søndag 1. november 2020

NORSK ØKONOMI 2021

Forslag til statsbudsjett 2021 – Skepsis er troens begynnelse Oscar Wilde

I disse dager foreligger forslaget til Nasjonalbudsjettet for 2021. Et omfattende dokument på 221 tettskrevne sider full av detaljer, spartansk når det gjelder konsekvensvurderinger og diffus på politisk betente områder. Hva forteller dette budsjettet oss? Ser vi på behandlingen i forskjellige medier så kaster redaksjonene seg over det de beskriver som «budsjettlekkasjer» og ramser opp en lang rekke med enkeltposter. Ut over det er reportasjene lite innsiktsfulle og uten forståelse for sammenhenger og langsiktige perspektiver. Beskrivelsene begrenser seg grovt sett til at regjeringen satser på samferdsel, grønt skifte, inkluderingspolitikk, og i tillegg deler ut penger i «hytt og hver» for å tilfredsstille flest mulig velgergrupper og mellomstatlige

organisasjoner (Intergovermental Organisations IGO), FN og EU m.m.m (med mye mer) Samtidig kritiserer opposisjonspolitiker Gahr Støre regjeringen for at den selv i krisetider prioriterer å gi gavepakker til de rikeste framfor å få folk i jobb, forhindre velferdskutt i kommunene og bedre situasjonen for vanlige folk. Dette er ifølge Støre intet mindre enn en skatteskandale. Forventer han at staten skal sysselsette resten av Norges befolkning? Lederen for miljøpartiet de grønne Une Bastholm støtter opp om kritikken og kaller det nye statsbudsjettet for bekmørkt og forlanger at vi firedobler «takten» frem til 2030. Det blir nok blendende solskinn med Bastholm ved roret, synd hun ikke klarer å begrunne sitt dypsindige karakteristikon. Og ekspertene forteller oss med alvorlig mine at dette var mindre ekspansivt en vi ventet, men at det likevel kan være ekspansivt. Og slik forsetter debatten til langt utover på høsten. Til det endelige statsbudsjettet skal foreligge. Et budsjett som kan være begynnelsen på et kaos. En tilstand av fullstendig forvirring og mangel på struktur og orden.

Vendepunktet - læren om en ny tid.

Vi velgere, som arrogant blir karakterisert som «Basket of Deplorables» eller på godt norsk «sammensuriet», er i stor grad opptatt av hvilke perspektiver regjeringen har med tanke på det som skal skje frem til 2030 og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i kurven? Ikke rart stadig flere velgere blir frustrerte når tilbakemeldingene er irrasjonale, realitetsfjerne og farget av det politiske paradigmeskiftet vi befinner oss i.

I løpet av de neste 9 årene skal Norge gjennom en prosess uten sidestykke i modere tid. EUs tilsigelser og FNs 17 bærekrafts mål skal finansieres og implementeres. I følge EU kommisjonens nye klimamål skal utslippene reduseres med 55% og nye miljømessige virkemidler utvikles og finansieres. Utfordringene i forbindelse med integrering og en årlig gjennomsnittlig befolkningsvekst på over 40 000 frem til 2030 skal løses. (SSB framskrivning). Og ikke minst, en stadig større del av sammensuriet eldes og blir en økende økonomisk belastning i fremtidige budsjetter. Samtidig skal oljeaktiviteten på norsk sokkel avvikles. Flere politiske partier agiterer for en fortgang i avviklingen. Mens ungdomspartiene ivrer for en umiddelbar nedleggelse av oljeindustrien.

