Hvordan de rødgrønne vinner valget

Reformatorene fra Soria Moria sliter med å overbevise velgerne om egen fortreffelighet. Da hjelper det med kommunikasjonseksperter.

En regjering som, etter snart to stortingsperioder, sliter med å overbevise stadig flere velgere om at de har fått til noe som helst, som roter seg inn i stadig nye problemer og hvor omfanget av kandidater til politiske posisjoner er syltynt. Hva er da oppskriften på å vinne neste valg? Det hyres inn en mengde kommunikasjons-konsulenter som utformer en kommunikasjonsstrategi på minimum 12 punkter. Det ender som regel opp med å gi svar på hvor man ønsker å være;  ved regjeringsmakt i neste stortingsperiode.

Etter en rekke finurlige analyser og mange regninger senere foreligger det en kommunikasjonsplattform som forteller hvordan velgerne i midten, primærmålgruppen, skal la seg bevege til å stemme rødgrønt til neste stortingsvalg. Strategien går ut på å drive skremselspropaganda - spesielt rettet mot på FRP. Dette håper de vil føre til at primærmålgruppen blir engstelig for å gi sine stemmer til en regjerningskoalisjon hvor FRP er med. Det geniale ved strategien er at regjeringen slipper å snakke om - nepotisme, inhabilitet, løftebrudd, egen inkompetanse og utilstrekkelighet.

Problemet er at utspillene er overfladiske, fordummende og ikke begrunnes med fakta.  Det er derfor nærliggende å tro at de rødgrønne ikke vet hva de snakker om.

Økt bevissthet om regjeringens valgkampsstrategi er underholdende, men ikke tillitsbyggende. 

Bukkerittet

Peer du lyver. Nei, jeg gjør ej!, Naa, saa band paa, det er sandt!  Hvorfor bande? Tvi; du tør ej! Alt ihob er Tøv og Tant! Det er sandt — hvert evigt Ord!

                                                                       Peer Gynt. Henrik Ibsen , Første akt

Har Henrik Ibsen noe å fortelle oss? Er Peer Gynt, en historie om egoisme, trangsynthet og selvopptatthet, et bidrag til norsk kulturdebatt. Er Peers fortelling til mor Aase en satire om dagens politiske terreng.                                          

Bukken gjorde halt omkring,
 satte med et Himmelspring 
udfor Dybet med oss begge!

(Aase vakler og griber efter en Træstamme. Peer Gynt bliver ved.)

Bag oss Bergets svarte Vægge,
 under oss en bundløst Slug!

                                            

Forføres vi av historien om at alt er såre vel og at ”moder Norge”er et Soria Moria slott. Kan vi stole på at alt ihob ikke er tøv og tant? Eller bærer det mot dypet med oss alle - mot et ”bunnløst slug”!

La oss tenke oss det utenkbare.

Hva om alt ikke er såre vel. Tenk om vi i løpet av få år er 6 millioner mennesker, og at oljeeventyret snart er historie på linje med vår tradisjonelle industri.

                                                          Odda 2012

Odda 2012

Tenk om våre ledende politikeres løfter og formaninger er like troverdige som Peers historie om bukkerittet. Hva da?

  

Vår statlige statistiske institusjon, statistisk sentralbyrå, justerte i løpet av fjordåret sine demografiske prognoser, som viste seg å være utdatert. Folkemengden, som de kaller det, vil øke vesentlig mer en antatt og være 6 millioner om bare 12 år. I 2060 vil vi være 9 millioner dersom vi ikke ønsker en annen utvikling. 

Mange av dagens unge foreldre vil nok kunne oppleve helt andre utfordringer enn sine foreldre og besteforeldre. Dersom vi ikke skal komme i en situasjon som landene sør i Europa må det være nok arbeidsplasser til alle. Det er langt i fra noen selvfølgelighet.

Vi er et av verdens dyreste land. Oslo ble i sommer kåret som verdens dyreste by. Samtidig har vi et lønnsnivå som ligger skyhøyt over våre konkurrenter. Vi sakker stadig akterut i den globale konkurransen. Selv i oljeindustrien er man bekymret. Statoil sjefen, Helge Lund, advarer mot den norske lønnsutviklingen og poengterer at oljeindustrien er global og at stadig flere aktiviteter flyttes til andre områder enn de norske farvann. Det betyr at andre land får verdiskapningen. Et stadig stigende kostnadsnivå gjør det vanskeligere å konkurrere internasjonalt. Konsekvensen er en akselererende utvikling, der stadig flere arbeidsplasser forsvinner, noen legges ned andre flyttes ut til andre land.

Hva skal dagens barn sysselsettes med i fremtiden? Allerede inneværende år reduseres investeringen i oljesektoren fra 17 til 10 prosent. En ikke ubetydelig reduksjon som vil få betydning for sysselsetningen i løpet av kort tid. Håper du på en jobb i det offentlige så kan det by på problemer. I det offentlige sysselsettes det over en mill. hel- og deltidsansatte, en vekst på over 20 prosent siden 2005. Denne utviklingen kan ikke forsette. Når oljeinntektene synker må skatteinntektene økes. 

Bare pensjonsforpliktelsene i offentlig sektor er på 4.300 mrd kr. 500 mrd kr. mer enn dagens oljefond.

