KLIMA

Hva med for lite CO2?

CO2 er en forutsetning for at alt liv på jorden kan eksistere. To ganger i «moderne tid» har det vært registrert perioder med en tilbakegang av CO2 konsentrasjon i den globale atmosfæren. Dersom denne tilbakegangen hadde fortsatt så kunne den sunket til et nivå hvor plantene på jorden hadde sluttet å eksistere. Hvis CO2 nivået i nær fremtid synker til 180 ppm eller mer, vil det innebærer at tilgangen av næringsmidler og planter vil bli sterkt redusert. Men isteden kan den mye omtalte menneskeskapte C02 emisjonen gjort at vi har opprettholdt et nivå som gir oss en produktiv agrarindustri. I 2050 forventer FN at det vil være 10 milliarder mennesker på kloden. Det burde være til ettertanke. Her snakker vi pest eller kolera.

Paleoklimatologiske studier, en forskningsdisiplin som rekonstruerer klimahistorikk, avslører at klimaendringer ikke bare gjelder temperatur. Som karbondioksid har endret seg over tid, har også mange andre aspekter ved klima endret seg. I løpet av istider, som oppsto med intervaller på tusener av år, var snølinjene lavere, kontinentene tørrere, og tropiske monsuner svakere. Noen av disse endringene kan være uavhengige, andre nær knyttet til endringer i nivået på karbondioksid, men det er høyst usikkert hvilke av disse endringene som vil oppstå i fremtiden, og hvor store endringene vil være. Klimahistorikk er derfor et tema for intens forskning.  (NOAA Paleoclimatology Program)  

Årsakene til klimaendringene er komplekse. Det en rekke faktorer som kan påvirke klimasystemet som bla:

• Endringer i solar aktivitet
• Endringer i jordens kretsløp
• Endringer i bevegelsene mellom kontinenter
• Endringer i atmosfærens drivhus gasser

Til tross for at mye er høyst usikkert og tilbakevist er en stor del av den vestlige verden overbevist om at klimakrisen og global oppvarming er en realitet. Ideen om den katastrofale klimaendringen er radikal. Det omfatter alt og alle på jorden. Den fargeløse, giftfri kulldioksid katastrofen kan ingen slippe unna. Ikke minst den oppvoksende generasjon, som av sosionomer kalles «snøfnugg generasjonen», vil om et par årtier oppleve hvordan kloden blir tilintetgjort pga. global oppvarming.  Det finnes også andre kombinasjoner av angst og skyld. Vi er engstelige for at det å kjøre bil kan ta livet av våre barnebarn og vi føler oss medskyldige. For ikke å snakke om «fly skam». En sterk interessekonvergens mellom de betydningsfulle eliter understøtter og fremprovoserer arrogant et høyst usikkert narrativ om en nær forestående klimakatastrofe. Graden av arroganse gjenspeiler dimensjonen på ignoransen. Miljøvern forkjempere sprer redsel og samler inn donasjoner. Politikere fremstår som om de redder verden fra undergang. Mediene er fulle av kampanjer med sensasjoner og konflikter. Forskere og ditto institusjoner får milliarder i offentlige tilskudd og starter nye institusjoner som tilrettelegger for nye skremsels scenarier. Bedrifter ønsker å fremstå som «grønne» og får omfattende offentlige tilskudd for prosjekter som ellers ville vært en økonomisk katastrofe som karbonfangst, vindparker og solaranlegg. Selv paven i den katolske kirken har engasjert seg med religiøse vinklinger.  

Det er vel naturlig at de som markerer seg sterkest når det gjelder å forutsi katastrofale klimaendringer og følgene av disse, deltar i en debatt for å avklare påtrengende spørsmål.  IPCC har uomtvistelig et ansvar for å bidra til en slik debatt.

• Hvilke bevis eller argumenter finnes det for at klimaet ikke er i overensstemmelse med    Milankovitch-syklusen som innebærer at en ny istid vil kommer tilbake. Noe som i de siste 800 000 år har skjedd flere ganger?
• Hvilke beviser finnes det for at den høyeste globale temperatur i løpet av den holocene Interglasial perioden (MIS 1), ikke allerede er overskredet?
• Hvordan kan vi være sikre på at den neste avkjølingsperioden uten menneskelig emisjon ikke ville vært kaldere enn den siste lille istid?
• Finnes det et plausibelt senario som viser at en atmosfære uten menneske skapt CO2 ikke vil føre til utrydding av planter med påfølgende konsekvenser?
• På kloden varierer temperaturene fra forskjellige årstider, geografisk, regionalt og som følge av en rekke faktorer f. eks drivhusgasser, solaktivitet, jordens kretsløp, kontinentale bevegelser og mye, mye mer. Hva er det optimale oppvarmingen?  Hvordan skal vi nå det optimale nivået og kontrollere eventuelle fremtidige avvik? Mao. hvordan holder vi klima i likevekt?