Hva betyr alle dette samlet? Hvordan vil kostnadene utvikle seg og ikke minst inntektene. For ikke å forglemme «pensjonsfondet» eller kanskje mer korrekt «integreringsfondet». Et sannsynlige scenario er at vi kommer til et vendepunkt. En epoke hvor usikkerheten råder og tilløp til kaos blir hverdagen. I lys av dette gir forslag til nasjonalbudsjett 2021 et godt grunnlag for refleksjoner. Finansdepartementet gjør seg en rekke interessante betraktninger, så hvis du har tid og tåler en dose selvskryt, så bør du lese Meld st.1 og gjøre deg egne refleksjoner. Noe politiske miljøer i varierende grad har brydd seg med å bruke tid på. Eller kanskje mer presisest ikke har kognitive kapasitet til å absorbere. Hvis du ønsker å vite mer om FN bærekraftige mål, klima, pandemien, offentlig forbruk og andre kostnadsbærere og underliggende faktorer som avtaler og det vi ikke får vite, så er dette kilden.
Spørs om begeistringen bland millennias og snøfnuggenerasjonen blir overveldende når «The Turning Point» (Vendepunktet) blir en realitet om få år. Vi har bare ni år på oss til å fjerne tilstrekkelig CO2 slik at kloden ikke begynner å brenne. Mulighetene for å få til det er utopiske fordi Norges iherdige og kostbare satsninger betyr null i verdenssammenheng. Har regjeringen en plan B? Vi får håpe at den ikke fortsetter å underkue oss gjennom økte skatter og avgifter, samtidig med at ytringsfriheten begrenses. Husk vi er medlem av FN sikkerhetsråd!

"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding

og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser."

- Menneskerettserklæringen artikkel 19

Statens utgifter vokser lineært (Fig 1).

Statsbudsjettets utgifter har i siden år 2000 økt med over 50 prosent fra 894 milliarder til et forventet forbruk på 1 500 milliarder kroner i 2021. Med en befolkning på 5,4 millioner. Ikke rart skatte og avgift byrden er stor. Sverige har et 2021budsjett på ca. 1200 milliarder NOK. Med en befolkning på ca.10,3 millioner. Finlands budsjett er på omlag 550 milliarder, med omtrent samme antall innbyggere som i Norge. Statens utgifter er det mest fundamentale utfordringen i budsjettet. Fortsetter utgiftene å øke som vist i fig 1. så vil ikke norsk økonomi være bærekraftig. I prinsippet har regjeringen tre muligheter: Redusere utgiftene, øke skatter og avgifter eller bruke mer av oljefondet. Dersom regjeringen ikke klarer å påvirke kostnadsnivå i en vesentlig grad så vil utgiftene utvikle seg fra 894 milliarder i år 2000 til 2 000 milliarder i 2030. En oversikt over det som kaldes «bindinger på budsjettets utgiftsside» viser at det å snu utviklingen på utgiftssiden ikke er en enkel oppgave og neppe vil skje smertefritt.

Den som leter etter en koordinert strukturert strategi vil bli skuffet. Hva der koster er noe mangelfullt dokument, for ikke å snakke om resultatene av pengebruken.

De samlede offentlige utgiftene i Norge anslås å tilsvare 66 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2020. I Motsetning til Norge har Danmark og Sverige er offentlig utgifter blitt redusert de siste årene. Om lag en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge er sysselsatt i offentlig sektor. Det er høyest i OECD sammenheng. Veksten i kommunenes utgifter er vesentlig større enn veksten i statens utgifter.
For de nærmeste årene anslås utgiftene i folketrygden utenom dagpenger å stige med i overkant av 8 mrd. i gjennomsnitt per år. Totalt 72 milliarder kroner frem til 2030
Omstillingen til et grønnere Norge «The Green Deal». Regjeringen ønsker å redusere klimagassutslippene i samarbeid med EU og FN. Klimaavtalen med EU innebærer at Island og Norge i perioden 2021 – 2030 skal følge EUs klimaregelverk på like vilkår som EU-landene. Samtidig støtter regjeringen opp om en rekke aktiviteter i regi av FNs internasjonale miljøengasjement. Her hjemme subsidierer staten forskjellige green deal prosjekter som el biler, utvikling av grønnhydrogen, karbonfangs, næringsrettet forskning og innovasjon for å få flere grønne arbeidsplasser. Hovedvirkemidlene i regjeringens klimapolitikk er en gjennomgående prising av utslipp i form av klimagassavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem for bedrifter.
Befolkningsutviklingen vil øke utgiftene i kommunesektoren og helseforetakene med anslagsvis 3 mrd. kroner årlig de nærmeste årene. Totalt 17 milliarder på 9 år. (Befolkningen forventes å øke til ca. 5,8 millioner i 2030.) I tillegg kommer utgifter i forbindelse med at en økende andel av befolkningen blir eldre.
2019 mottok om lag 600 000 enten sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Det tilsvarer 17 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det innebærer at hver sjette person mottar en slik ytelse. Mer enn halvparten av de som får en helserelat ytelse, mottar uføretrygd. Andelen med uføretrygd i Norge er også høyere enn i andre europeiske land. I både Sverige og Danmark er andelen blitt betydelig redusert de siste årene, mens det øker i Norge
Norges internasjonale engasjement er svært omfattende og kan studeres nærmer under kapitel 6: Oppfølging av bærekraftmålene fra side 174 til side 197. Neste års forslag til bistandsbudsjett er på 36,8 milliarder kr. Skal FNs bære kraftige mål opprettholdes må regjeringen sannsynligvis årlig bevilge et lignede beløp frem til 2030. I tillegg kommer det som kalles ODA godkjent bistanden (Official Development Assistance) en betegnelse for overføringer av lån, gaver eller teknisk assistanse som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Regjeringen prioriterer også deltakelse i flere av EUs rammeprogram, herunder Horisont Europa, Digitalt Europa og EUs romprogram.

