TYSKLAND

EN "ØL-TELTTALER" I FORBUNDSDAGEN

Det er ikke lenger bare fryd og gamen i den tyske forbundsdagen. Noe ser ut til å endre seg etter at Merkel forlot politikken. Siste møte i forbundsdagen fikk flere medier til og engasjerte seg.

Regjeringserklæring i forbundsdagen om krigen i Ukraina.

Olaf Scholz er tilhenger av å  gjenta ting så mange ganger at alle må ha forstått hans budskap. I forbundsdagen 19. mai gjentar kansleren mer eller mindre det han allerede har sagt om Ukraina-krigen. For eksempel: «Russland må ikke vinne denne krigen, Ukraina må bestå. Det er det all støtten til landet som er angrepet av Russland handler om. Det  inkludert også leveranser av våpen og «tungt utstyr». For mange er dette å gå for langt. Det er ingen eskalering i å hjelpe et brutalt angrepet land med å forsvare seg, sier Scholz. Putin tror fortsatt at han kan bombe seg til en diktert fred. Men mannen i Moskva tar feil. Først når Putin forstår dette, vil han forhandle».

Så kommer det Scholz alltid sier: «Det blir ingen tysk unilateralisme. NATO må ikke bli part i krigen og Tyskland vil styrke sin egen sikkerhet. Først ettet et kvarter når Scholz henvender seg til våre «kjære venner i Sverige og Finnland» og ønsker dem velkommen med en "Vær hjertelig velkommen i NATO», blir det livlig applaus fra Ampel-fraksjonen. Men kansleren never ikke motstanden mot tiltredelsen fra det tyrkiske statsoverhodet Erdogan.

"Fordi vi vet hva vi forsvarer"

Han snakker videre om solidaritetsfondet, som EU må etablere til gjenoppbyggingen av Ukraina. En regjeringserklæring som skal presenteres på det ekstraordinære toppmøtet mellom EUs stats- og regjeringssjefer, som vil finne sted i slutten av mai. Samtidig gjør kansleren det klart at det ikke er noen snarvei for Ukraina på vei til EU. Dette gjelder utelukkende de seks statene på Vest-Balkan, som i årevis har strebet etter opptak til EU.

Scholz ønsker å besøke Vest-Balkan før EU-toppmøtet, med budskapet i bagasjen: «Vest-Balkan tilhører EU». Konsekvensene av krigen i Ukraina vil imidlertid bli overvunnet. I Tyskland lover regjeringen at «ingen vil være alene", spesielt ikke borgerne med små og mellomstore inntekter. Når det gelder EU medlemslandene lover regjeringen "ingen flaskehalser i energiforsyningen".

Tyskland vil takle konsekvensene av krigen fordi det er et sterkt land, og fordi vi vet hva vi forsvarer: «fred, frihet og - her tar Scholz en kort kunstpause på slutten av talen - "loven". Det ble motatt med applaus. Tidligere hadde kansleren snakket om det planlagte spesialfondet til forsvaret på 100 milliarder euro, hvor Ampel-parlamentariske grupper og unionen har forhandlet i noen tid, fordi det innebærer en endring av grunnloven. Scholz tiltaler opposisjonslederen med "kjære mr. Merz" for å skape en possitiv stemning.

"Hvilket dobbeltspill spiller du?"

Men opposisjonslederen og nyvalgt leder for de tyske kristendemokratene (CDU), som nettopp vant valget i Northrein Westfalen og ble det sterkeste partiet med 35,7%, samtidig som SPD gjorde sitt svakeste valg siden 1947 med 26,7%, entrer talestolen umiddelbart etter kansleren. Opposisjonsleder Friedrich Merz har ikke til hensikt å være forsonlig denne morgenen. Han går til angrep på kansleren med en «hallo-våkn opp» tale. Det begynner med et sitat fra Scholz i en nylig TV-opptreden der kansleren forklarte hvorfor han ennå ikke har reist til Kiev. «Jeg kommer ikke til å bli en del av en gruppe mennesker som gjør en kort inn og ut reise med en fototermin», hadde Scholz sagt.

Hvem mente han med denne gruppen mennesker, spør Merz. Er det for eksempel, de europeiske regjeringssjefene som allerede har vært der, eller speakeren i det amerikanske representantenes hus Nancy Pelosi?  Eller utenriksminister Baerbock fra De Grønne eller forbundsdagens president Bas fra SPD? Merz takker så uttrykkelig utenriksministeren og forbundsdagens president «for å ha tatt denne turen», bare for å merke seg at bare EUs parlamentariske gruppe klappet for disse ordene.

