Økonomi

Fører likhet til økonomisk vekst? 

For et par måneder siden kom OECD og Erik Solheim i søkelyset da det viste seg at jobben han fikk i januar 2013 som leder for OECDs utviklingskomité (DAC) i Paris var kjøpt å betalt for av norske  skattebetalere. Nå er OECD i søkelyset. Organisasjonen blir beskylt for å propagandere for tesen om at likhet fører til økonomisk vekst. Denne tesen om at høyre skatter for rike og mer statlig involvering for de fattige, fører til velstands økning for hele samfunnet, er kanskje populært, men ikke riktig. Det ironiske er at denne tesen er sentral i den ideologiske verden – til nettopp Solheim. Kanskje har han hatt en viss innflytelse på organisasjonen i de 3 og et halv år han har ledet utviklings- komiteen? 

Voksende ulikhet er skadelig 

Nå har SEC IFO Instituttet, et anerkjent senter for økonomiske studier som ble grunnlagt i 1949 og holder til i München, kritiserte IWF og OECD for kontinuerlig å påstå at voksende ulikhet er skadelige for den økonomiske veksten. Den populære ideologiske tesen overbeviser ikke IFO instituttet. For i  mange land er sannheten en annen. Til og med det motsatte har vist seg.

Kuvendingen til det som en gang ble sett på som en knallhard markedsorientert økonomisk organisasjon har sørget for furore, frem for alt i Europa. Fagforeninger, venstre siden, populister og velferdsorganisasjoner har fått støtte av innflytelsesrike økonomer som den franske samfunns- økonomen Thomas Pikkety for å anbefale mer statlig involvering og omfordeling.

Statlig involvering og høyre skatter

Tesen om at høyre skatter for rike og mer statlig involvering fører til velstandsøkning for hele samfunnet, er kanskje populært i visse kretser, men den er ikke riktig. Denne erkjennelsen kommer presidenten for IFO Instituttet Clemens Feust, samme kolleger, frem til i en studie basert på omfangsrike empiriske undersøkelser og analyser.

I 110 land analyserte økonomene hvordan økonomisk ulikhet og vekst har utviklet seg i tidsrommet 1970 til 2010. Undersøkelsen tok bla utgangspunkt i parametere som investeringsutvikling, satsning på utdannelses, befolkningsvekst og utviklingen av handelen med utlandet i forhold til bruttonasjonalprodukt BNP

Bare i fattig land

Resultatet: Bare i landene hvor gjennomsnitts inntekten per hode var mindre enn 5000 $ var det dekning for påstandene til OECD og IWF. Her var det en positiv korrelasjon. I 2016 lå i henhold til verdensbanken 49 av til sammen 175 land under denne terskelen.

Påstanden om at politiske tiltak for å redusere ulikhet, fører til økonomisk vekst gjelder altså i beste fall i land med spesielt lave inntektsnivå, ifølge IFO forskerene. Så snart inntektsnivået stiger og forskjellene øker så registrerte  forskerene at den økonomiske vekst tiltok.

Feust viser til erfaringene fra Storbritannia og vårt naboland Sverige. I begge land ble velferdsstaten massivt utbygd i en lang tidsepoke som strakk seg inn i 80 årene, inntil til økonomien stagnerte og veksten gikk tilbake. Begge landene reagerte i 90 årene med økonomiske reformer. Velferdsstaten ble bygget ned, ulikheten økte og den økonomiske veksten tiltok.

Forfatterne av studien understreker riktignok att det ikke nødvendigvis er korrekt å konkludere med at ulikhet alene fører til mer vekst. Det finnes mange faktorer om påvirker den økonomiske dynamikken. Det er også viktig at regjeringen setter inn de riktige tiltakene. Den statlige reguleringen av økonomien har også virkning på den økonomisk utvikling og da snakker vi ikke nødvendigvis om økte skatter.

Det er fult mulig å drive en reformpolitikk, som stimulerer vekst og samtidig fører til en likere fordeling av inntektene, heter det i studien. Det gjelder fremfor alt investeringer i utdannelse og humankapital. IWF og OECD påstander om at økende ulikhet et skadelig for den økonomiske vekst er, som forfatteren oppsummer, «verken fra teoretisk eller empirisk ståsted holdbart og duger derfor ikke som retningslinjer for en praktisk økonomisk politikk».

Bare løse påstander

OECD kritiserte i 2014 Tyskland for den voldsomme velstandsveksten og økende ulikhet og anbefalt regjeringer å sette inn mottiltak. I Tyskland var BNP mellom 1990 og 2010 steget med 26 prosent. Hadde ikke Gini-koeffisienten økt i dette tidsrommet så hadde, i følge OECD, veksten vært nesten 6 prosentpunkter høyere. 

For Mexico og New Zeland tallfestet OECD nedgangen i den økonomiske vekten på grunn av ulikhet med mer enn 10 prosent og understreket at «Vår analyse viser at man bare kan oppnå sterkere og stabil vekst, hvis man setter inn tiltak for å bremse den stadig voksende ulikheten» sa OECD general sekretær Angel Gurria den gang. Kampen mot ulikhet måtte stå i sentrum av den politiske debatten. 

IFO sjefen Fuest stiller spørsmål ved kvaliteten på studiene IWF og OECD refererer til. De aktuelle forfatterne var lite kjente, analysene overfladiske og kvaliteten mindreverdige. Oppsiktsvekkende er det at analysene som IWF og OECD står bak tydeligvis har falt igjennom  ved en kvalitetskontroll, sa Fuest. Forskningsresultater som motsier de etabler sannhetene for som regel mye oppmerksomhet – men de er dessverre ofte gale. 

Som et politisk budskap mener åpenbart OECD ledelsen at resultatene av studier er attraktive. Det er ifølge IFO sjefen pinlig at OECD fortsetter å spre budskapet, om at ulikhet skader den økonomiske veksten. Når en omfattende vitenskapelige litteratur om dette temaet har kommet til en annen konklusjonen. Det finnes ikke noen empirisk sammenheng mellom vekst og ulikhet. Det burde ha fått noen til å tenke.

Apropos  

OECDs Development Assistance Committee (DAC), er et samarbeidsforum under OECD, der ulike givere av bilateral bistand samarbeider for å øke de positive effektene. Det bør også få noen til å tenke.