Inntektene synker og underskuddet øker. (Fig 2)

Samtidig med at utgiftene stiger fases oljeindustrien ut. Som et pliktoppfyllende medlem av FNs sikkerhets råd og en hengiven beundrer av EU er regjeringens mål å avvikle livsnerven i Norsk økonomi frem mot 2030. Enkelte politiske ungdomspartier vil til og med starte umiddelbart og senest 2025. Det innebærer at inntektene og overføringer til dekning av statens underskudd blir redusert. Følgende oversikt gir en indikasjon på hva vi kan forvente:

Petroleums sektoren har bidratt med over 15 700 milliarder kroner til BPN siden 1970 tallet
Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at oljebransjen i 2018 sto for over 40 prosent av alt overskudd i alle næringer i Norge. Én oljeansatt generer et overskudd som tilsvarende 230 ansatte i industrien. Det betyr at vi trenger 230 industriarbeidsplasser for å generere overskuddet fra én arbeidsplass i petroleumsvirksomheten.
I følge finansdepartementet vil fremtidige inntekter fra nåværende investeringer («formuen») i petroleumsvirksomheten fra 2019 og fremover gi en avkastning som er anslått til over 6000 milliarder kroner. Statens andel antas å være 5100 milliarder kroner. Det utgjør et halvt oljefond i fremtidige inntekter - eller knappe fire statsbudsjett.
Skatt og avgifter på olje utgjør ca. 12 % av all skatter og avgifter i 2019. I tillegg har staten inntekter gjennom aksjeutbytte i Equinor på (SDØE) 20,4 mrd
Investeringer i gass- og oljeindustrien var på 178 milliarder kroner i 2019.
Eksportverdien av norsk olje og gass var samme år på 463 mrd. kroner som tilsvarer 47,5 % av den totale eksporten. 50 000 er sysselsatt i olje og gassindustrien. I tillegg kommer 124 000 sysselsatte er knyttet til leveranser som følge av investeringer og 40 000 til andre varer og tjenester. Totalt innebærer det at ca. 195 000 personer direkte eller indirekte er knyttes til petroleumsindustrien. Det utgjør 7,1 prosent av samlet sysselsetning.
I 2018 kom syvende krone over statsbudsjettet fra Statens pensjonsfond utland. Relativt sett har både husholdningenes konsum og konsum i offentlig forvaltning blitt omtrent firedoblet siden 1970. Det strukturerte oljekorrigerte underskuddet var i 2019 på 252 mrd kr. I 2020 forventes underskuddet å være 404 mrd på grunn av Covid 19 epidemien.
Enorme inntekter til felleskapet - et eksempel: Sverdrup er det største industriprosjektet i Norge på tiår, med samlede investeringer på om lag 140 milliarder kroner. Feltet er alene ventet å gi fellesskapet inntekter på 900 milliarder kroner. Det utgjør drøyt 170 000 kroner per innbygger.

