Hvorfor oljeprisene ikke kommer til å stige.

En historie om lave olje priser. fracking, prinser, karteller, dekarbonisering og en usikker femtid. 

Dagens situasjon

OPEC kunngjør medio desember at de opprettholder sitt produksjonsnivå. Avisenes forsider skriker mot oss. Nytt fall i oljeprisene. Nordsjøoljen faller under 40 dollar fatet  Svenske kronen har ikke vært dyrere på 20 år. Bankøkonomene argumenterer igjen for at Norges bank bør kutte styringsrenten. Investerings-nivået synker og arbeidsløsheten stiger. 

Oljeprisen fortsetter nedover mens norsk oljeindustri sliter. Nå har til og med Johan Sverdrup lønnsomhets- problemer. Samtidig har 20 000 ansatte i Statoil fått en julegave, nemlig tilbud om sluttpakke. Usikkerheten begynner å spre seg. Vil resultatet av julehandelen bekrefte at det er grunn til bekymring for det nye året?

Saudi-Arabia endrer strategi.

Hovedgrunnen til den lave oljeprisen er et globalt overskudd på olje. Saudi-Arabia, som har en sentral posisjon i oljemarkedet og som er den nest største oljeeksportøren etter Russland, endret sin strategi. Tidligere fungerte Kongedømme ved den Persiske gulfen som en regulator for verdens oljemarkedet. Var det for mye olje på markedet senket landet produksjonen. Var det for lite ble produksjonen økt , slik at oljeprisen hele tiden holdt seg konstant rundt 100 dollar per fat.

Så dukket det opp nye konkurrenter. Konkurrerende oljeproduserende land som Irak, Iran og USA har økt sin oljeeksport betydelig. Det har ført til at det blir produsert mer olje enn markedet har behov for.

Istedenfor å produsere mindre fortsatte Saudi Arabia  å produsere i overkant av 10 millioner fat pr dag. Like mye som under oljeprissjokket i 1980, for 35 år siden. Den aldrende oljeminister Ali al-Naimi var til å begynne med tyst om motivene. Sist vinter bekjentgjorde han strategien for sine kollegaer i OPEC-kartellet, en sammenslutning av 12  oljeproduserende land fra Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika. Bare ved å opprettholde produksjonsnivå var det mulig å presse konkurrentene som produserte dyrere ut av markedet og på nytt bestemme prisene.

Uken etter at OPEC ble enighet om å opprettholde produksjonsnivået falt oljeprisen til under 37 dollar fatet.

Saudi Arabia har kunnet produsere olje i mange år uten å ta hensyn til svingninger i oljeprisen på verdensmarkedet. Grunnen er at produksjons-kostnadene ligger på 15 dollar fatet. For mange amerikanske oljekilder har en markedspris på 75 dollar skapt problemer. I Norge får bransjen problemer med lønnsomheten når markedsprisen faller under 100 dollar fatet.

Fracking industrien i USA lar seg ikke knekke

En av de viktigste forklaringene på at OPEC endret strategi var at USA tok i bruk en ny utvinningsmetode, fracking.  ”Fracking–revolusjonen” startet i 2005 og førte til at USA gikk fra å være oljeimportør til å bli oljeeksportør. Noe som igjen har bidratt til å påvirke oljeprisene på verdensmarkedet. Selv om OPEC strategien har ført til at prisene lenge har ligget på et nivå under det de fleste eksperter har ansett som lønnsomt har produsentene av skiferolje klart å opprettholde produksjonen. I september ble det i følge det statlige Energy Information Agency produsert 9 400 000 fat, en økning på 7 prosent siden juli 2014.

Bransjen produsere i november 2015  hele 66 prosent mer olje per investert dollar enn året før. Omstillingen har vært omfattende: Hele 2/3 av produksjonsanleggene er nedlagt eller har gått konkurs. Takket være utviklingen av mer effektive produksjonsteknikker, har produsentene hentet mer olje enn noen gang fra eksisterende ”brønner”.  Investeringer og kostnader til utvikling av nye felt er kuttet. I service ytende industri har 200 000 mistet jobbene sine. Mindre oljeprodusenter har solgt det som ikke bidrar til kjernevirksomheten. Andre har refinansiert dyre og omfattende låneporteføljer.

