Forsvarlig økonomisk politikk

Finans- og gjeldskriser har satt nye krav til økonomer og politikere. Evner politikere og opprettholde en bærekraftig utvikling eller blir de drevet frem av kortsiktige og populistiske løsninger som bare har en hensikt -regjeringsmakt?

Driver vi en forsvarlig økonomisk politikk?

Svaret på dette er komplekst og omfattende. Globaliseringen gjør at vi ikke kan forvente å styre vår egen nasjonale økonomi uten påvirkning utenfra. Samtidig lever vi i en verden som blir mer og mer preget av volatile markeder, der priser og kurser svinger mye og uforutsigbart. Vi opplever finans- og gjeldskriser. Økonomene stiller spørsmålstegn ved eget fag, sosialøkonomi. Slik faget undervises i dag oppleves det utdatert og lite anvendelig. Noe som bekreftes gjennom den uenigheten som kommer til uttrykk når det diskuteres tiltak som skal løse krisen i eurosonen.

Den gjentatte påstanden om at vi fører en forsvarlig økonomisk politikk virker derfor ikke tillitvekkende. Konsekvensene av en uansvarlig økonomisk politikk ser vi med all tydelighet i de sør europeiske landene (PIIGS).

Kan de unge i dag få et like rikt og økonomisk trygt liv som den eldre  generasjon har kunnet nyte godt av. Det vil de unge i dag ikke få dersom politikere ikke klarer å utvikle en bærekraftig økonomi. Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land.

                                                                                                                                                                                                                                                        

Har vi  kontroll over de viktigste fremtidige utfordringene?

Det er spesielt tre områder som vil ha en vesentlig betydning for om norsk økonomi vil være bærekraftig i fremtiden:

•               Verdiskapning og konkurransekraft.

•               Demografi - utvikling av populasjonen.

•               Politikerenes evne til å identifisere og løse de viktigste utfordringene.

Verdiskapningen på vei ned.

Verdiskapningen i Norge kan falle kraftig frem mot 2020.

Fokus på verdiskapning og konkurransekraft er ikke politisk korrekt i alle miljøer. Mange er, med rette, kritiske til den økonomiske veksten, fordi den bidrar til forurensning og nedbygging av naturressurser. Men når det blir alvor fortoner debatten om miljøet seg som et luksusproblem. I en krisesituasjon er økonomisk vekst prioritet en. Noe eurokrisen er en bekreftelse på.

Bruttonasjonalprodukt (BNP), et mål på økonomisk vekst og velstand

Bruttonasjonslprodukt representerer verdien av alt som skapes/produseres av varer og tjenester i et land. BNP omfatter verdiskapningen i all markedsrettet næringsvirksomhet, dessuten offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og produksjon for eget bruk. BNP sier noe om verdiskapning og økonomisk vekst. BNP per innbygger brukes ofte som et mål på velstandsnivået i et land.

Hvordan BNP utvikler seg er derfor viktig for nasjonens økonomi. Utviklingen i Europa er et eksempel på dette. Landene i sør har over lang tid hatt en lite tilfredsstillende verdiskapning. Noe som har ført til at kriselandene har tatt opp gjeld for å finansiere velstandsutviklingen inntil gjelden ble så høy at ingen ville låne landene penger uten til en rente som til slutt ble så høy at den europeiske sentralbanken måtte intervenere.

Førti år med eventyrlig vekst. 

La oss starte med utviklingen av BNP i Norge. (Se fig. Bruttonasjonalprodukt). Kurven stiger og viser at Norge har hatt en formidabel vekst i BNP siden oljeeventyret startet i 1970 årene. De senere årene har om lag 25 % av verdiskapningen kommet fra oljevirksomheten. Det eneste som har påvirket denne utviklingen negativt er finanskrisen i 2008.

 Fig. Bruttonasjonalprodukt

Oljeeventyret mot en usikker fremtid.