Hvor mye underskuddet kommer til å øke frem til 2030 kan selv «eksperter» ha vanskeligheter med. Ikke minst fordi vi går inn i en epoke med høy grad av usikkerhet, kanskje høyere enn noen gang i moderne tid, men at underskuddet uten oljeinntekter vil øke til mellom 800 mrd og 1000 mrd. kroner frem til 2030 er ikke usannsynlig sett i et historisk perspektiv. Uansett partihørlighet er det ingen ting som tyder på at våre politikere kan løse disse utfordringene.

Den desidert største utfordringen: Begrenset rasjonalitet Hebert A. Simon

Hvordan kan innlysende problemstillinger føre til så mange irrasjonale diskusjoner og beslutninger som er imot all sunn fornuft? I nasjonaløkonomisk kontekst er det snakk om begrenset kognitiv kapasitet når det gjelder å forstå komplekse sosiale sammenhenger. Mange, sannsynligvis for mange, politikere søker derfor støtte i ideologier som ikke krever mye av den kognitive kapasiteten. De velger på denne måten den enkleste vei som ofte fører til katastrofale beslutninger og løsninger. Teorien om begrenset rasjonalitet kan være en mulig referanseramme når budsjettet leses og behandles. Realitetsorientering er ingen spøk. Men helt avgjørende for at demokratiet skal fungere. Et sentralt spørsmål er om våre politikere har den rasjonalitet som skal til for å løse våre fremtidige utfordringer?

En overtyre til læren om en ny tid.

I lys av over nevnte gir forslag til nasjonalbudsjett 2021 et godt grunnlag for refleksjoner. Finansdepartementet gjør seg en rekke interessante betraktninger, så hvis du har tid og tåler en dose politisk lojalitet, så bør du laste ned og lese Meld st.1. Noe politiske miljøer i varierende grad har brydd seg med å gjøre. Eller kanskje mer presisest, ikke har kognitive kapasitet til å absorbere. Hvis du ønsker å vite mer om FN bærekraftige mål, klima, pandemien, offentlig forbruk og andre kostnads bærere og underliggende faktorer, som avtaler og hva vi ikke får vite, så er dette kilden. En ouverture til læren om en ny tid.

tirsdag 28. juli 2020

NORGE

The Road to Serfdom Del 1
Friederich Hayek
Norge er ikke så rikt som vi liker å tro.
I en fullsatt sal, hvor statsministeren, finansministeren og andre prominente fra den norske elite innen politikk og næringsliv, var samlet til den årlige banketten på Grand Hotel i Oslo for å høre sentralbanksjef Øystein Olsen sitt syn på de økonomiske perspektivene i landet vårt. Hovedbudskapet ble oppsummert i et 50 år gammelt sitat hentet fra årstalen til sentralbanksjef Erik Brofoss 16. februar 1970.
«Vi beveger oss nå inn i sluttfasen av en utvikling hvor utnyttelsen av hjemlige råstoffer og energikilder har vært et vesentlig grunnlag for den økonomiske ekspansjon. Heretter må vi i stigende grad innrette oss på at veksten må finne sted i produksjon av ferdigvarer på områder hvor vi ikke har naturgitte fordeler.»

