Uten kommentarer

EN KVELDSTUR 

 

NOEN UKER SENERE.......

Økonomi

Fører likhet til økonomisk vekst? 

For et par måneder siden kom OECD og Erik Solheim i søkelyset da det viste seg at jobben han fikk i januar 2013 som leder for OECDs utviklingskomité (DAC) i Paris var kjøpt å betalt for av norske  skattebetalere. Nå er OECD i søkelyset. Organisasjonen blir beskylt for å propagandere for tesen om at likhet fører til økonomisk vekst. Denne tesen om at høyre skatter for rike og mer statlig involvering for de fattige, fører til velstands økning for hele samfunnet, er kanskje populært, men ikke riktig. Det ironiske er at denne tesen er sentral i den ideologiske verden – til nettopp Solheim. Kanskje har han hatt en viss innflytelse på organisasjonen i de 3 og et halv år han har ledet utviklings- komiteen? 

Voksende ulikhet er skadelig 

Nå har SEC IFO Instituttet, et anerkjent senter for økonomiske studier som ble grunnlagt i 1949 og holder til i München, kritiserte IWF og OECD for kontinuerlig å påstå at voksende ulikhet er skadelige for den økonomiske veksten. Den populære ideologiske tesen overbeviser ikke IFO instituttet. For i  mange land er sannheten en annen. Til og med det motsatte har vist seg.

Kuvendingen til det som en gang ble sett på som en knallhard markedsorientert økonomisk organisasjon har sørget for furore, frem for alt i Europa. Fagforeninger, venstre siden, populister og velferdsorganisasjoner har fått støtte av innflytelsesrike økonomer som den franske samfunns- økonomen Thomas Pikkety for å anbefale mer statlig involvering og omfordeling.

Statlig involvering og høyre skatter

Tesen om at høyre skatter for rike og mer statlig involvering fører til velstandsøkning for hele samfunnet, er kanskje populært i visse kretser, men den er ikke riktig. Denne erkjennelsen kommer presidenten for IFO Instituttet Clemens Feust, samme kolleger, frem til i en studie basert på omfangsrike empiriske undersøkelser og analyser.

I 110 land analyserte økonomene hvordan økonomisk ulikhet og vekst har utviklet seg i tidsrommet 1970 til 2010. Undersøkelsen tok bla utgangspunkt i parametere som investeringsutvikling, satsning på utdannelses, befolkningsvekst og utviklingen av handelen med utlandet i forhold til bruttonasjonalprodukt BNP

Bare i fattig land

Resultatet: Bare i landene hvor gjennomsnitts inntekten per hode var mindre enn 5000 $ var det dekning for påstandene til OECD og IWF. Her var det en positiv korrelasjon. I 2016 lå i henhold til verdensbanken 49 av til sammen 175 land under denne terskelen.

Påstanden om at politiske tiltak for å redusere ulikhet, fører til økonomisk vekst gjelder altså i beste fall i land med spesielt lave inntektsnivå, ifølge IFO forskerene. Så snart inntektsnivået stiger og forskjellene øker så registrerte  forskerene at den økonomiske vekst tiltok.

Feust viser til erfaringene fra Storbritannia og vårt naboland Sverige. I begge land ble velferdsstaten massivt utbygd i en lang tidsepoke som strakk seg inn i 80 årene, inntil til økonomien stagnerte og veksten gikk tilbake. Begge landene reagerte i 90 årene med økonomiske reformer. Velferdsstaten ble bygget ned, ulikheten økte og den økonomiske veksten tiltok.

Forfatterne av studien understreker riktignok att det ikke nødvendigvis er korrekt å konkludere med at ulikhet alene fører til mer vekst. Det finnes mange faktorer om påvirker den økonomiske dynamikken. Det er også viktig at regjeringen setter inn de riktige tiltakene. Den statlige reguleringen av økonomien har også virkning på den økonomisk utvikling og da snakker vi ikke nødvendigvis om økte skatter.

Det er fult mulig å drive en reformpolitikk, som stimulerer vekst og samtidig fører til en likere fordeling av inntektene, heter det i studien. Det gjelder fremfor alt investeringer i utdannelse og humankapital. IWF og OECD påstander om at økende ulikhet et skadelig for den økonomiske vekst er, som forfatteren oppsummer, «verken fra teoretisk eller empirisk ståsted holdbart og duger derfor ikke som retningslinjer for en praktisk økonomisk politikk».

