Sosialdemokratiet

Klarer sosialdemokratiet å tilpasse seg den nye virkeligheten?

Den forlatte rose

Ikke bare i Norge, men i hele Europa mister sosial-demokratene innflytelse. Politiske kommentatorer er enige om at det er fordi venstre siden ikke evner å fornye seg, men gjentar parolene fra fortiden. Velferdsstaten og den meningsløse fordelings-rettferdigheten slår ikke lenger an hos de store velgerskarene. ”De romantiserer fortiden og kapitulerer for fremtiden” som den britiske partiforsker Anthony Painte utrykker det i Financial Times.

Velferdsstaten

For venstresiden er statlig intervenering en grunnpilar i den politiske ideologien. De setter alt inn på å begrense private initiativ og engasjerer seg i fordelingspolitikk til fordel for ”arbeiderklassen” på den måten skal de oppnå et mer likestilt og rettferdig  samfunn.

I praksis betyr det at et økende antall oppgaver sentraliseres og styres av et byråkrati som igjen kontrollers av en liten politisk maktelite.

Velferdsstaten er i dag så omfattende at den regulerer alt du gjør fra vugge til grav. Den vet hva som er best for deg gjennom alle livets faser. Du får stadig færre valgmuligheter og alt skal tilrettelegges for deg i  velferdsstatens regi – basert på likhetsprinsippet uansett individets ønsker og forutsetninger.

  

Stadig klekkes det ut nye ideer, forbud og påbud under dekke av at det er til det beste for deg eller at det gagner den sosiale rettferdigheten.

For å finansiere velferdsstaten og et omfattende byråkrati øker skatter og avgifter.

Fordelingsrettferdighet.

I fordelingsrettferdighetens navn skal det tas fra de som har - er sosialdemokratiets mantra. ” Brede skuldre kan bære mer” predikerer Sigmar Gabriels  i  tyske SPD. Men stadig flere velgere gjennomskuer dette sludderet. I de fleste land som har erfaringer fra regjeringer på venstre siden i politikken vet velgerne at rundt 50 prosent av skattebetalerne betaler 90 - 95 prosent av den samlede lønn- og inntektsskatten fordi toppskatten slår inn allerede på et relativt lavt inntektsnivå. En toppskatt som mange av sosialdemokratiets kjernevelgere også må betale.  

I Norge slår det første trinn i toppskatten inn når du overstiger en inntekt på 490 000 kr. Tjener du derimot det tidobbelte så øker toppskatten bare med 3 prosentpoeng, med andre ord toppskatten blir ”marginalt” høyere. Den mest omfattende fordelings-rettferdigheten skjer på bekostning av de som har en gjennomsnittsinntekt – hvorav mange stemmer rød/ grønt. 

Blikket fremover

På spørsmål om fremtiden har sosialdemokratene lite å fortelle. Hvordan kan sosialstaten finansiere en stadig voksende velferdsstat?

Stadig flere velgere stiller seg undrende til om vi har behov for de ørkesløse sosiale drømmene og halvveis realiserbare velgjerningene.

Venstresidens  karikatur av et samfunn, som er dypt urettferdig, hvor de ”rike” utgjør en trussel og hvor staten vet best, er det stadig færre som identifiserer seg med. Tvert i mot brer det seg en holdning, hvor bevisste borgere selv vil ordne opp i problemene istedenfor for å bli overstyrt av en byråkratisert og regelstyrt formynder- og forbudsstat.

I USA har den politiske debatten endret seg fra kritikken av ”Big Business til problemet med ”Big Government”. Den pågående politiske striden som førte til ”Shutdown” illustrer dette på et dramatisk vis.

Gjeldsproblemene i de vestlige demokratiene er en indikator på overdimensjonering av statsfunksjonene. 

Dersom finansieringen av velferdsstaten ikke lenger er mulig så er vi nødt til å ta standpunkt til følgende utfordring: Hvor mye stat tenger demokratiet?

Tradisjonelle institusjoner forvitrer.

Sosialdemokratene har blitt knyttet til institusjoner som de har hjulpet til å etablere og støtter. Den industrielle økonomi og arbeideren dannet grunnlaget for den politiske plattformen og utviklingen av den sentraliserte velferdsstaten. Fagforeningene utviklet seg til å bli sentrale samarbeidspartnere som etter hvert ble en integrert del av det politiske systemet. Legitimiteten av dette er kommet mer og mer i fokus av samfunnsøkonomiske og moralske grunner. På hele det europeiske kontinentet har fagforeningenes innflytelse vært i tilbakegang og er fraværende fra store deler av den moderne økonomien.  Sosialdemokratiers institusjoner og samarbeidspartnere, ”det offentlige” oppfattes som utdatert og inneffektivt. Gjeldkrisen i Europa blir av  mange sett på som en konsekvens av at velferdsstaten har fått svelle ut. 

Sosialdemokratiet - hva nå?

Blant velgerne vokser det frem en bred kritikk av et samfunn hvor reguleringsiveren tar overhånd.

Omfordelingspaternalismen blir betraktet med økende skepsis fordi borgerne for lengst erkjenner at det har utviklet seg en politisk sosialindustri til egen berikelse som nå har oppdaget “den forebyggende sosialpolitikk” som sitt nye markedet.

Moralapostlene på venstre siden opptrer som guruer med den høyeste åndelige innsikt i menneskehetens beste. Med påbud og forbud ønsker de å gjøre deg til en lykkelig sosialistisk velger i en velferdsstat hvor kjønn og politisk bakgrunn blir foretrukket fremfor kunnskap og initiativ. 

Big-Government-Gouvernante konseptet mister stadig flere tilhengere. Den senere tids utvikling, ikke bare her i Norge, men i Europa, Australia og Japan bekrefter dette. Sosialdemokratiets fremtid er høyst usikket. Diskusjonene på nettet bekrefter det. Der er majoriteten inneforstått med at dagens politiske og ideologiske plattform ikke lenger finner gjenklang  hos velgerne. De ønsker at sosialdemokratiet tar nye posisjoner i det politiske landskap som enten gjør ideologien mer grønn eller blå. Men disse plattformene er allerede opptatt. Det er tvilsomt om et strategisk valg langs den grønn-blå aksen kommer til å virke troverdig, men til syvende og sist er det velgerne som avgjør.