Det er også mulig å tenke seg at vi må bruke vesentlig lengre tid på å stå i køer på overfylte veier eller som sild i en tønne på busser, trikker og tog. Offentlige kommunikasjonsmidler som allerede i dag er overfylte og ikke alltid kommer å går når de skal. Verst blir det for barnefamilier som i tillegg må bringe og hente barn til og fra overfylte barnehager eller skoler. Halvparten av befolkningsveksten vil komme til å skje innenfor en radius på 10 mil fra Oslo. De fleste offentlige og private jobber vil være lokalisert i eller nær hovedstaden. En by som kommer til å fremstå som et kaotisk trafikknutepunkt fullt av forurensning, skyhøye bompenger og uoppnåelige boligpriser.

Forsømmelse av infrastruktur og offentlig kommunikasjon, ikke bare på Østlandet, har gitt oss et gedigent behov for utbedringer. Utbedringer som vil koste enorme summer. Investeringer som det blir mindre og mindre sannsynlig at vi klarer å finansiere. Skulle vi mot formodning ha tiltrekkelig med midler, så vil det med dagens plan- og gjennomførings tempo ta flere tiår å realisere. Forfallet vil med andre ord forsette i uoversiktlig framtid. Toget har bokstavelig talt forlatt perrongen.

Beløpet som regjeringen kan bruke av oljefondet i henhold til 4%-regelen vil skrumpe betydelig, som følge av reduserte oljeinntekter. Dersom regjeringen ikke klarer og tilpasse det offentlige forbruket vil vi måtte øke skatter og avgifter. Avgifter, og ikke minst toll, som i vesentlig grad har bidratt til at vi er et av verdens dyreste land å leve i. Alternativet er å lånefinansiere alle valgløftene. Pengene klarer de nok å bruke, men løftene er det tydeligvis vanskeligere å innfri. Da er det kanskje ikke usannsynlig å tenke seg at Norge kan utvikle en gjeldskrise som vi kjenner det fra land lenger sør i Europa. Spania for eksempel, hvor det hele startet med en boligboble.

Det er typisk norsk å være god

En liten tankevekkende historie som ble referert i media. En ung engasjert kvinnelig fiolinist med ambisjoner om å spille i et filharmoniorkester, søkte ansettelse i flere orkestre, men lykkes dessverre ikke. Etter nærmere undersøkelser viste det seg at de mest anerkjente orkestrene hadde rekruttert over førti  prosent av sine filharmonikere fra utlandet, fordi de var bedre. Mange av orkestrene hadde utenlandske dirigenter med ambisjoner. Det er nærliggende å tro at de vil velge de beste for å støtte opp under egen karriere. Er våre talenter ikke gode nok eller er utdannelsestilbudet som ikke strekker til?

For å tenke seg det utenkelige. Dersom våre  undervisnings- og universitetsinstitusjoner ikke er konkurransedyktige internasjonalt vil vi da, i nær fremtid. oppleve at de mest avanserte og godt betalte arbeidsplassene går til de som har utdannelse fra eliteuniversiteter i andre land?  Eller kommer norske virksomheter til å etablere seg ute fordi kompetansegrunnlaget i Norge er for svakt.

Hvis det er sant at det et typisk norsk å være god, så har vi åpenbart noe å hente på dette området. Er den sosialdemokratiske filosofi et godt grunnlag for å utvikle et samfunn hvor det er typisk å være god? Eller er det en politisk ideologi fjernt fra den realpolitiske virkelighet.

Et land hvor privat initiativ er et banneord, hvor offentlige institusjoner kaller oss brukere og kjøttet vi spiser kommer fra storfe, en unik norsk rase, som er skapt for å omgå sannheten om at kjøttet vi spiser kommer fra pensjonerte melkekyr.

Jeg får assosiasjoner til øst Europa, som jeg besøke flere ganger før muren falt. Landet var preget av forfall. Bygginger og infrastruktur i oppløsning. Alt virket grått, uflid og forsøplet. Folk sto i køer for å få mat, hvis det fantes noe og spise eller drikke. Det politiske systemet og ideologien spilte til slutt fallitt. Dette er selvfølgelig en tullete analogi. Vi bor jo i et demokrati med tilgang til gass- og oljerikdommer. Vi er selvforsynt med mat, i alle fall periodevis og infrastrukturen er…………..

Vi bør selvfølgelig ikke engste oss. Et forfall som i tidligere DDR er utopisk. Ja, selv en utvikling som i Spania eller Hellas er fjernt.

Men som skrevet, dette er bare tanker om det utenkbare.

PS:

Du gamle spåmands-gøg! 
Du er ingen kejser; du er en løg. 
Nu vil jeg skalle dig, kære min Peer! 
Det hjælper ikke enten du tuder eller beer.

(tager en løg og plukker svøb for svøb af)

                                                             Peer Gynt, Akt 5, Scene 5

(Tar en rød rose og plukker den blad for blad)

                                            Scene: Arbeiderpartiet.no.politikken.

Der ligger det ytre, forrevne blad, den unike samfunnsmodell, det er havsnødsmannen på jollens vrak.

Her er vår trygge økonomiske styring, skralt og tynt; har og i smaken et snev av fallitt.

Innenfor her tar vi Norge videre, saften er vag, om den noe har eiet.

Den grove her med en skadet flik  er arbeid for alle, men for noen et svik.

Det innenfor ligner en krone; ja takk! Den kaster vi vekk uten videre snakk.

Forfallent virker dette bladet – eldre omsorgen, som skinne skal.

Det nest er stygt. Utdannelsen; den er neppe trygg.

Dette er helse – her stinker det, som skrevet står, så en ærlig man kan få vann i øye.

Det er fremdeles noen lag. kommer ikke kremen snart for en dag.

Nei – gud om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen blad og kronbladene er ikke å finne.

(Kaster fra seg restene)

Fanden må gruble går en i tanker kan en lettvint snuble.