Bare løse påstander

OECD kritiserte i 2014 Tyskland for den voldsomme velstandsveksten og økende ulikhet og anbefalt regjeringer å sette inn mottiltak. I Tyskland var BNP mellom 1990 og 2010 steget med 26 prosent. Hadde ikke Gini-koeffisienten økt i dette tidsrommet så hadde, i følge OECD, veksten vært nesten 6 prosentpunkter høyere. 

For Mexico og New Zeland tallfestet OECD nedgangen i den økonomiske vekten på grunn av ulikhet med mer enn 10 prosent og understreket at «Vår analyse viser at man bare kan oppnå sterkere og stabil vekst, hvis man setter inn tiltak for å bremse den stadig voksende ulikheten» sa OECD general sekretær Angel Gurria den gang. Kampen mot ulikhet måtte stå i sentrum av den politiske debatten. 

IFO sjefen Fuest stiller spørsmål ved kvaliteten på studiene IWF og OECD refererer til. De aktuelle forfatterne var lite kjente, analysene overfladiske og kvaliteten mindreverdige. Oppsiktsvekkende er det at analysene som IWF og OECD står bak tydeligvis har falt igjennom  ved en kvalitetskontroll, sa Fuest. Forskningsresultater som motsier de etabler sannhetene for som regel mye oppmerksomhet – men de er dessverre ofte gale. 

Som et politisk budskap mener åpenbart OECD ledelsen at resultatene av studier er attraktive. Det er ifølge IFO sjefen pinlig at OECD fortsetter å spre budskapet, om at ulikhet skader den økonomiske veksten. Når en omfattende vitenskapelige litteratur om dette temaet har kommet til en annen konklusjonen. Det finnes ikke noen empirisk sammenheng mellom vekst og ulikhet. Det burde ha fått noen til å tenke.

Apropos  

OECDs Development Assistance Committee (DAC), er et samarbeidsforum under OECD, der ulike givere av bilateral bistand samarbeider for å øke de positive effektene. Det bør også få noen til å tenke.

Cambridge Analytica

Når Big data radikaliserer demokratiet.

Denne siden bruker cookies, For å finne ut mer les denne artikkelen.

Hva har store datamengder med politikk å gjøre? 

Big Data er metoder for å behandle store mengder data. Store mengder data er i utganspunktet ustrukturerte og vanskelige å analysere, men nye teknologiske løsninger gjør det mulig å identifisere nye sammenhenger, forutsi trender og utvikle målrettede tiltak.


Big Data analyseteknikker er A/B testing, Classification, Cluster analysis (clustering), Natural language processing (NLP), (Social) Neural networks, Optimalization, Spatial analysis,, Simultation, Time series analysis og Visualization.

Cambridge Analytica har kommet i medienes søkelys for å ha brukt personlige data til politiske formål. Selskapet har spesialisert seg på analyse av Big Data. Eller sagt på en annen måte, selskapet transformerer store datamengder til nye og målrettede politiske framstøt.
I dette tilfellet ble data fra Facebook brukt av republikanerne i den Amerikanske valgkampen. Den aktuelle databasen omfatter data fra 50 millioner brukere av Facebook. Basen ble kombinert med det republikanske partiets egne data for å utvikle "fokuserte univers" og modeller. Hensikten var å sende målrettede politiske budskap tilpasset velgergrupper som tilhører et slikt univers. Analytikerene fant blant annet ut at personer som foretrakk biler laget i USA var potensielle Trump velgere. Kreative hjerner designet spesialiserte budskap for disse universene, basert på ting de var spesielt positive til, som biler laget i USA. Alle ideer ble testet (A/B testing), tilpasset og testet igjen. Det ble sendt ut tusenvis forskjellige varianter av målrettede "fund-raising" e-mails og Facebook reklame for å finne ut hva som virket best. Som de kaller det i de kretser; konverteringsoptimering. De fant til og med ut hvilket bilde av Hillary Clinton som ble oppfattet som mest ufordelaktig.

Datakilder over alt og mer blir det.