"Oljeeventyret har falle med 1,3 millionar fat per dag sidan toppen. Utan fleire vedtak om investeringar vil oljeproduksjonen kunne halverast fram mot slutten av tiåret" 

Sitat fra Oljedirektoratets hjemmeside. Forord av Ola Borten Moe 11.04 2012

Dersom forventingene om en halvering av produksjonen allerede om 10 år blir en realitet vil dette, selv med høye oljepriser, ha dramatiske konsekvenser for utviklingen av BNP som kan falle med 500 milliarder kroner. (Se fig 2. BNP og oljevirksomheten)   

                                                 

Arbeid for alle vil bli en utfordring                       

Hva vil skje dersom oljeproduksjonen blir halvert i løpet av en 10 års periode? Sannsynligheten for at vekst i andre næringer vil kompensere for dette i løpet av denne perioden er urealistisk. Redusert oljeproduksjon vil ha ringvirkninger når det gjelder annen oljerelatert industri. Totalt sysselsetting relatert til petroliumsaktiviteter i Nordsjøen var om lag 120 000 sysselsatte i 2010. Dette tallet forventes å øke marginalt frem mot 2020 for deretter å falle til et nivå rundt 60 000 i 2030 i følge oljedirektoratet.

                                                                      

Inntektene faller med 100 mrd. kroner

Staten har i dag betydelige inntekter fra petroliumsvirksomheten fra skatt og avgifter og gjennom eierskap i feltene (SDØE). Disse inntektene er beregnet til 340 mrd. kroner i 2010. De vil falle til 300 mrd i 2020 og vidrere til 250 mrd. i 2030. Endringene i oljeprisene kan bidra til å dempe fallet eller gjøre det enda brattere.

Fra overskudd til underskudd på handelsbalansen. 

Den negative utviklingen i BNP vil også påvirke handelsbalansen. I fjord hadde vi et overskudd på 393 mrd kroner. Uten oljen ville den vært et underskudd på 123 mrd kroner.

Hva det betyr kan vi tydelig se på utviklingen i eurosonen. De landene som har et overskudd på handelsbalansen står betydelig bedre økonomisk rustet enn land med underskudd.

Underskuddslandene har ikke klart å utvikle velferden uten å ta opp betydelige lån pga begrenset verdiskapning og svak konkurransekraft. Konsekvensene kjenner vi. Omfattende stabiliseringstiltak, innsparinger, økt nedbygging av offentlig sektor og skyhøy arbeidsledighet.

Kan oljefondet redde oss?

Uten betydelige innstramminger og skatteøkninger vil det ikke være penger igjen til fremtidige generasjoner.

Bruken av oljepenger har steget kraftig med avkastningen fra Oljefondet de siste 10 årene:

•               Rammene for statsbudsjettet har doblet seg fra 502 mrd. kroner i 2002

       til 1006 mrd. kroner i 2012.

•               I samme periode er bruken av oljepenger nær femdoblet fra 26 mrd.

        i 2002 til 122 mrd. i år.

Avkastningen av oljefondet ventes fortsatt å øke de neste årene, men allerede i 2025 når avkastningen toppen. Mens statens utgifter vil fortsette å øke. Utsiktene fremover med lave renter, ustabile konjunkturer, finans- og gjeldskriser gjør at vi kan stille spørsmål ved om vi oppnår 4 prosent avkastning på oljefondet.

Flere økonomer mener at det er fullt mulig at oljefondet kan være historie i 2060 dersom veksten i BNP, oljeinntektene og konjunkturene utvikler seg ugunstig.

Denne grafen fra nasjonalbudsjettet er dårlig nytt for dagens unge.

Grafen viser at regjeringen forventer at  avkastningen fra oljefondet vil falle om bare 13 år. Samtidig vil utgiftene på grunn av eldrebølgen øke kraftig de neste femti årene.

Politisk makt og maktmisbruk

– Kjenner vi igjen vårt eget politiske landskap?

