ikke lot seg reflektere i utsalgsprisene, Det var ikke lenger lønnsomt å produsere varene som isteden måtte importeres. Et nytt skritt i retning av å sanere hjemmeindustrien og gjøre seg enda mer avhengig av import. En import som staten måtte finansiere på det internasjonale lånemarkedet. Nå kjemper regjeringen for å unngå konkurs. Landet har allerede solgt store deler av gullreservene og andeler av oljefeltene for å kunne betjene den høye utlandsgjelden. Situasjonen er så alvorlig at staten ikke lenger har råd til å importere nok matvarer. I følge en undersøkelse har tre av fire venetianere gått ned i vekt det siste året. Nesten 10 kg i gjennomsnitt. Et fenomen som på folkemunne kalles: "Manduro diett".

Heller ikke prisen på valutaen eller valutakursen overlot Chávez og Monduro til markedet.

Isteden kom de på en interessant ide, å etablere to forskjellige nivåer. De som kjøpte matvarer og andre viktige varer  i utlandet kunne veksle Bolivar til en gunstig kurs i valuta, fortrinnsvis i amerikanske dollar. Det gjorde det mulig å drive forretning med differansen i valutakursene. Noe statlige importfirmaer og myndigheter benyttet seg av for å skape seg formuer i utlandet.

Mangel på varer har også ført til svartebørshandel. Politi og offentlige instanser tar hånd om matvare leveransene for å selge det med høye marginer på svartebørsen. Situasjonen har blitt så absurd at skolelærere uteblir fra undervisningen, for å stå i kø. De kjøper matvarer som de selger videre  på svartebørsen.

Uavhengige nasjonalbanker tilhører i følge Hugo Chávez den neo liberalistiske ideologi. Altså, vekk med uavhengigheten, Til syvende og sist er det enklere å drive sosialpolitikk når penger finnes i overmål. En erkjennelse som har liten forankring i neo liberalistisk pengepolitikk har ført til at prisstigningen i inneværende år forventes å nå rekordhøye 720 prosent. Samtidig som valutakursen på Bolivar fortsetter å falle. Det finnes ikke engang nok papir til å trykke nødvendige pengesedler. 

For de som har lite fra før er denne miseren spesielt bitter. Nettopp for de altså som ble forespeilet et bedre liv under regimet til Hugo Chávez. De som har profittert på eksperimentet, tilhengere av sosialismen 21. århundre, ser det sikkert på en annen måte.

La oss håpe at det vakre landet ikke ender opp som et diktatur. Det er i såfall ikke først gang sosialistene har klart å sanere de siste demokratiske strukturene i et land.

Media; Alternative fakta

Satser VG på alternative fakta i valgkampen?

Men først: "God VG skikk"

For å sikre redaksjonell uavhengighet og forsvar for ytringsfriheten, er frie medier de viktigste bidragsyterne. VG er en partipolitisk og økonomisk uavhengig dagsavis, og følger klare etiske retningslinjer. Avisen redigeres i samsvar med norsk lovgivning, og prinsipper gitt av Norsk Presseforbund. VG jobber etter Vær Varsom-plakaten, redaktørplakaten og etter egne trafikkregler nedfelt i "God VG skikk".


9. januar overtok Gard Steiro som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i VG etter Tory Pedersen. I et intervju med Journalisten.no svarte han følgende på spørsmålet om hvor han sto politisk.

- Jeg var delvis innom unge venstre og hadde en flørt med Arbeiderpartiet.
- Hvor står du politisk i dag?
- Det tror jeg ikke jeg vil svare på. Hvor tror du jeg står?
- Et sted mellom Venstre og Arbeiderpartiet?
- Jeg er vel der et sted, et sted i sentrum.

Det er vel overveiende sannsynlig at han ikke har krysset skillelinjen mellom høyre og vendstresiden i norsk politikk.
En drøy uke senere ansetter VG Marie Melgård. Hun har som sin hovedoppgave å dekke stortingsvalget i 2017. Det ironiske er at hun kommer fra Dagsavisen, hvor hun har jobbet som politisk reporter siden 2014. Her kan VG få et troverdighetsproblem. På en annen side, kunsten å fabrikere alternative fakta har jo fått en ny oppblomstring siden George Orwell første gang beskrev fenomenet i sin fremtidsroman "1884" 
PS: Boken ligger i disse dager på bestselgerlisten hos Amazon.
Burde være standard lektyre for enhver redaksjon

Media V: Pressestøtte og partistøtte

Pressestøtten: Institusjonalisert korrupsjon?

I dag sitter jeg foran Macen til den umiskjennelige duften av en kopp lapsang suchong, en røkt svart te som opprinnelig kommer fra Wuyifjellene i provinsen Fujian i Kina. Røykingen gir teen den karakteristiske lukten som kan minne om whiskey.