Disse og svært mange andre spørsmål om klimaendringer bør være gjenstand for debatt dersom vi vil unngå å begå katastrofale feil som får konsekvenser for de neste generasjonene. I dag settes det i gang lokale, ukoordinerte symboltiltak etter eget for godbefinnende. Fortsetter denne hodeløse tilnærmingen er en ting sikkert – den menneskeskapte katastrofen blir en realitet.

   

KORONA

Den så vi ikke komme - bilsalget øker, spesielt bandt kvinner.

I noen uker har en bilselger i Tyskland observert noe han ikke har sett på lenge -  flere unge mennesker oppsøker utstillingslokalene for å titte på biler. Ikke bare det, men kvinner er i flertall. En  av partnerene i Tysklands ledende bilforhandlere forteller at gjennomsnittsalderen for de som kjøpte nye biler før korona krisen var 52 år. Nå ser han stadig oftere kunder mellom 30-35 år i utstillings lokalene. Salget av biler hadde nesten stoppet opp, men siden medio mars har dette endret seg. Korona epidemien ser ut til å ha økt salget av biler i alle aldersgrupper.

Produsenter og forhandlere rapporterer nå om den nye utviklingen. Disse understøttes også av representative undersøkelser som ble gjennomført i april. Det er klart at korona pandemien har endret vår mobile adferd, bekrefter Barbera Lenz, professor og leder av Institutt for Transport Research ved German Aerospace Center. Mye tyder på at bilene vil komme ut som vinnere av krisen. Forrige måned intervjuet instituttet 1000 personer mellom 18 og 82 år om hva som var det foretrukne transportmiddelet. Rundt en tredjedel av folk fra husholdning uten bil, som utgjør i overkant av 20 prosent av husholdningene i Tyskland, foretrekker bilen som transportmiddel i dagens situasjon, sier Lenz. Dette gjelder spesielt unge mennesker i urbane områder. Kvinner er i overvekt.

Kilde: Capegemini

VW rapporterte i kvartalsrapporten for april at handelen tok seg opp igjen i Kina, og at et betydelig antall yngre kunder kjøper ny bil, helst på internett. BMW registrerer også økt interesse for bruk av bilen i ulike markeder.

Konsulentselskapet Capegemini mistenker at den nye forkjærligheten for bil vil vare lenger enn toppen på pandemien. Selskapet intervjuet mer enn 1000 personer i 11 land. I Tyskland samlet Capegemini også markedsinformasjon fra 50 store bilforhandlere. En av hoved-buskapene var at 38 prosent av respondentene, mellom 18 og 35 år, kan tenke seg å kjøpe en bil. Dette inkluderer også mange førstegangskjøpere. Den nye interessen spesielt fra yngere kjøpere opp til 35 år, overrasket oss, det hadde vi ikke forventet, sieir Sebastian Tchödrich, visepresident i den tyske bilbransjen.

Kilde: Capegemini

Offentlig transport er tapere.......

Hvis bilens nye popularitet utvikler seg på denne måten så vil offentlig transport, bildelingstjenester og taxiligenende tjenester som Moja eller Clever Shuttle, sannsynligvis være tapere, sier Tschödrich."Nesten alle respondentene sier de føler seg sikre og mer konfortable i bilen enn de gjorde før krisen. All offentlig transport vil bli de store taperene. Usikkerheten for å bli utsatt for smitte vil med stor sannsynlighet vare lenger enn til toppen på pandemien.

........  og virusspredere.

Spesielt på t-baner, tog og busser føler vi oss usikre og ikke minst i rusch tiden hvor passasjerene står så tett at det er umulig å bevege seg. I en aktuell korona studie fra Massachusettes University of Techology (MIT) ble det forsket på spredning av korona viruset i New York. Byen hvor CORVID-19 har herjet som værst i USA. Studien viste at den offentlige nærtrafikken var en av de største kildene til sprednig av viruset, om ikke den største.

