Paleoklimatologiske studier, en forskningsdisiplin som rekonstruerer klimahistorikk, avslører at klimaendringer ikke bare gjelder temperatur. Som karbondioksid har endret seg over tid, har også mange andre aspekter ved klima endret seg. I løpet av istider, som oppsto med intervaller på tusener av år, var snølinjene lavere, kontinentene tørrere, og tropiske monsuner svakere. Noen av disse endringene kan være uavhengige, andre nær knyttet til endringer i nivået på karbondioksid, men det er høyst usikkert hvilke av disse endringene som vil oppstå i fremtiden, og hvor store endringene vil være. Klimahistorikk er derfor et tema for intens forskning. (NOAA Paleoclimatology Program)
Årsakene til klimaendringene er komplekse. Det en rekke faktorer som kan påvirke klimasystemet som bla:
- Endringer i solar aktivitet
- Endringer i jordens kretsløp
- Endringer i bevegelsene mellom kontinenter
- Endringer i atmosfærens drivhus gasser
Til tross for at mye er høyst usikkert og tilbakevist er en stor del av den vestlige verden overbevist om at klimakrisen og global oppvarming er en realitet. Ideen om den katastrofale klimaendringen er radikal. Det omfatter alt og alle på jorden. Den fargeløse, giftfri kulldioksid katastrofen kan ingen slippe unna. Ikke minst den oppvoksende generasjon, som av sosionomer kalles «snøfnugg generasjonen», vil om et par årtier oppleve hvordan kloden blir tilintetgjort pga. global oppvarming. Det finnes også andre kombinasjoner av angst og skyld. Vi er engstelige for at det å kjøre bil kan ta livet av våre barnebarn og vi føler oss medskyldige. For ikke å snakke om «fly skam». En sterk interessekonvergens mellom de betydningsfulle eliter understøtter og fremprovoserer arrogant et høyst usikkert narrativ om en nær forestående klimakatastrofe. Graden av arroganse gjenspeiler dimensjonen på ignoransen. Miljøvern forkjempere sprer redsel og samler inn donasjoner. Politikere fremstår som om de redder verden fra undergang. Mediene er fulle av kampanjer med sensasjoner og konflikter. Forskere og ditto institusjoner får milliarder i offentlige tilskudd og starter nye institusjoner som tilrettelegger for nye skremsels scenarier. Bedrifter ønsker å fremstå som «grønne» og får omfattende offentlige tilskudd for prosjekter som ellers ville vært en økonomisk katastrofe som karbonfangst, vindparker og solaranlegg. Selv paven i den katolske kirken har engasjert seg med religiøse vinklinger.
Det er vel naturlig at de som markerer seg sterkest når det gjelder å forutsi katastrofale klimaendringer og følgene av disse, deltar i en debatt for å avklare påtrengende spørsmål. IPCC har uomtvistelig et ansvar for å bidra til en slik debatt.
- Hvilke bevis eller argumenter finnes det for at klimaet ikke er i overensstemmelse med Milankovitch-syklusen som innebærer at en ny istid vil kommer tilbake. Noe som i de siste 800 000 år har skjedd flere ganger?
- Hvilke beviser finnes det for at den høyeste globale temperatur i løpet av den holocene Interglasial perioden (MIS 1), ikke allerede er overskredet?
- Hvordan kan vi være sikre på at den neste avkjølingsperioden uten menneskelig emisjon ikke ville vært kaldere enn den siste lille istid?
- Finnes det et plausibelt senario som viser at en atmosfære uten menneske skapt CO2 ikke vil føre til utrydding av planter med påfølgende konsekvenser?
- På kloden varierer temperaturene fra forskjellige årstider, geografisk, regionalt og som følge av en rekke faktorer f. eks drivhusgasser, solaktivitet, jordens kretsløp, kontinentale bevegelser og mye, mye mer. Hva er det optimale oppvarmingen? Hvordan skal vi nå det optimale nivået og kontrollere eventuelle fremtidige avvik? Mao. hvordan holder vi klima i likevekt?
Disse og svært mange andre spørsmål om klimaendringer bør være gjenstand for debatt dersom vi vil unngå å begå katastrofale feil som får konsekvenser for de neste generasjonene. I dag settes det i gang lokale, ukoordinerte symboltiltak etter eget for godbefinnende. Fortsetter denne hodeløse tilnærmingen er en ting sikkert – den menneskeskapte katastrofen blir en realitet.