Utallige private og statlige aktører samler inn megabytes av data om deg og meg. Det er nettverk av dataanalytiske virksomheter som bruker sofistikerte cookies og informasjonskapsler for å samle inn data og forfølge oss på nettet. Mange av oss bruke daglig mobiltelefonen, PC og lesebrett. Sannsynligvis har du oppdaget nettsider som opplyser om at de bruker informasjonskapsler eller cookies, små tekst filer som plasseres på enheten din for å samle inn informasjon om deg. Det gjelder ikke bare nettsteder, men også leverandører av programmvare, apper og lignende. Som Microsoft formulerer det i sin erklæring når du skal ta i bruk World, Excel eller Power Point: Informasjonskapslene gjør at du kan logge på og at vi kan lagre preferansene dine og innstillingene dine, tilby adferdsbaserte annonser, bekjempe svindel og analysere hvor godt nettstedene og nettjenestene våre fungerer.
Du skal ikke lenger enn til norske medier før du finner at nettavisene du leser bruker informasjonskapsler eller cookies. Datatilsynet hevder at Schibsted, som eier avisene Aftenposten, VG, Bergens Tidene, Stavanger Aftenblad og tjenesten Finn.no, har samlet persondata siden 2001.

Hvert år vil omfanget av tilgjengelige data øke og de digitale aktørene blir mer avanserte. Det betyr at manipuleringens kunst kontinuerlig blir mer avansert uten at vi er klar over omfanget. Bare se for deg hva som vil være mulig med det som kalles tingenes internett for ikke å snakke om 5 generasjons- teknologien (5G), som ytterligere vil øke muligheten til å samle og analysere store mengder data og ikke minst kontrollere og påvirke oss. En teknologi som forventes å være operativ i 2020. Ved slutten av dette tiåret vil det være over 50 milliarder teknologiske "dingser" som er knyttet til nettet, fire ganger mer enn i dag. Alle disse vil registrere data om deg og dine nærmeste. Bilen, kjøleskapet, klær, veier, bøker, høyttalere. klokker. Pluss en rekke produkter vi ikke vet at vi har brukt for og som stadig blir mer intelligente. Fortell Siri at hun er dum og hun svarer, "Det høres ikke bra ut". For kort tid tilbake ville hun svart "Jeg forstår ikke". Teknologiske hjemme assistenter vil vurdere ditt aggresjonsnivå på grunnlag av endringer i tonefall og bruk av ord og fraser for finne ut når du er mest mottagelig for å bli påvirket. Innsamlede data blir brukt til å kategorisere den enkelte bruker i grupper. Det er ingen forskjell på om de som ønsker å påvirke deg skal selge deg sko eller identifisere dine rasistiske tendenser. Metodene er i prinsippet de samme.

Predictive-Personality-Micro-Targeting.

Det blir hevdet at Cambridge Analytica brukte psykografisk segmentering under presidentvalget i USA i 2016. En kvalitativ metode som brukers til å beskrive personlighets typer på basis av meninger, holdninger, tro, interesser og livsstil. Psykografiske studier av individer eller grupper brukes i markedsføring. Demografi, opinionsundersøkelser, prediksjon, sosial analyse, koblet med demografiske variabler som alder, kjønn eller adferds variabler som kjøps data og ligende er  segmenterings kriterier (VALS) som brukes til  å plassere deg i et segment sammen med andre passive, innadvendte, pessimistiske velgere av et bestemt parti. Micro Targeting eller Predictive-Personality-Micro-Targeting som det heter på fagspråket, blir brukt til å forme budskap for å manipulere relevante grupper eller segmenter.

Nudge Theory, som Micro Targeting opprinnelig ble kjent som i 2008, ble utviklet av Richard Thaler og Cass Sundstein. De definerte konseptet som: En nudge, er alle aspekter ved en metode som endrer folks handlinger på forutsigbar måte. En nudge er ikke et mandat. Å plassere frukt i øyehøyde teller som nudge. Forby junk food gjør det ikke.

Et mye sitert eksempel på nudge er bilde av en husflue plassert i urinalene på Schiphol Airport i Amsterdam for å -"improve the aim".  

Cambridge Analytica nekter for å ha brukt denne type teknikker i Trump valgkampen, men innrømmer å ha brukt det tidligere. De hevder til og med at de kan identifisere personlighetstyper til hver enkelt voksen person i USA,

Politiske budskap som splitter. 

Hva skjer i praksis? Fordi innhold som virker splittende har størst effekt, brukes denne type budskap til å sette grupper opp opp mot hverandre. Hva det kan føre til ser vi nettopp i tilfellet Cambridga Analytica. Firmaet utviklet en måte å innhente og analysere data på som de kan bruke til å manipulere samfunnet ved å sette grupper opp mot hverandre, basert på politisk ståsted.