Ifølge sentralbanksjefen kunne disse ordene vært brukt om de aktuelle utfordringene i dagens norske økonomi. Vi har kommet dit at vi må se etter nye markeder, nye bedrifter må etableres og arbeidstagere flyttes til nye jobber. Eller sagt på en annen måte Norsk økonomi trenger flere ben å stå på. I et omfattende notat på 19 sider som finnes på Norges Banks hjemmeside beskriver han utfordringene på en «skånsom» måte i mer detalj. Men realiteten er langt fra skånsom. Dersom dagens politikere, som har skapt disse utfordringene, mislykkes med den høyst påkrevde og komplekse omstillingen, så synes jeg synd på kommende generasjoner. Det kan bli en oppvåkning uten sidestykke. Det virkelig skremmende er at vi siden sentralbanksjefens hold sin tale har fått et virus som i løpet av noen måneder har snudd opp ned på økonomien, og gitt oss en forsmak på hvordan autoritære samfunn fungerer. La oss håpe den fremtidige omstillingen ikke blir like autoritær og fascistisk.
Oljen varer ikke evig.
Oljen er selvfølgelig helt sentral i denne sammenhengen. En betydelig del av norsk økonomi er knyttet til «offshore» aktiviteter. En innskrenkning av oljeaktivitetene vil ha betydelige konsekvenser for norsk økonomi og samfunnet slik vi kjenner det. De politiske signalene er inkonsistente og uklare. Noen politiske konstellasjoner vil til og med gå så langt som å skru igjen kranene umiddelbart, av klimamessige grunner. Norge har signert Prisavtalen i regi av FN. Den legger føringer for hva vi kan forvente oss. I forkant av avtalen meldte Norge at vi skal redusere utslippene frem til 2030 med 40 prosent, sammenliknet med 1990-nivå. Dette ble senere vedtatt i lovs form den såkalte Klimaloven. Ja, du leste riktig, en egen klimalov som forplikter regjeringer og stortinget frem til 2050. Spesielt demokratisk kan det ikke kalles. Klimaloven har som mål at klimagassene i Norge i 2030 skal reduseres med minst 40 prosent sammenliknet med referanseåret 1990. I tillegg skal Norge være et lavutslipps-samfunn i 2050 med i størrelsesorden 80-95 prosent reduksjon i klimagassutslippene! Hvordan vi skal komme ditt og hvilke konsekvenser det vil ha er det ingen som kan gi svar på. Målene er besluttet og stadfestet i en lov uten at folket er spurt.
Omstilling og nye utfordringer
Men, tilbake til Olsens tale hvor han understreker behovet for omstilling enten det er på grunn av klima eller andre forhold som gjør at vi må tilpasse oss dersom vi skal opprettholde et velfungerende samfunn for fremtidige generasjoner. Han advarer mot at bruken av oljepenger over statsbudsjettet har kommet på et høyt nivå og at det ikke kan forventes å fortsette. Staten har også̊ et ansvar for balansen mellom offentlig og privat sektor. Siden 2014 har offentlig konsum og investeringer vokst til en rekordhøy andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. I årene fremover trenger vi en mer fremtredende konkurranseutsatt sektor utenom oljevirksomheten. Skal den dyrkes frem, må den få rom til å vokse. Dersom det offentlige legger beslag på en stadig større andel av de tilgjengelige produksjonsressursene i økonomien, snevres dette rommet inn. Staten bør derfor være særlig varsom med å øke offentlig pengebruk.
En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned. Det er et tankekors at handelsunderskuddet har økt så mye i en periode hvor både etterspørselen fra norsk sokkel har falt og kronekursen er svekket.  Norske bedrifter har i mange år hatt råd til å betale høyere lønninger enn våre naboland. Kanskje har den gode lønnsevnen vært basert på oljevirksomheten i større grad enn tidligere regnet med. Fremover vil nøkkelen til å lykkes for Norge være den samme som for andre land: Vi må utnytte vår klart viktigste ressurs – arbeidskraften på en best mulig måte.  Vårt fremtidige velferdsnivå̊ avhenger av hvor mange som er i jobb og hvor produktive vi er.
Er konkurranseevnen god nok?