Er produksjonen først i gang  kan det lønne seg å fortsette produksjonen helt ned til et prisnivå på 10-15 dollar fatet. Nyetableringer lar seg derimot vanskelig realisere. Uten nyetableringer vil volumet sakte reduseres. I følge IHS-Energy vil den amerikanske produksjonen synke til ca 8,5 millioner fat frem til april 2016.

På den annen side vil eksisterende brønner kunne tas i bruk igjen så snart oljeprisen stiger til et lønnsomt nivå. Med den nye metoden, Re-fracking, lar gamle oljekilder seg tappes på ny til vesentlig lavere kostnader enn bare for kort tid siden.

Denne uken har Amerika besluttet og oppheve et 40 år gammelt forbud mot eksport av skifer olje. Det gjør  det mulig for oljeprodusenter å selge til et allerede overfylt internasjonalt marked.

Russland, Iran og Lybia bidrar til økt produksjon.

Russland, den største oljeprodusenten, har overrasket markedet ved å øke produksjonen tiltross for lave priser. I år forventes Russland å produsere i overkant av 10 500 millioner fat pr dag en økning på 1,5 prosent sammenliknet med fjoråret. Olje og gassproduksjonen bidrar til halvparten av statsbudsjettet. Den russiske strategien har vært å pumpe opp så my olje som mulig. Selv om de økonomiske konsekvensene er usikre. På samme måte som USA har de russiske oljeprodusentene forbedret effektiviteten for å kunne utnytte de gamle brønnene maksimalt. Samtidig har den russiske sentralbanken valgt å la rubelen flyte med oljeprisen for å bidra til å holde kostnadene nede.

Utviklingen av arktiske dypvanns prosjekter har derimot vært lagt på is på grunn av sanksjonen etter invasjonen av Ukraina. Derom situasjonen skulle endre seg vil markedet kunne tilføres uante mengder olje og gass fra de arktiske områder.

Iran har antydet at de kommer til å øke produksjonen med en million fat pr dag. I Libya stiger muligheten for en enhetlig regjeringskonstellasjon som kan bidra til en produksjon på ytterligere en million fat. Samtlige av disse landene har utfordringer med statsfinansene og trenger alle den økonomiske drahjelp oljen kan gi. Det samme gjelder også for OPEC land som Algeria, Nigeria, Ecuador og Venezuela. 

Mye tyder på at tilgangen på olje vil fortsette i lang tid fremover i et allerede overfylt marked. En situasjon som vil bidra til å legge press på oljeprisen.

Dekarboniseringens tidsalder

Oljeministeren Nami i Saudi Arabia har i flere år vært  bekymret for konsekvensen av industrilandenes klimapolitikk og utviklingen av energieffektiv teknologi som vil påvirke den global etterspørselen etter olje. Naimi har overbevist den nye sterke mann i det saudiske kongehus, vise-kronprins Mohammed, at ingen ting er så farlig for Saudi enn en rask tilbakegang av den internasjonale etterspørselen etter olje mens det fremdeles ligger store mengder med usalgbar råolje under ørkensanden. Den 29 årlige kongesønnen Mohammed, som i motsetning til mange andre Saudi prinser ikke har noen utlandserfaring, har ikke mye til overs for vestlige allierte. Han driver en energipolitikk like hensynsløst og energisk som den krigen han har hovedansvaret for i Jemen.

Prinsen, som er mye yngre enn sin far kan bli hersker i mange år, men han vil ikke være  konge over et fattig land med store mengder av overflødig råolje som ligger under sanden. Derfor lar han det statlige oljeselskapet Aramco selge stadig mer til reduserte priser. Alt må opp er den uuttalte devisen som ligger til grunn for Saudi Arabias oljepolitikk.