Utrykk som rasister, venstrevridde, høyreekstreme og mer moderate velgergrupper som kapitalister, kommunister, EU tilhengere og motstandere, brukes for å diminuere og undergrave tilliten til politiske motstandere. Diskusjonen som kulturell identitet er et eksempel på en polarisering som tilspisser seg i de fleste europeiske land. Her sorteres folk i grupper med de samme overbevisninger. For å frembringe en polarisering settes gruppene opp mot meningsmotstandere. Cambridge Analytica og tilsvarende analyseselskaper utnytter eksisterende splittelser i samfunnet for å påvirke den politiske meningsdannelse. De er altså ikke direkte ansvarlig, men et verktøy for politikerne. Det gjelder også politikere som bevisst vil radikalisere samfunnet og undergrave demokratiet.

Big Data og demokratiet.

Dersom politikk blir et spørsmål om smart analyse og nudge, istedenfor argumenter. så vil politikerne i økende grad bli avhengige av rådgivere med kunnskap om psykografisk segmentering og manipulering. Micro Targeting kan undergrave den politiske debatten. Isteden for en åpen debatt vil den enkelte få bekreftet sin forutinntatthet uten motforestillinger (Ekkokammer logikk). Hvis alle mottar et personlig tilpasset budskap undergraves den åpne demokratiske debatten.

Undersøkelser viser at politikere tenderer til å bruke polariserende budskap i avgrensede fora. I dette tilfelle segmenter eller enkeltpersoner identifisert ved hjelp av Micro Targeting, hvor de snakker om "de andre" isteden for egne politikk, for å unngå ansvarliggjøring. Hvordan kan noen holdes ansvarlig hvis budskapet er uklart og uten politiske løfter? I psykologien brukes begrepet "foten i døra"; når noen har sagt A føler de ofte et press til også å si B. Spesielt når utsagnet A gjøres kjent for andre.

Hvis politikere gjør seg avhengig av adferds vitenskap og emosjonelle nudget er det rimelig å anta at det vil være et aktivum for kandidater med de minst konsistente prinsipper. De som gir "elastiske" politiske løfter. Kanskje vil fremtidens politikere bli de med de færreste ideene og det største talentet for politisk tåkelegging. Det gir økt fleksibilitet og større muligheter til å utforme algoritme baserte 

budskap. Det som er mest betenkelig er ikke hvor avskrekkende det er, men hvor normalt det allerede har blitt.

Fra Big Data til Big Brother.

Bots kjenner oss bedre en våre foreldre og venner. Algoritmer sørger for sensur og propaganda. Telefonsamtaler kan umiddelbart gjøres om til tekst. Ansiktsgjenkjenninng identifiserer deg i mengden. Vi vet hvor du er, hvem du snakker med og hva som blir sagt. Alt kan manipuleres i ekt tid. Det som blir sakt lar seg endre like raskt som mimikken, og alt ser reelt ut.

Nærmer vi oss en digital inkvisisjon? Langsomt, men sikkert forsvinner friheten, menneske-rettighetene og muligheten til å delta i demokratiet.
Terror, klimakatastrofe og cyber kriminalitet gjør mange usikre og lett påvirkelige. Det kan utnyttes til å underkaste oss politiske utspill som vi ikke er tjent med.
Social Credit System, som Kina planlegger å innføre i 2020, er et eksempel. Det skal måle troverdigheten til 1,3 milliarder kinesere. Hensikten er å bygge en " oppriktighets kultur" Systemet skal ikke bare kartlegge adferd, det skal også påvirke den. Her er Big Data og Predictive-Personality-Micro-Targeting sentrale metoder.
Vi lever allerede i en verden med prediktiv algoritmer som bestemmer om vi er en trussel. en risiko  eller en borger til å stole på. Vi nærmer oss det kinesiske systemet - fra kredittvurdering til adferds- vurdering. Forskjellen er bare at vi ikke vet det.
Vil superintelligente systemer styrt av en politisk elite snart bestemme hva vi gjør og hva vi skal gjøre? Hvor blir det da av verdigheten, det viktigste gode i demokratiet? Det er på høy tid med en digital emansipasjon, en åpen debatt om hva som skjer, en digital avklaring. Den transhumanistiske ideologien som vil gjøre mennesker til roboter er en blindvei.
Politisk misbruk av data til manipulering og kontroll av demokratiet, en dystopisk samfunnsmodell à la 1984, skrevet av George Orwell i 1954, var tenkt som en advarsel, men har blitt en oppskrift.
Hva med våre politiske partier? Lobbyvirksomheten er et ikke tema. Hva med Big Data?