FN VALG

Norge kappes om en plass i sikkerhetsrådet.

FN sikkerhetsråd. 

FNs sikkerhetsråd er det mektigste organet i FN, og består av 15 medlemsland. Det har hovedansvar for FNs arbeid med å bevare fred og sikkerhet. Alle land i verden er forpliktet til å gjøre som sikkerhetsrådet sier. Fem land har fast plass i sikkerhets-rådet. De ti andre medlemslandene velges av de 193 landene i FNs generalforsamling for to år om gangen. Hvert år skiftes fem av de ikke faste medlemslandene ut. Og nå er det Norges tur til å drive valgkamp.

 En lang dags ferd mot.........

Norge lanserte formelt sitt kandidatur til FNs sikkerhetsråd for perioden 2021-22 i 2007. Da startet arbeidet med å sikre Norge plass i sikkerhetsrådet gjennom regulær diplomatisk virksomhet. Arbeidet ble intensivert fra 2016, og kampanjen offisielt lansert i juni 2018. Norge konkurrerer med Irland og Canada om ett av to setene i vestgruppen. Valget finner sted i juni 2020. For å bli valgt er det nødvendig å sikre støtte fra 2/3 av FNs medlemsland.

Valgkampen er ikke gratis.

Norge har til nå brukt millioner av kroner på lobbyvirksomhet i håp om at andre land vil stemme på Norge i generalforsamlingen i juni 2020. Sist Norge hadde en plass i sikkerhetsrådet, brukte utenriksdepartementet 57 millioner kroner på valgkampanjen. I løpet av denne valgkampen som offisielt har vart siden 2016 har det frem til første halvår i år vært brukt kr 23 369 565,- til reiser, representasjon, kampanjemateriell, kurs, seminarer, lønn til midlertidig ansatte, studieturer for FN ambassadører og ikke minst «ekstratildeling til reiser og representasjon» til utvalgte utenriksstasjoner (Abuja, Accra, Bamako, Bogota, Buenos Aires, Canberra, Havanna, Luanda, Mexico, Paris, Praha, Pretoria, Riyadh og FN-delegasjonen i New York).  Og ikke å forglemme, støtten til en vandreutstilling om Norges bidrag til afrikansk frigjøring.

«Ekstratildeling til reiser og representasjon» 

De som har fulgt med har sikkert registrert regjeringens økende reisevirksomhet til land vi vanligvis ikke besøker. Som for eksempel statsministerens besøk hos president Nana Akuso Addo i Ghana for å diskutere FNs bærekraftmål. Der ble det også underskrevet en avtale hvor norsk ekspertise skal hjelpe ghaniske myndigheter med å gjøre fiskerinæringen bærekraftig. I mai var statsministeren i Mali hvor hun overleverte kulturministeren manuskripter fra 1500-tallet, som har vært i Norske hender i over 20 år. I Bogota i Colombia ga hun 8 millioner til støtte for flykninger fra Venezuela. I januar var hun i på offisielt besøk hos statsminister Mondi i India, hvor bærekraftmålene var på agendaen, såkalt Solution for Sustainable Growth.

I februar var vår statsminister ifølge Aftenposten i Adis Abeba for å drive valgkamp for FN kandidaturet. Her møtte hun en rekke afrikanske toppledere i den Afrikanske Union. Hvor Antonio Guterres generalsekretæren for FN også var tilstede. I juli gikk turen til St. Lucia hvor hun deltok på møtet til The Caribbean Community (CARICOM). Her var også FNs sjefen Antonio Guterres tilstede. Her ble Norges donasjoner til Clinton Climate Initiative og The Green Climate Fund trukket frem. Clinton stiftelsen har mottatt nærmere 1 milliard av norske skattepenger. 

Allerede i desember i fjord besøkte hun hovedstaden i Luanda i korrupte Angola for å ha samtaler med ladets president Joao Lourenco. På vårparten samme året var hun i New Mexico for å møte presidentene fra Mexico og Colombia. henholdsvis Enrique Peña Nieto og Juan Manuel. Hensikten var å befeste de gode relasjonene mellom landene og snakke om bærekraftig forvaltning av verdenshavene og sannsynligvis også om videreføringen av Norges rolle som klimainvestor. 