Hovedutfordringen ligger hos næringslivet. Utviklingen i det konkurranseutsatte næringslivet har totalt sett vært svak. Dette gjenspeiles i utenrikshandelen. Handelsunderskuddet utenom olje og gass øker. Eksporten av sjømat, som er sett på som en vekstindustri har satt rekorder målt i kroner, men målt i volum har eksporten stått stille i flere år. Kapasitetsbegrensninger har lagt en demper på eksporten av metaller og andre kapitalintensive industrivarer. Lønnsomheten har blitt bedre, men for å øke produksjonen kreves det store investeringer. En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned.
Sysselsetting og demografisk utvikling.
Sysselseingen i Norge er ikke så høy som tidligere. I dag er en mindre andel av befolkningen mellom 25 og 54 år sysselsatt enn for 20 år siden. Vi er forbigått av flere land, ikke minst fordi sysselsettingen blant kvinner har økt også ute. Samtidig har andelen voksne menn som er i arbeid her hjemme, falt. Blant de som blir stående utenfor arbeidslivet, er det noen fellestrekk. Ett er svak formell kompetanse. Blant disse finner vi både nylig ankomne innvandrere og unge som har falt ut av utdanningsløpet. Det er også̊ bekymringsfullt at andelen uføre øker, spesielt blant yngre. Over tid er det strukturelle trekk ved økonomien og arbeidsmarkedets funksjonsmåte som bestemmer nivået på sysselsettingen. Den økonomiske politikken har en viktig rolle, spesielt gjennom utformingen av utdanningssystemet og skatte- og velferdspolitikken. For de som står i fare for å falle utenfor, kan det være nødvendig med målrettede tiltak. I tillegg står Norge overfor demografiske utfordringer som vil legge press på statsfinansene fremover. I årene som kommer vil det stå stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Vi må derfor ha som mål å komme gjennom omstillinger uten nye fall i yrkes-deltakelsen.
Men omstillinger tar tid. Bedrifter skal søke seg over mot nye markeder, ny virksomhet skal etableres og arbeidstakere skal over i nye jobber. Så lenge utviklingen i retning av en mindre oljeavhengig økonomi kan skje gradvis, får næringslivet muligheter til å tilpasse seg. Kommer det brå endringer i rammebetingelser eller politikk, blir utfordringene mye større.
Hvorfor Hayek er viktig.
Sett i lys av de komplekse utfordringer vi står over for så er det interessant å trekke frem Nobelprisvinner Friedrich Hayek´s bok fra 1944, Road to Serfdom, (Veien til trelldom). En klassisk, konservativ og økonomisk argumentasjon som bør interessere alle med politiske ambisjoner. Selv om den unektelig er et produkt av en spesifikk tid i vår historie, da verden opplevde truslene fra fascismen i Nazi Tyskland og de forførende sosialistiske løftene til NSDAP.  Hayek´s sindige argumenter er et godt eksempel på viktigheten av god argumentasjon og kritisk tenkning. Å resonere er en kunst for å skape gode overbevisende argumenter ved å organisere sine tanker, støte opp om konklusjoner og ta i betraktning motargumenter.
Veien til trelldom illustrerer alle disse ferdighetene. Hayek´s argument var at, mens mange tror at sosialisme er et motstykke til totalitære fascistiske regimer, så var det motsatte sannheten. Sosialistiske regjeringer som er avhengighet av et stort statsapparat, sentralisert kontroll og byråkratisk planlegging – er egentlig en form for et totalitært regime. Den gang var utgangspunktet for boken nasjonal fascisme. I dag har situasjonen endret seg. I tillegg til en stadig voksende stat og politikerenes økende reguleringsiver, har det utviklet seg en ny dimensjon – globalismen, som innebærer en overnasjonal inngripen i form av internasjonale institusjoner/ konstellasjoner som bla. FN s mangfoldige organisasjoner og bærekraftige mål og EU`s og EØS- avtalen som gir oss tilgang til EU indre marked på bekostning av selvråderetten osv. Om norsk politikk vil tilegne seg stadig flere totalitære trekk som innskrenker vår frihet, vil tiden vise.

