Er det et godt utgangspunkt for en bærekraftig økonomisk utvikling?
I disse dager arrangeres den årlige internasjonale messen for godterier i Köln. I den forbindelse kom jeg over en undersøkelse gjort
av Nielsen, et internasjonal analyse institutt, som ikke er helt ukjent for norske
dagligvareaktører. Undersøkelsen tok utgangspunkt i en handlekurv med 17
identiske søtsaker fra forskjellige merkevareprodusenter. Den ble gjennomført i 19 europeiske land.
 |
| Prisnivå på varekurv med søtsaker i 19 europeiske land Nielsen undersøkelse 2012 |
Allerede innledningsvis kunne jeg lese
at tyske forbrukere fremdeles kunne glede seg over at Tyskland også i 2012
hadde de billigste søtsakene. Rett under med uthevet skrift og flere utropstegn
ble det gjort oppmerksom på at det desidert dyreste landet i
undersøkelsen var Norge. Varekurven i Tyskland kostet 24,46 euro, mens den i
Norge kostet utrolige 54,99 euro !!!!!! På godt norsk; i Tyskland koster
kurven 173,84 norske kroner, i Norge koster den samme kurven 407,48 norske kroner.
Du får med andre ord nesten to og en halv kurv i Tyskland for prisen av en i
Norge.
I Sverige koster den samme kurven 234,53 norsk
kroner. Du sparer 172,96 norske kroner på å handle over grensen. Enda en
bekreftelse på at Harry ikke er noen sinke, men en høyst oppegående representant
for rasen homo economicus.
Staten
er omsorgsfull og bekymrer seg for vår helse.
I 1922 ble det innført en sjokoladeskatt, en
luksusskatt, som skulle bidra til en slunken statskasse. Nå har den samme
skatten en helsemessig begrunnelse og omfatter i tillegg sukkerfrie produkter
som pastiller, drops og tyggegummi.
Avgiften er 18,56 øre pr kilo. Momsen (15 %) regnes oppå avgiften. Denne
særnorske avgiften gjør at en 200 g sjokoladeplate blir 4 kroner dyrere. Prisen
øker med i overkant av 20% som følge av denne avgiften. I år sørget staten for
nok et forebyggende helsetiltak
ved å øke avgiften med i overkant av 7%. Men det er ikke bare godteri kurven som belemres med avgifter.
Avgifter som til syvende og sist bidrar til økte konsumentpriser eller kostnader avhengig av hvor du er i
verdikjeden kommer i stadig nye forkledninger og finnes på de mest utrolige
områder. Gjengangeren i 2013 er at miljø- og helse profilen styrkes ytterligere gjennom nye og økte avgifter og tollsatser.
Oslo
er kåret til verdens dyreste by
I følge en undersøkelse gjort av den sveitsiske
banken UBS i 2012 har Oslo inntatt en lite flatterende plass på toppen av pallen som
verdens dyreste by. På de to neste pallplassene følger Zürich og Tokyo.
Hvordan
har vi blitt verdens dyreste land?
Hvordan kan prisnivået i Norge oppleves så høyt av
andre land når vi hele tiden blir forsikret om at inflasjonen er under kontroll
og at vi er godt innefor en prisstigning på 2,5 %?
Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken
skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det
operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som
over tid er nær 2,5 prosent, men her kommer det noe kryptisk: Det skal i utgangspunktet
ikke tas hensyn til direkte effekter på konsumprisene som skyldes endringer i
rentenivået, skatter, avgifter og særskilte midlertidige forstyrrelser. Betyr
det at vi ikke fullt ut tar hensyn til effekten av skatte-, toll-, og
avgiftsøkninger når vi beregner den reelle inflasjonen? I følge et intervju i
E24 med Elisabeth Holvik Sparebankgruppen, måles bland annet prisstigningene
eksklusive strøm, bensin og boligpriser. I så fall har vi noe av forklaringene
på at vårt prisnivå ligger 2-2,5 ganger over de landene det er naturlig å
sammenlikne oss med uten at noen av våre politikere ser ut til å miste
nattesøvnen av den grunn.
At skatter og avgifter til syvende og sist blir
veltet over på konsumentene er jo ingen sosialøkonomisk bombe. Det kommer
heller ikke som en overraskelse for de fleste sosialøkonomer at lønnsøkninger
bidrar til at prisene øker og omvendt – en såkalt lønns-pris-spiral. En ikke
overraskende konklusjon kan være at en uforsvarlig lønnsvekst over mange år og
et stadig økende skatt-, toll,- og avgiftsnivå kan være hovedårsaken til det
høye prisnivå i Norge.
Hvis det pengepolitiske styringsgrunnlaget av en
eller annen grunn ikke er til å stole på hvordan skal vi da styre den økonomiske
utviklingen? Er det norske prisnivå ut av kontroll? Kan vi gjøre noe før konkurranseevnen svekkes ytterligere og
økonomien kollapser helt – på linje med landene sør i Europa. Å reversere
utviklingen ser ut til å være en utfordring de færreste sydeuropeiske
politikere behersker, men så har de ikke et oljefond å tappe av, slik at de kan skjule konsekvensene av et dårlig
pengepolitisk håndverk.