23 -27 september er Solberg FN hovedkontor i New York Den 74. sesjonen av FNs generalforsamling åpner med et toppmøte om klima. Sammen med andre stats- og regjeringssjefer vil Solberg bidra til diskusjonen om hvordan verden kan samles om mer effektive klimatiltak. Dagen før møtet kunne statsministeren opplyse at regjeringen vil doble bidraget til det grønne klimafondet fra 400 millioner til 800 millioner kroner per år fra 2020.

Det gjelder å sikre seg støtte fra 2/3 av FNs medlemsland. De får tydeligvis ikke bare tildelt kampanjemateriell. Og dette kommer til å fortsette fram til valget i juni 2020.

Norges økonomiske bidrag øker før valgkampen

Norge har i mange år vært den største bidragsyteren til FN per innbygger. I tillegg er Norge en av de bidragsyterne som frivillig gir mest til FNs organisasjoner, fond og programmer. Norge gir økonomisk støtte på flere felt. For eksempel var Norge i 2017 den sjette største bidragsyteren i verden til FNs operasjonelle aktiviteter for utvikling. Og i perioden 2015-2018 bidro Norge med 1,6 milliarder kroner til FNs grønne klimafond, som gjorde Norge til klimafondets tredje største bidragsyter og som nå får ytterligere 400 millioner pr år i støtte fra 2020.

Det kan være vanskelig å få et godt bilde av Norges bidrag til FN fordi noe gis fast som såkalte kjernebidrag(som ikke er øremerket) mens andre bidrag er frivillige og varierer i størrelse og formål. I tillegg er ikke FN kun én organisasjon med ett budsjett. FN har mange forskjellige organisasjoner som Norge gir penger til. Under er en liste over bidragene som er oppført i revidert statsbudsjett for 2019.

Revidert statsbudsjett 2019
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)	380 000 000
FN og globale utfordringer	292 300 000
Pliktige bidrag til FN-organisasjoner	276 000 000
FNs høykommissær for menneskerettigheter	165 000 000
FNs arbeidsprogram	130 000 000
FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling	100 000 000
FNs befolkningsfond	530 000 000
FNs utviklingsprogram UNDP	605 000 000
FNs barnefond UNICEF	510 000 000
Andre tilskudd FN	201 700 000
Totalt	3 190000000

I budsjettet for 2018 ble det øremerket i overkant av 1 milliard til FN. Dette økte til 3,2 milliarder i 2019. Nå har ikke jeg kommet over noen oversikt som viser effekten av disse investeringene, men de er selvfølgelig gitt i beste mening og uten baktanker selv om valget til FN sikkerhetsråd nærmer seg. Ambisjonene er i alle fall ikke beskjedene.

 Kr. 47 979 643 000  "Utviklingssamarbeid- kan overføres" 

Hvis du tror at dette er mye penger så bør du ta en titt på statsbudsjettet for eneste år. Det som kalles gul bok 2020 sidene 89-91, som gir en oversikt over hva Erna Solberg egentlig har til disposisjon når hun nå reiser rundt for å påvirke de 193 medlemslandene i FN. Her får du innsikt i det som går under navnet "utviklingssamarbeid - kan overføres".

Ifølge denne oversikten har vår statsminister 48 milliarder kroner til disposisjon til sin valg-kamp "som kan overføres" - eksakt kr. 47 979 643 000,-

Derfor ønsker regjeringen en plass i sikkerhetsrådet.

Offisielt er ifølge regjeringen de tre viktigste grunnene til at Norge ønsker en plass i sikkerhetsrådet følgende:

1)    Å fremme FN, folkeretten, og den multilaterale orden som styrker Norges sikkerhet og suverenitet.                                                                                                           

2)    Å bidra til å løse krig og konflikter, blant annet for å bevare norske investeringer i bærekraftig utvikling og redusere behovet for humanitær bistand.

3)    Å vise ansvar og styrke relasjoner til andre land i og utenfor sikkerhetsrådet. Norge vil sikre en nordisk stemme i Sikkerhetsrådet og fremme våre verdier i sikkerhetsrådets arbeid

Hva om vi ikke får 2/3 flertall? Vel, uansett, pengene som er investert kommer sikkert til å innfri regjeringens ambisjoner selv om de ikke lar seg måle. Og til den som ikke fikk plass i sikkerhetsrådet så får vedkommende trøste seg med at det kommer et valg etter dette. Penger står det åpenbart ikke på. 

KLIMA

Hva norsk landbruk har i vente.

