Sosialisme

Socius: Uten kapitalisme ingen omfordeling.

Sosialismens store paradoks er at jo flere kapitalister desto mer blir det å omfordele.

Pengegaloppen.

Hvor henter sosialistene pengene til alle sine gode formål? Fra alle som betaler skatt og avgifter. Får å betale det må de ha lønn. For å få lønn må de ha et arbeid, for å få arbeid må det skapes arbeidsplasser. Offentlige arbeidsplasser er avhengig av at skatter og avgifter betales. Private arbeidsplasser er avhengig av at markedet fungerer. Tatt poenget?

Fordelingspolitikken trenger en vellykket alliert.

Ikke bare i Norge, men hele Europa skryter av sine sosialstater. Med rette. Det kan debatteres om det har gått for langt og om det offentlige har vært for rundhåndet med pengene de har fordelt. Men uomtvistelig er det at den omfattende omfordelingen har bygget opp et viktig sosialt nettverk. I dag går det de vanskeligstilte bedre enn noen gang tidligere. For å kunne omfordele rikdom må man først skaffe seg denne rikdommen. For å gjøre det så trenger de mye utskjelte kapitalistene betingelser som gjør at de kan utfolde seg. Det vet også de klarsynte på venstresiden. Fakta er at markedsøkonomien blir stadig sterkere regulert. Det har mange årsaker, noen ganger er det venstresidens ideologiske skylapper, så er det de feilene kapitalistene stadig gjentar og skylder på "Creative Disruption", også kjent som "Shumpeters Gale", for så å rope på Staten så snart det er en krise.

Venstresidens politikere  provoserer alltid med å rope på flere lover og mer regulering, noe som igjen gjør bedriftenes tilværelse vanskeligere.

Men det verste er kanskje sosialistenes drøm om at Staten skal ivareta formynder rollen og sørge for sine borgere fra vugge til grav. Det er et forræderi mot "The Bourgeois Virtues", som den amerikanske økonomen Deirdre McCloskey beskriver i sitt verk ved samme navn. Og en manglende forståelse for betydningen av en vellykket kapitalisme. For markedsøkonomien har sine indre lovmessigheter som ikke ustraffet lar seg neglisjere, eller korrigere etter egen overbevisning. Konsekvensen er at den europeiske økonomien har stagnert. Til tross for det lover sosialistene sine borgere et stadig bedre liv. For å få det til har de forsøkt å dekke inn et stadig synkende bidrag fra markedsøkonomien med mer gjeld. Men gjeld er ingen rikdom og fordi det ikke lykkes politikerene og oppfylle sine løfter drives velgerene i armene på såkalte populistiske og nasjonalistiske partier som venstresiden ynder å kalle dem.

Dersom venstresiden vil redde sosialdemokratiet i Europa trenger de en vellykket alliert, nemlig en fri, blomstrende og privat organisert markedsøkonomi.

Sosialdemokrater bør ikke for en hver pris insistere på å påtvinge samfunnet et partiprogram som bygger på en realitets fjern ideologi, bare fordi de frykter at det kan skremme bort velgerene. De vil komme tilbake, når de ser at en vellykket økonomisk vekst gjør det mulig å drive en fornuftig fordelingspolitikk.

Alternativet er det vi ser i resten av Europa, at venstresiden stadig taper terreng.