Tanker om politikk og makt basert på en bok av M Smitz som underviser i psykologi og management på Lauder Business School in Wien - ”Psychologi der Macht” Kremaur & Scheriau Forlag

”Makt korruperer, og absolutt

 makt korruperer fullstendig”

 Lord Acton  1834-1902

Den engelske historiker og politiker Lord Acton uttrykte det slik: Det finnes selvfølgelig mektige som, gjør gode gjerninger, men forholdet mellom makt og maktmissbruk er tett sammenknyttet. Makt forandrer mennesker, også de som har de beste intensjoner. Ikke alle, i like stor grad, men det er en tendens at personer i maktposisjoner lettere underkjenner moralske vurderinger. De er bedre løgnere, opplever ikke så lett indre konflikter og blir ikke stresset. De som har makt forsøker å manipulere andre for å oppnå personlige fordeler. De er raske til å nedvurderer andres betydning og tilskriver seg selv en stor andel av suksessen. De betrakter sine medmennesker som objekter, en mulighet til å forfølge personlige interesser. Egne meninger teller mer enn andres. De opplever mindre empati. Ofte hører de ikke en gang etter hva andre sier.  Egne krav og behov er en selvfølgelighet og gis prioritet.

Personer med makt strutter av selvrettferdighet. De snakker gjerne majestetisk om seg selv - i tredje person.

De besitter en velutviklet teft når det gjelder å identifisere personer som kan bli til nytte. De viser personen oppmerksomhet. Vedkommende tror at oppmerksomheten gelder dem som personer og ikke som et middel til å nå egne mål. Det sanne motiv erkjenner de først når de ikke lenger oppfyller forventingene. Da reagerer maktmenneskene med å trekke tilbake all oppmerksomheten.

Den som først har kommet til makten vil ikke gi slipp på den. Fenomenet kan sees i alle partier. Overalt ser vi i årtier de samme ansiktene, de blir bare gråere.  Nesten uten unntak har politikere, som har fått smak på makt, vanskelig for å komme ut av avhengigheten. Mange må tvinges til å ta avskjed.

”De som vinner makt har mye de kan

fordele – stillinger, prosjekter, privileger”

Makt nærer seg selv, posisjoner gir aura, status følger beundring. Den som vinner makt har mye de kan fordele – poster prosjekter, privilegier. Makt gjør ikke ensom, tvert imot makt virker tiltrekkende.

Mektige adopterer maktbevisst og hemningsløst ideer fra andre politiske leiere og gjør det til sine egne. På den måten vinnes popularitet på bekostning av opposisjonspartiene.

”Makt nærer seg selv.

Posisjoner, stillinger gir aura.

Status garanterer beundring”

For politikerne er image viktig. Sentrale posisjoner stillinger gir aura og underbygger imaget. Vi ser stadig oftere hvordan politikere overtar stillinger og posisjoner som de ikke har påviselige kvalifikasjoner til å fylle.

Vellykkede politikere behersker illusjonskunsten.

Om deres løfter går hjem avhenger av om de kan vekke forhåpninger hos velgerne.

Politikk er tumleplassen for opportunister med makt ambisjoner. Sympati er trumf.  Den som gjør seg populær hos velgerne stiger opp mot maktens tinder. Opportunister tilpasser seg velgernes ønsker. Deres kjerne program er populistiske, ikke problemløsningsorienterte – selv om de med sitt program bidrar til å skape nye og mer omfattende utfordringer. De påstår ganske enkelt å ha alt under kontroll.

De fleste politiker har ingen alvorlige intensjoner. De bare later som. Det er eurosonen et eksempel på. De forklarer hvor viktig det å være nøysomme, men i praksis gjør de det stikk motsatte. De skylder på bankene, men politikere har i nesten 30 år levd over evne i store deler av Europa. Politikken bærer på grunn av sin uansvarlighet hovedskylden for dagens krise.

For å posisjonere seg må politikerne skille seg markant fra sine konkurrenter. De hauser opp sine egne politiske standpunkter, rakker ned på andre og snakker mot hverandre istedenfor med hverandre - spesielt foran et publikum. Problemløsninger og realpolitikk er fraværende. Det må som regel vike for ideologier som ikke har forankringer i realiteten. De reflekterer ikke, over andres forslag og betenkeligheter. De bedømmer ikke nøkternt, hva som kan være hensiktsmessig eller til og med bedre enn egne ideer. De neglisjerer at det og kombinere kompetanse fra regjering og opposisjon kunne føre til bedre politiske løsninger. Ved arrogant å diminuere opposisjonen forspiller de sjansen til å utvikle bedre løsninger gjennom felles refleksjon – Bare vi forvalter sannheten.