Klimadebatten i Norge har i den senere tid fokusert på flere sykler og færre biler i hovedstaden, og ikke minst innkreving av bompenger som skal finansiere et uansvarlig pengeforbruk som har ført til at gjelds graden i Oslo forventes å bli på 80 prosent om to år. Noe dokumentet bevis på at det denne satsningen har målbare effekter på miljøet har vi ikke. Årets miljøhovedstad i Europa har ambisjoner om å øke oppslutningen om det grønne skiftet ved å begeistre, engasjere og mobilisere. Om disse ambisjonen er oppfylt får andre svare på. Men kanskje Tyskland kan bidra med nye ideer til det grønne skiftet?

Tyskland kan bidra med gode ideer.

I henhold til Tysklands klima ambisjoner skal produksjonen av klimagasser reduseres med 30 prosent innen 2030. Utgangspunktet er nivået av klimagasser i 1990. Hvordan dette skal gjøres, er imidlertid fortsatt et mysterium. Et forslag som nå diskuteres i den Tyske regjeringen er at landbrukets subsidier knyttes til EUs klima mål. For en regjering som nylig måtte innrømme den ikke vil nå sine klimamål i 2020, haster det å finne nye løsninger. Nå er det landbruket som står i fokus. Bondeorganisasjonene var raskt ute og kunngjorde at potensialet for Co2 besparelser er begrenset i landbruket. Men Foodwatch, som kaller seg en uavhengig non profitt organisasjon, ser det annerledes. De som ønsker å beskytte klima må ikke la seg stoppe av bonde lobbyen. Det at det ennå ikke er en bindene avtale for landbruks sektoren er en skandale. Prinsippet om at forurenseren betaler må også gjelde for landbruket. For å gjøre problemet håndgripelig har Foodwatch selv evaluert ulike vitenskapelige studier som kaster lys over miljø kostnadene forårsaket av industrien. Dersom man legger til grunn CO2-prisen på 1800 NOK per tonn som er anbefalt av Federal Environment Agency (UBA), så vil EUs landbruk pådra seg klima kostnader på 77 000 000 000 NOK. (Det er penger å hente i  klimaengasjementet)  I følge Foodwatch må de som pådrar seg klima og miljømessige kostnader også betale for dem, isteden blir de belønnet med subsidier fra skattebetalerens penger. Studien kaster også mer lys over kostnadene ved den såkalte negative eksterne effekter av landbruk. som for eksempel effekter på grunnvann eller produksjon av kunstgjødsel.  

Men er dette realistisk da?

Tyske bondeorganisasjoner vurderer studien som "ikke realistisk" og viser til en studie fra universitetet i Augsburg. Hvis slike effekter blir priset inn så innebærer det en prisøkning på animalske produkter på ca. 200 prosent. En norsk biff som i dag koster kr 350 pr kilo i kjøttdisken ville med en slik miljøskatt nærme seg 1000 kr kg. Det kommer til å gjøre susen spesielt for de som har begrensede midler. For plante produkter eller økologisk produserte produkter, vil avgiften være mindre. Så det er mulig å overleve vegant. I alle fall for middelklassen. 

Om ikke det er nok så viser en studie fra UBA at grunnvann og overflatevann nå er så sterkt forurenset av nitrat fra gjødsel at tiltak som rensing og graving av nye brønner for å oppnå drikkevannskvalitet kan føre til 45 prosent høyere priser. Representantene for tyske bønder anser UBA-studien for å være en urealistisk «projeksjon av verst-Case scenarier».  

Ernærings og landbruksminister Julia Klöckner (CDU) har allerede utarbeidet en 10-punkts plan der en gjødsling forskrift er en sentral komponent i tillegg til å styrke økologisk landbruk og redusere utslippene i husdyrhold. Men målene for planen er fortsatt relativt vage og EU kommisjonen klager. I mellomtiden fortsetter grenseverdiene og overskrides. Nå skal landbruks og miljøministeren gjøre ytterligere forbedringer før de om kort tid skal møte i Brussel. Hvis de ikke klarer å komme opp med en overbevisende plan i løpet de neste ukene, kan Tyskland bli bøtelagt med 8 570 000 NOK per dag. Vi får håpe EU kommisjonen blir fornøyd første gang. Det er jo lettjente penger og avvise forslagene.