tirsdag 16. juni 2020

KLIMA

Hva med for lite CO2?

CO2 er en forutsetning for at alt liv på jorden kan eksistere. To ganger i «moderne tid» har det vært registrert perioder med en tilbakegang av CO2 konsentrasjon i den globale atmosfæren. Dersom denne tilbakegangen hadde fortsatt så kunne den sunket til et nivå hvor plantene på jorden hadde sluttet å eksistere. Hvis CO2 nivået i nær fremtid synker til 180 ppm eller mer, vil det innebærer at tilgangen av næringsmidler og planter vil bli sterkt redusert. Men isteden kan den mye omtalte menneskeskapte C02 emisjonen gjort at vi har opprettholdt et nivå som gir oss en produktiv agrarindustri. I 2050 forventer FN at det vil være 10 milliarder mennesker på kloden. Det burde være til ettertanke. Her snakker vi pest eller kolera.

Paleoklimatologiske studier, en forskningsdisiplin som rekonstruerer klimahistorikk, avslører at klimaendringer ikke bare gjelder temperatur. Som karbondioksid har endret seg over tid, har også mange andre aspekter ved klima endret seg. I løpet av istider, som oppsto med intervaller på tusener av år, var snølinjene lavere, kontinentene tørrere, og tropiske monsuner svakere. Noen av disse endringene kan være uavhengige, andre nær knyttet til endringer i nivået på karbondioksid, men det er høyst usikkert hvilke av disse endringene som vil oppstå i fremtiden, og hvor store endringene vil være. Klimahistorikk er derfor et tema for intens forskning. (NOAA Paleoclimatology Program)

Årsakene til klimaendringene er komplekse. Det en rekke faktorer som kan påvirke klimasystemet som bla:

Endringer i solar aktivitet
Endringer i jordens kretsløp
Endringer i bevegelsene mellom kontinenter
Endringer i atmosfærens drivhus gasser

Til tross for at mye er høyst usikkert og tilbakevist er en stor del av den vestlige verden overbevist om at klimakrisen og global oppvarming er en realitet. Ideen om den katastrofale klimaendringen er radikal. Det omfatter alt og alle på jorden. Den fargeløse, giftfri kulldioksid katastrofen kan ingen slippe unna. Ikke minst den oppvoksende generasjon, som av sosionomer kalles «snøfnugg generasjonen», vil om et par årtier oppleve hvordan kloden blir tilintetgjort pga. global oppvarming. Det finnes også andre kombinasjoner av angst og skyld. Vi er engstelige for at det å kjøre bil kan ta livet av våre barnebarn og vi føler oss medskyldige. For ikke å snakke om «fly skam». En sterk interessekonvergens mellom de betydningsfulle eliter understøtter og fremprovoserer arrogant et høyst usikkert narrativ om en nær forestående klimakatastrofe. Graden av arroganse gjenspeiler dimensjonen på ignoransen. Miljøvern forkjempere sprer redsel og samler inn donasjoner. Politikere fremstår som om de redder verden fra undergang. Mediene er fulle av kampanjer med sensasjoner og konflikter. Forskere og ditto institusjoner får milliarder i offentlige tilskudd og starter nye institusjoner som tilrettelegger for nye skremsels scenarier. Bedrifter ønsker å fremstå som «grønne» og får omfattende offentlige tilskudd for prosjekter som ellers ville vært en økonomisk katastrofe som karbonfangst, vindparker og solaranlegg. Selv paven i den katolske kirken har engasjert seg med religiøse vinklinger.

Det er vel naturlig at de som markerer seg sterkest når det gjelder å forutsi katastrofale klimaendringer og følgene av disse, deltar i en debatt for å avklare påtrengende spørsmål. IPCC har uomtvistelig et ansvar for å bidra til en slik debatt.

Hvilke bevis eller argumenter finnes det for at klimaet ikke er i overensstemmelse med Milankovitch-syklusen som innebærer at en ny istid vil kommer tilbake. Noe som i de siste 800 000 år har skjedd flere ganger?
Hvilke beviser finnes det for at den høyeste globale temperatur i løpet av den holocene Interglasial perioden (MIS 1), ikke allerede er overskredet?
Hvordan kan vi være sikre på at den neste avkjølingsperioden uten menneskelig emisjon ikke ville vært kaldere enn den siste lille istid?
Finnes det et plausibelt senario som viser at en atmosfære uten menneske skapt CO2 ikke vil føre til utrydding av planter med påfølgende konsekvenser?
På kloden varierer temperaturene fra forskjellige årstider, geografisk, regionalt og som følge av en rekke faktorer f. eks drivhusgasser, solaktivitet, jordens kretsløp, kontinentale bevegelser og mye, mye mer. Hva er det optimale oppvarmingen? Hvordan skal vi nå det optimale nivået og kontrollere eventuelle fremtidige avvik? Mao. hvordan holder vi klima i likevekt?