Apropos Lukt

Det får meg til å tenke på pressestøtten. En statlig støtteordning som skal bidra til å opprettholde en ”differensiert presse”. Pressestøtten ble opprettet etter initiativ fra Arbeiderpartiet sent på 60-tallet fordi Arbeiderpressens aviser slet med lønnsomheten. At pressestøtten også har blitt en partistøtte for Arbeiderpartiet er det få som snakker høyt om. Etter mange år i posisjon har Arbeiderpartiet lært seg kunsten å ”flytte brikkene” på en fordelaktig måte. I dette tilfellet dreier det seg om over 300 millioner kroner som staten, eller mer eksakt, du og jeg, har betalt i årlig pressestøtte til 151 utvalgte aviser de siste årene. Av disse har Amedia konsernet fått over 50 millioner kroner til sine 78 helt eller delvis eide regionale og lokale aviser. En støtte som strengt tatt ikke har vært nødvendig fordi Amedia som konsern går med overskudd. I 2014 var overskuddet på 267 millioner kroner tilsvarende 90 prosent av hele den direkte pressestøtten. I følge Aftenposten har eierne i perioden 2009 til 2012 tatt ut 734,6 millioner kroner i utbytte fra konsernet.

Det er tre eiere som har kunnet disponere overskuddene fra Amedia konsernet de senere årene. LO og forskjellige LO-forbund (48,6 %), Telenor Media & Content Services ( 48,2 %) og stiftelsen Fritt ord (3,2%).

I følge Medietilsynets regler  kan ikke LO ta ut utbytte fra aviser som mottar pressestøtte. Men ved å etablere konsernet Amedia har LO årlig kunnet hente tosifrede million beløp i utbytte. Ikke fra avisene, men fra konsernet Amedia.

Ryddig? Neppe!

"Fagpolitisk bevilgning" - institusjonalisert korrupsjon?

Men her stopper ikke historien. LO er også den største bidragsyter til Arbeiderpartiet og gir partiet flere millioner kroner hvert år i partistøtte eller ”fagpolitisk bevilgning” som LO liker å kalle det. Til valgkampåret 2013 ga LO og tilhørende fagforbund 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet. I 2015 har bidragene økt betraktelig. I følge oversikter fra SSB mottok Arbeiderpartiet drøyt 51 millioner i bidrag, hvorav 40,5 millioner fra "organisasjoner i arbeidslivet". Det påfallende er at det rekordhøye bidraget til Arbeiderpartiet kom året etter at Amedia hadde et overskudd på 270 millioner kroner. Men pressestøtten, som Arbeiderpartiet gløder for, har selvfølgelig ingen innflytelse på resultatene og utbytte i Amedia? Da ville man i andre vestlige demokratier snakke om institusjonalisert korrupsjon.

Dersom hvis. 

I februar solgte LO og Telenor seg ut av Amedia og Sparebankstiftelsen DNB kjøpte aksjene for 395 millioner kroner. Det har satt DNB stiftelsen i en posisjon der den kan ta ut utbytte fra papiraviser som får pressestøtte.

Og LO! De skal fortsatt drive en aktiv mediepolitikk, sier stedfortredende informasjonssjef Øivind T. Hansen til Klassekampen. Ikke lenge etter ga styret i Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land og Rogaland Avis, fullmakt til å gå ut med en rettet emisjon – et tilbud til utvalgte investorer om å kjøpe aksjer. Målet er å tiltrekke seg LO og lokale investorer til et samarbeid. Ikke så rart når LO nettopp tilkjennega sin interesse ved å gi Dagsavisen og Klassekampen henholdsvis 10 og  9 millioner kroner hver i økonomisk støtte.

Nå gelder det bare å bli enige om en organisasjonsform som i tillegg til Dagsavisen, Vårt Land og Rogaland Avis også omfatter Klassekampen, slik at LO kan hente ut et optimalt utbytte. De nevnte aviser mottar til sammen over 126 millioner kroner i pressestøtte. Eller 40 prosent av all pressestøtten.

Og utbyttet til LO det sørger Arbeiderpartiet for. Støre har signalisert at partiet vil øke pressestøtten med 40 millioner til 350 millioner kroner. Det betyr ytterligere 16 millioner kroner til LOs nyervervelse. Nå er det valgkamp år og det haster å få brikkene på plass slik at Arbeiderpartiet kan tilføres en ”fagpolitiske bevilgning” på – ja. hva tipper du ? Jeg satser på et sted mellom 40 og 50 millioner kroner.

SV er også tilgodesett med partistøtte fra LO. De sparer definitivt ikke på konfekten. SV vil øke  pressestøtten til over 400 mill kr. Men så treger SV definitivt en ”fagpolitisk bevilgning”

Det er jo mulig jeg har missforstått, men jeg er selvfølgelig åpen for korreksjoner,.

Nå har teen blitt kald!

Før jeg henter meg en ny kopp. Det var dette med kunsten å "flytte brikker ". Thor Gjermund Eriksen
som er konsernsjef for NRK kom fra Amedia, hvor han var konsernsjef.