Her er det muligheter for norske miljøentusiaster. Er dere ikke fornøyd med resultatene, som i de fleste tilfelle ikke lar seg måle, så gi dagbøter. Til hvem. Til de som betaler bompenger, og som snart må betale astronomiske summer for mat, vann og ikke å forglemme strøm fra nettopp Tyskland. Og landbruket i Norge. 1000 kr for en kilo kjøtt blir neppe en salgssuksess. Da trenger vi ikke lenger bekymre oss for forurensning fra dyr -

genialt! Og våre kjære bønder. Dere mister subsidiene, men fortvil ikke, dere får nye grønne jobber - hva nå enn det måtte være. 

UTEN KOMMENTAR

OSLO AUGUST 2019 - EN BY I FORANDRING

Fra Grensen til Karl Johan

Noen dager senere...........

På vei til Torggaten via Calmeyersgate

Forbi Oslo Sportsalger i Bernt Ankers gate på vei til Møllergaten
, men bruk helst inngangspartiet !

Videre mot Møllergaten

Mariboesgate

Fortsatt i Bernt Ankers gate.........

Klima

Utbygging av vindkraft stopper nesten opp i Tyskland, men i Norge.......

Regjeringen i Tyskland har store ambisjoner når det gjelder klima og utbyggning av alternative energikilder som skal erstatte kullkraftverkene. Det siste kullkraftverket skal ifølge ambisjonene avvikles i 2038.

Men utbyggingen av økostrøm i form av vindmøller går stadig langsommere og har nesten stoppet opp. Første halvår i 2019 var utbyggingen på det laveste nivå siden innføringen av den fornybare energi loven (EEG) i 2000, opplyser Bundsesverband Wind Energie (BWE). Det ble bygget 86 nye vindmøller samtidig som avleggse ble revet. Det utvidet kapasiteten med bare 35 med en ytelse på 230 mega watt. Det tilsvarer et middels kullkraftverk – dersom vinden blåser kontinuerlig.

I seks av 16 delstater ble det i første halvår ikke bygget et eneste vindmølle. Hovedgrunnen var i følge BWE president Hermann Albers mangel på landområder. Manglende tillatelser og klager mot allerede godkjente anlegg har ført til at antallet nye prosjekter er kraftig redusert. Ifølge en analyse fra Fachagentur Wind und Land er 300 vindkraft anlegg tilsvarende 1000 mega watt under anklage. Natur- og artsbeskyttelse er de vesentligste årsaken til klagene. Stemningen mot bygging av vindkraft anlegg har snudd. Realitetene om hva omstilling til vindenergi innebærer har ført til en rekke borger initiativ og politisk uenighet. 

På grunn av denne utviklingen har BWE redusert sine prognoser til en gjennomsnittlig utbygnings kapasitet på høyst 1 500 mega watt pr år. Mellom 2014 og 2017 var den gjennomsnittlig kapasitet utbygningen på 4 600 mega watt pr. år.

Vindenergi leverer neste 40 prosent av strømbehovet i Tyskland. Dersom klimamålene skal nås så må i følge den tyske regjeringen andelen vokse til 65 prosent innen 2038. Dette målet virker stadig mer urealistisk.

München har store ambisjoner når det gjelder klima. De vil dekke hele byens energi behov med fornybare energier innen 2025. Utfordringen er at de ikke kan benytte seg av vindkraft på grunn av strenge avstandsreguleringer i Bayern. For å få til dette har Stadwerke München fått et utbygningsbudsjett på 9 milliarder euro. Deler av dette blir investert for å bygge ut vindkraft i Norge. Hva tenker norske politikere på?  De har jo ikke engang stemmerett i ACER.

Kina

Ordoliberalisme

En dag i august 1964, for første gang på vei mot det store ukjente, over Henkersteg (Skarpretter broen) langs elven Pegniz til Wirtschaftshochshule i Nürnberg, hvor bla. den tidligere bundeskanler Ludwig Erhard hadde ervervet seg titelen som Diplom-Kaufmann. Her ble jeg introdusert til et nytt univers og tankesett som skulle prege meg for resten av livet. Men tilbake til Ludwig Erhard som var finansminister, visekansler og forbundskansler i perioden 1949-1966, og ikke minst, kjent som far til det tyske "Wirtshaftswunder". Eller det som av mange, noe unyansert, kaller sosial markedsøkonomi. Sannheten er at Ludwig Erhard ble anerkjent som en av representatene for det som på fagspråket kalles ordoliberalisme. En retning innen økonomien som ble beskrevet av Walter Eucken i verket "Grundlagen der Nationalökonomie"

Hva har ordoliberalisme med Kina å gjøre?