Sannsynligheten for at FN etter hvert får et bredt gjennomslag for sitt klimainitiativ er økende. Et initiativ som kan føre til at store OPEC kunder som India og Kina vil kutte i sine utslipp. Før det skjer vil Saudi-Arabia og deres kollegaer selge så mye olje som mulig. 

For å stå sterkere rustet når oljeinntektene fases ut   satser Saudi-Arabia på  store prosjekter som King Abdullah University of Science and Technology og Emiratene på økobyer som Masdar bei Abu Dhabi. Prosjektene har krevd store investeringer som bare har vært mulig pga oljen.

De store oljeselskapene

Ikke uventet  har de store oljeselskapene problemer med å tilpasse seg den lave oljeprisen. Shell tapte i andre kvartal 37 prosent av nettogevinsten og vil si opp 6 500 av 94 000 ansatte i løpet av forretningsåret.I tilegg til  å ha solgt unna verdier for 20 milliarder dollar det siste halvannet år vil selskapet selge verdier for ytterligere 30 milliarder dollar innen 2018. Shell har også redusert sine investeringer innevæærende år fra 37 til 30 milliarder dollar. Ved å betale 47 milliarder for det britiske konsernet BG-Group, hvor Helge Lund i en kort periode satt i sjefstolen, vil engasjere seg sterkere i gassproduksjon for å bli mer motstandsdyktig mot svigninger i oljeprisene. 

Konkurrenten BP  tapte i foregående kvartal i underkant av en milliard dollar. Hovedårsaken var avskrivninger på prosjekter i Nordsjøen og Angola som på grunn av den lave oljeprisen ikke lenger var drivverdige. I tillegg har selskapet solgt unna verdier for tosifrede milliard beløp. Første halvår 2015 ble kostnadene senket med 1,7 milliarder dollar sammenliknet  året før. Samtidig er investeringene redusert med 3 milliarder dollar.

Exxon Mobil halverte nettogevinsten og i Chevron var nedgangen på 90 prosent.

Statoil, en lilleputt, økte dags produksjonen til 1 873 millioner fat sommeren 2015.

Bare to uker før julaften fikk 20 000 ansatte tilbud om  sluttpakke samtidig som at selskapet må ta opp  tosifrede milliarder i lån. 

Saudi-Arabias oljepolitikk har satt sine spor.

Vil oljen fortsette  å være billig?

Det Bob Dudly og Ben van Beurden, ledelsen i BP og Shell, forteller oss er dramatisk. Bransjen går mot en lang periode med lave oljepriser.

Prisfallet de siste månedene er et problem for de store internasjonale oljekonsernene. Det viktige råstoffet koster i dag mindre en halvparten av hva det kostet for et år siden. Mer dramatisk er det faktum at ikke bare de to store oljeaktørene, men at praktisk talt alle markedsaktører regner med at trenden ikke kommer til å snu. Verdensbanken er mer pessimistisk den regner med at prisene vil falle med ytterligere 20 prosent kommende år. Med de konsekvensene det vil ha for bransjen og verdensøkonomien.

Begynnelsen på slutten for norsk oljeindustri

De fleste internasjonale aktørene i bransjen er samstemte: Oljeprisen vil holde seg lav. Hvor lenge er det store usikkerhetsmomentet. Og akkurat det er det springende punkt. En generell betraktning er at de som er tilpassningsdyktige og har det laveste kostnadsnivå vil holde ut lengst. Nettopp på dette området intensiveres kampen. Konsekvensen er at aktørene med det høyeste kostnadsnivå er de første som vil forsvinne fra markedet. Det innebærer at norsk oljeindustri er blant de som vil kaste inn håndkle først, med de konsekvensene det vil ha for norsk økonomi. Ironien er at inntektene fra oljen og en uansvarlig ekspansiv økonomisk politikk har lagt grunnlaget for et kostnadsnivå som ikke lenger er konkurransedyktig. Vi har bare sett begynnelsen.