”Dessverre, korrupsjon er utbredt i regjerings-

institusjoner og offentlige bedrifter. Vårt politiske

system promoverer nepotisme og sløsing med penger.

Dette har undergravet vårt juridiske system og tilliten

til hvordan statsapparatet fungerer.”

                                                                                                       Georgios A Papandreou.

De fleste borgere er inneforstått med at politikere i maktposisjoner er korrupte. I praksis får de stadig nye bekreftelse på denne hypotesen. Venner og partikolleger tilgodeses når det gjelder fordeling av midler, posisjoner og de samme politikerne takker heller ikke nei til gaver og støtte av ymse slag.  Det etiske og moralske verdigrunnlaget og de juridiske rammebetingelsene tøyes gjerne for å oppnå fordeler. Offentlig bedyrer de sin uskyld og habilitet.

Den moderne varianten av å skaffe penger til partiet heter sponsing. Bedrifter og organisasjoner betaler millionbeløp  til partiene. De betaler for å få tilgang til maktens korridorer. Kostnaden får å være i nærheten og påvirke politikken kan trekkes fra før skatter.

Bestikkelse er i mange land en praksis for å sikre seg lukrative innflytelse og oppdrag. I Hellas var denne form for politisk landskapspleie spesielt utbredt.

Makt fører til korrupsjon, og absolutt makt korrumperer fullstendig.  

”I et fritt samfunn er pressen en makt ,

herr doktor”

Henrik Ibsen  En folkefiende - Aslaksen i 5 akt

Journalister ser på seg selv som kontrollører av makt. De utøver med det selv makt. De bestemmer, hvilke tema de ønsker å skrive om, hvilke de ignorerer og hvem som får ordet offentlig. Politikere i maktposisjoner trenger media, for å utrykke meninger og mediene søker nærheten til makten, for å få tilgang til informasjon. Journalister kan få tilgang til makten så lenge de utrykker seg balansert. Med det begynner forførelsen. De øker sin personlige betydning og markedsverdi og reduserer den kritiske distants som et nødvendig for å kontrollere makten. Kontroll utøver journalistene bare når de avdekker maktforhold og hjelper til med å klarlegge sakstema. Ellers bidrar de bare til tilsløring av maktens sanne ansikt. Og til fordumming, når de politiske kontroverser ikke utdypes. Isteden fremstår journalisten som protagonisten på den offentlige arena. En iscenesetter av en verbal slagutveksling. Et fordummende underholdnings spetakkel.

M. Smitz litterære bidrag,"Psychologi der Macht", er et godt grunnlag for betrakninger og refeleksjoner når vi nå går mot stortingsvalg i 2013. 

Kan vi stole på at dette går bra?

Oljeeventyret nærmer seg siste kapitel.

Oljeeventyret nærmer seg slutten, høye oljepriser vil kunne bidra til å forlenge eventyret, mens lave priser kan gjøre eventyret kortere. Konsekvensen er at vi i løpet av relativt kort tid kan oppleve et fall i verdiskapningen og et synkende bruttonasjonalprodukt. Antall arbeidsplasser i oljesektoren kan halveres frem mot 2030 og arbeidsledigheten øke.

Statens inntekter reduseres med ca.100 mrd frem mot 2030. Samtidig vil en negativ utviklingen av BNP påvirke handelsbalansen. Fra å ha et betydelig overskudd i dag til et ikke uvesentlig underskudd. Dersom vi ikke finner mer olje.

Den demografiske utviklingen forsterker utfordringene.

Parallelt med at statens inntektsgrunnlag reduseres som følge av utviklingen i oljesektoren vil kostnadene øke dramatisk som følge av den demografiske utviklingen. 

Statsbudsjettet, som har doblet seg de siste 10 årene fra 502 i 2002  til 1006 i 2012, vil på grunn av eldrebølgen måtte økes vesentlig i de nærmeste årene. Den eksplosive befolkningsveksten kan bidra til økte skatte og avgiftsinntekter dersom det er nok arbeidsplasser som kan bidra til verdiskapningen. I omvendt fall kan det føre til økte sosiale ugifter. Uansett vil infrastrukturen måtte utbedres og boliger bygges for å imøtekomme raskt voksende behov.