La oss starte med CASS som ble etablert etter ønske fra den politiske ledelse i Kina. Kineserene løper ikke rundt med ideologiske briller, de har en interesse av å vite hva som skjer, ikke minst når det gjelder samfunnsøkonomi. Skulle du ha behov for å vite hvordan sosialsystemet i Europa er bygget opp, så spør Chinese Academy of Social Science (CASS). De kjenner alle detaljer. 24 000 professorer og lærekrefter er ansatt i CASS, omtrent like mange som det finnes studenter på UiO. Presidenten for Universitetet CASS er medlem av sentralkommiteen til det kommunistiske partiet. Statspresident Xi Jinping var student ved CASS. Økonomene ved universitetet har en enorm innflytelse. Og hva er de opptatt av? Jo, Ludwg Erhards "Wirtschaftswunder"

En ting har Kina lært av dette: Å fremme konkurranse og markedsøkonomi. Minst mulig statlig intervensjon og færre statseide selskap. Tilretteleggingen for det som kalles "entrepreneurship" har ført til etablering av nye bedrifter og millioner nye arbeidsplasser. I følge de siste offisielle tallene blir det etablert 18 000 nye bedrifter per dag, eller 6,7 millioner per år.

Hva innebærer ordoliberalismen?

Kinas erkjennelse om at kommunismens grunnprinsipper ikke er forenlig med ønsket om verdensmakt bygger i stor grad på Ludwig Erhards erfaringer og Walter Euckens ordoliberalistiske tankegods. Det teoretiske utganspunktet for ordoliberalismen var Adam Smith og andre som støttet den klassiske nasjonaløkonomien. Ordoliberalismen tok lærdom av de negative eraringene fra statlig intervenering og laissez-fair liberalismen fra den første halvdel av det 20 århundre. En sentral økonomiplanlegging som i Sovjetunionen og under NS-regimet i "Deutschen Reich", avviste Walter Eucken, spesielt på grunn av den sentrale forvaltningen av økonomien og den begrensede politiske friheten. Et sentralt anliggende for Eucken var en "mennesklig og funksjonerende ordning" som forenet politik og økonomisk frihet. For å oppnå en slik ordning var fri konkurranse som skulle sikre effektivitet, frihet og frie uhemmede konkurranse prosesser av sentral betydning. De grunleggende prinsippene for å få dette til er et fungerende prissystem, fri tilgang til markedene, privateierskap av produksjonsmidlene, avtale frihet, ansvarlighet og en konsekvent og forutsigbar økonomisk politikk.
Hver av disse prinsippene krever et teoretisk rammeverk, utdypning, praktisk oppfølging og korrektur, for å kunne virke optimalt. Nettopp dette poenget ser det ut til at Kina har forstått: Utrede, prøve, feile og korrigere. Sentralt i dette arbeidet er CASS.

Diskusjonen om mer eller mindre statlig innvolvering er i følge Eucken en avsporing og utelater det vesentlige. Det handler ikke om kvantitet, men om kvalitet. Staten skal hverken forsøke å styre de økonomiske prosessene eller overlate økonomien til seg selv. Statlig planlegging og tilrettelegging - ja; statlig styring - nei. Å forstå forskjellen på tilrettelegging og styring og handle deretter, er det vesentlige. Det eneste økonomiske prinsipp som gjør dette mulig er fri konkurranse. Den er bare realiserbar dersom alle markedsdeltagerne har muligheten til å påvirke spillereglene, noe staten må tilrettelegge for.  
Den økonomiske politikken skal også ta ansvaret for å oppnå høy sysselseting og samtidig ivareta de tradisjonelle sosialpolitiske områdene som sosial sikkerhet, helse, aldersomsorg og de svakeste i samfunnet. Innteksfordelingen skal i utganspunktet være avhengig av innsats, såkalt prestasjonsbasert inntektsfordeling.

For Eucken er individets frihet alltid i fare der hvor det kommer til konsentrasjon av makt. Utviklingen av økonomiske maktkonsentrasjoner (karteller, monopoler, og lignende strukturer, men også sentralisert forvaltning av økonomier) vil føre til å undergrave demokratisk maktkontroll. Økonomisk frihet kan i lengden kun bestå, der hvor politisk frihet og en demokratisk kontroll av staten er mulig.

Nettopp dette kan være avgjørende for om Kina lykkes med sine ambisjoner om verdensmakt.