Disse og svært mange andre spørsmål om klimaendringer bør være gjenstand for debatt dersom vi vil unngå å begå katastrofale feil som får konsekvenser for de neste generasjonene. I dag settes det i gang lokale, ukoordinerte symboltiltak etter eget for godbefinnende. Fortsetter denne hodeløse tilnærmingen er en ting sikkert – den menneskeskapte katastrofen blir en realitet.

tirsdag 19. mai 2020

KORONA

Den så vi ikke komme - bilsalget øker, spesielt bandt kvinner.

I noen uker har en bilselger i Tyskland observert noe han ikke har sett på lenge - flere unge mennesker oppsøker utstillingslokalene for å titte på biler. Ikke bare det, men kvinner er i flertall. En av partnerene i Tysklands ledende bilforhandlere forteller at gjennomsnittsalderen for de som kjøpte nye biler før korona krisen var 52 år. Nå ser han stadig oftere kunder mellom 30-35 år i utstillings lokalene. Salget av biler hadde nesten stoppet opp, men siden medio mars har dette endret seg. Korona epidemien ser ut til å ha økt salget av biler i alle aldersgrupper.

Produsenter og forhandlere rapporterer nå om den nye utviklingen. Disse understøttes også av representative undersøkelser som ble gjennomført i april. Det er klart at korona pandemien har endret vår mobile adferd, bekrefter Barbera Lenz, professor og leder av Institutt for Transport Research ved German Aerospace Center. Mye tyder på at bilene vil komme ut som vinnere av krisen. Forrige måned intervjuet instituttet 1000 personer mellom 18 og 82 år om hva som var det foretrukne transportmiddelet. Rundt en tredjedel av folk fra husholdning uten bil, som utgjør i overkant av 20 prosent av husholdningene i Tyskland, foretrekker bilen som transportmiddel i dagens situasjon, sier Lenz. Dette gjelder spesielt unge mennesker i urbane områder. Kvinner er i overvekt.

Kilde: Capegemini

VW rapporterte i kvartalsrapporten for april at handelen tok seg opp igjen i Kina, og at et betydelig antall yngre kunder kjøper ny bil, helst på internett. BMW registrerer også økt interesse for bruk av bilen i ulike markeder.

Konsulentselskapet Capegemini mistenker at den nye forkjærligheten for bil vil vare lenger enn toppen på pandemien. Selskapet intervjuet mer enn 1000 personer i 11 land. I Tyskland samlet Capegemini også markedsinformasjon fra 50 store bilforhandlere. En av hoved-buskapene var at 38 prosent av respondentene, mellom 18 og 35 år, kan tenke seg å kjøpe en bil. Dette inkluderer også mange førstegangskjøpere. Den nye interessen spesielt fra yngere kjøpere opp til 35 år, overrasket oss, det hadde vi ikke forventet, sieir Sebastian Tchödrich, visepresident i den tyske bilbransjen.

Kilde: Capegemini

Offentlig transport er tapere.......

Hvis bilens nye popularitet utvikler seg på denne måten så vil offentlig transport, bildelingstjenester og taxiligenende tjenester som Moja eller Clever Shuttle, sannsynligvis være tapere, sier Tschödrich."Nesten alle respondentene sier de føler seg sikre og mer konfortable i bilen enn de gjorde før krisen. All offentlig transport vil bli de store taperene. Usikkerheten for å bli utsatt for smitte vil med stor sannsynlighet vare lenger enn til toppen på pandemien.

........ og virusspredere.

Spesielt på t-baner, tog og busser føler vi oss usikre og ikke minst i rusch tiden hvor passasjerene står så tett at det er umulig å bevege seg. I en aktuell korona studie fra Massachusettes University of Techology (MIT) ble det forsket på spredning av korona viruset i New York. Byen hvor CORVID-19 har herjet som værst i USA. Studien viste at den offentlige nærtrafikken var en av de største kildene til sprednig av viruset, om ikke den største.