Det er kanskje ikke å ta i for mye i å indikere at humankapitalen ikke har de beste kår i landet vårt. Relevant kunnskap er grunnlaget for fremtidig verdiskapning og en ressurs som kan gi neste generasjon den veksten som vi sårt kommer til å trenger.

Situasjonen kan bli alvorlig for den oppvoksende generasjon dersom det ikke tas kraftige strukturelle grep - nå.

Har vi politikere som er denne oppgaven voksen?

Les mer om dette under politisk makt og maktmissbruk

Demografiske utfordringer

Tar vi konsekvensen av den demografiske utviklingen?

Hva er demografisk utvikling?

La oss ta utgangspunkt i hjemmesiden til Norsk Demografisk Forening (NDF). "Demografi, eller befolkningslære, er studiet av mennesklige befolkninger, deres størrelse, sammensetning og vekst."

Demografene søker å forklare sammenhengen mellom befolkningsutvikling og økonomiske, sosiale og politiske sider ved sammfunnsutviklingen, såkalte sosiodemografiske studier.

Hva er de største demografiske utfordringene? 

"Eldrebølgen" og den kraftige befolkningsveksten vil være blandt de mest fremtredende demografiske utfordringene i årene fremover. En forvitring av humankapitalen kan bidra til å forsterke disse utfordringene.

Befolkningens aldring.

Allerede i dag står vi ved begynnelsen av ”eldrebølgen”. Det betyr at en stadig større andel av befolkningen blir over 67 år.

Om 10 år vil det være 800 000 som er over 67 år, en økning på

Ca. 200 000 i forhold til dagens nivå. Det er en gjennomsnittlig vekst på 20 000 i året. Samtidig blir vi stadig færre i yrkesaktiv alder.  

I 2050 forventes at 1,5 millioner er over 67 år. (Se fig 3 fra SSB) 

Eldrebølgen blir krevende

De økonomiske utfordringene relaterer seg først og fremst til pensjonsutgifter, økt sykehus- og omsorgskapasitet, flere pleiehjem og eldre boliger. Dette vil øke statens utgifter dramatisk i tiden fremover.

I følge finansdepartementet vil eldrebølgen bidra til at alders- og uførepensjoner fra folketrygden øker fra i underkant av 10 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i dag, til nærmere 16 prosent i 2060.

Vel så dramatisk blir utfordringene når det gjelder helse- og omsorgssektoren. Ny teknologi gjør det mulig å behandle stadig flere sykdommer. Den mest ressurskrevende gruppen er eldre pasienter, fordi det største behovet for disse tjenesene kommer i fremskreden alder.

I følge en regjeringsrapport til stortinget, vil de totale utgiftene for helse og omsorg øke fra 7 prosent av BNP i 2005 til 17 prosent i 2060, forutsatt en moderat økning i standard.

Omsorgs- og sykehuskapasitet

Sysselsettingsbehovet innen helse- og omsorgsektoren må  tredobbles fram til 2060. Allerede i 2030 vil vi ha behov for å ansette hver annen ungdom i helsesektoren og øke kapasiteten med 5000 senger. Fra ca.12 000 senger i dag til 18 000 i 2030.

Det tilsvarer seks til syv nye store sykehus, ifølge en rapport fra SINTEF i 2009.

Investeringsbehovet vil være 50 milliarder kroner. Det er mer enn 1,5 ganger forsvarsbudsjettet.

Oljefondet strekker ikke til.

Oljefondet, vil i følge NHO, ikke være stort nok til å finansiere de økte utgiftene til helsetjenester, eldreomsorg og pensjon de neste 50 årene. De økte utgiftsbehovet vil utgjøre 260 mrd kr. Det bety en gjennomsnittlig skatteøkning pr. skatteyter på 32 000 kr per år i fra 2030 til 2060. (Den rødgrønne regjeringens perspektivmelding fra 2009 er lagt til grunn for beregningene.)

.

Befolkingsveksten i Norge.

  

I følge nye beregninger kan vi i 2060 være over 9 mill. mennesker i Norge. Allerede om 10 år vil vi være 6 mill mennesker, en million mennesker mer enn i dag. Det et en gjennomsnittlig vekst på 100 000 i året.

Utfordringene, som denne utviklingen innebærer, er gigantiske og kan, dersom det kommer ut av kontroll, føre til ubotelige skader for samfunnet og dagens ungdom.

 Kilde SSB

Hva betyr befolkningsveksten for velferdsstaten?

Innvandring og integrasjon har tatt fokus fra en debatt som er av vesentlig større betydning for velferdsstatens fremtid: Hva er konsekvensen av den voldsomme befolkningsveksten? Er vi sikre på at vi har arbeid til alle slik at de kan bidra til utvikling av dagens velferdsmodell? Hvilke konsekvenser har veksten for infrastrukturen, boligsituasjonen, skoler, utdannelse, barnehager, sosial- og helsetilbudet? Hva vil skje om disse utfordringene ikke blir løst?  Har vi økonomisk bærekraft til å møte disse utfordringene?

Vil vi få en negativ utvikling, som i sør Europa, med innsparinger og økt arbeidsløshet, spesielt bland unge? Noe som igjen kan føre til  destruktiv polarisering mellom forskjellige grupperinger og forandre dagens samfunn til det ugjenkjennelige?

Oslo regionen sterkest berørt.

I følge SSB har over halvparten av landets befolkningsvekst de siste tiåret kommet innenfor 10 mil fra Oslo. I løpet av 10 år forventes det en befolkningsvekst i Norge på ca. 1 mill mennesker. Dersom halvparten, en halv million, velger å søker seg til Oslo regionen vil det forsterke dagens utfordringer. Media er daglig fulle av stoff om dårlige veier, trafikkork, dårlig utbygget offentlig transport, forurensning, sykehus køer, mangel på skoler. Boligpriser som stiger og krav om å bygge flere boliger.

Et ”infrastrukturelt etterslep”

Vi har allerede i dag  det vi kan kalle et ”infrastruktuellt etterslep” Hva det vil koste og innhente dette etterslepet og samtidig tilrettelegge infrastrukturen slik at vi kan imøtekomme befolkningsveksten og eldrebølgen er det vanskelig å forestille seg.

Humankapital.

Norge har et stort omfang av fornybare ressurser; jordbruksareal, skog, fiske og fangst, fiskeoppdrett og vannkraft. I tillegg har vi de ikke-fornybare naturressursene; i hovedsak olje og gass, som har bidratt til en utrolig vekst i verdiskapningen siden 70 tallet. En ressurs som sakte, men sikkert tømmes for godt.

Hva kan erstatte oljeeventyret?

Hva kan erstatte verdiskapningen fra olje og gass i fremtiden? Våre fornybare ressurser slik de forvaltes i dag er ikke tilstrekkelig.  

Har vi relevant kunnskap og kompetanse? Er forholdene tilrettelagt slik at vi kan utnytte denne kunnskapen kreativt og utvikle nye konkurransedyktige produkter og virksomheter. Hvordan står det til med humankapitalen i Norge?

Optimal utnyttelse av humankapitalen.

Investeringen i kunnskap er det viktigste vi kan gjøre for å sikre økonomisk vekst og velstand. Uten tilstrekkelig investeringer i kunnskap vil vi ikke kunne utvikle et innovativt og effektivt næringsliv som kan konkurrere i en global økonomi. En global økonomi som blir stadig mer kunnskapsbasert. Vi trenger å forsikre oss om at innholdet i det vi lærer bort er relevant og samtidig sørge for rammebetingelser som gjør at kunnskapspotensialet blir utnyttet på best mulig måte. Slik at humankapitalen kan bidra best mulig til verdiskapningen.

Kanskje kan antall patentsøknader si noe om humankapitalens kår i landet vårt? Figuren under viser med all tydelighet at Norge har mye å ta igjen før vi kommer på nivå med våre naboer.

Kanskje får vi svarene i 2013.

På kunnskapsdepartementets hjemmeside stiller de seg selv noen

interessante spørsmål som kan indikere noe om utfordringene:

·               Kan dagens forskningssatsinger lede til morgendagens   

         innovasjon?

·               Utdanner vi rett kompetanse for fremtiden?

·               Er norske universiteter gode nok?

De endelige svarene for vi kanskje i 2013 – etter enda en utreding.