CDU-parlamentarisk gruppeleder har bare såvidt begynt. Han spør hvorfor Scholz gjentatte ganger nevner våpenleveranser i taler og intervjuer som en mulighet for en eskalering av krigen. Det passer ikke i det hele tatt med det han sa til Parlamentet i dag. Scholz gir dermed inntrykk av at «tunge våpen» blir levert til Kiev, men det er ikke tilfelle i det hele tatt. For anti-flytanken Gepard, et "komplisert våpensystem" som Ukraina ikke hadde ønsket, manglet ammunisjonen. Den mye omtalte «ringutvekslingen» med østlige NATO-stater, der de leverer sovjetiske tanker og mottar erstatninger med tanker fra vestlig produksjon, har ennå ikke funnet sted. Og tyske våpenselskaper klaget over at de ikke fikk eksporttillatelser for våpnene sine som de ønsket å overlevere til Ukraina. "Hvilket dobbeltspill spiller du?" spør Merz kansleren, og siterer det Anton Hofreiter fra Die Grüne sa om temaet våpenleveranser: "Problemet er i kansleriet."

Så tar Merz for seg SPDs forsvarsminister Christine Lambrecht. «Hun er mer opptatt av   selvforsvar enn med forsvar, han gir Scholz rådet: "Si opp denne ministeren så snart som mulig!"  Når det gjelder spesialfondet, sier Merz, fremstilles det som alt er ok og at unionsmedlemmene følger deg hundre prosent. Det som er riktig er at CDU/CSU-parlamentariske gruppe støtter kanslerens vilje til å gi de 100 milliardene utelukkende til forsvaret, mens Die Grüne ønsker en del av beløpet skal gå til utviklingshjelp.

Metz fortsetter sitt angrep på kansleren: Scholz har utelatt viktige saker. Er han for en kandidatstatus for Ukraina mht EU-tiltredelse?  Ønsker Tyskland  å gi en sikkerhetsgaranti for Ukraina  etter  krigens slutt?  Og hvordan skal Solidaritetsfondet finansieres  – med gjeld, slik  EU ønsker? Scholz sa heller ikke et ord om Kina og India, som ikke fordømte krigen mot Ukraina i FN. Merz konkluderer med at talen langt fra oppfyller de krav en slik komplisert situasjon krever.

Trafikklys politikerne eller Ampel-koalisjonen som det heter på Tysk har lite å stille opp med mot denne furoren til opposisjonslederen – spesielt siden Merz har påpekt punkter i sin Scholz-kritikk som støttes av mange i koalisjonens rekker. De Grønnes parlamentariske gruppeleder Katharina Dröge velger å angripe med stilkritikk. Hun beskylder Merz for å opptre i parlamentet som en «øl-telttaler», noe som ikke er passende med tanke på alvoret i situasjonen. Det er splittende i en tid hvor solidaritet mellom nasionalstatene er spesielt viktig. Men så advarer hun mot «passivitet» i møte med russiske grusomheter i Ukraina og tar til orde for leveranse av våpen og ytterligere sanksjoner mot Russland, noe som står i kontrast med den forrige taleren fra unionen.

"Vi må ikke venne oss til bildene fra Ukraina"

I likhet med Dröge skildrer Christian Dürr, lederen av FDP-parlamentarisk gruppe, krigens grusomheter med titusenvis av dødsfall. – Vi må ikke venne oss til bildene fra Ukraina, sier han. Tyskland og Europa må gjøre alt for å gjenopprette Ukrainas integritet. I en kommentar til Merz' opptreden sier han at talen hans faktisk var «et oppgjør med Merkels regjerings og CDU/CSU». Unionen hadde tross alt ansvaret for forsvaret i 16 år.

SPDs utenriksekspert Achim Post sier at enhver opposisjonspolitiker kan si hva han vil i forbundsdagen. Tross alt er Tyskland et fritt land. Men han må også vite hva som står på spill, nemlig fred og frihet i Europa. Merz bør derfor dempe sin kritikk av Scholz. Det vil selvfølgelig øke søvnfaktoren i debattene i den tyske forbundsdagen betydelig, men den vil heller ikke gjøre den politiske uenigheten i parlamentet noe bra.

 

Angela Merkels «weiter so» ser ut til å være historie i tysk politikk. I mens spekulerer mediene i om Scholz har det som skal til i en slik situasjon.

MEDIA 

Subsidierte Journalister - Et demokratisk problem?

En folkeavstemning til ettertanke 13. februar 2022.

Inntil for noen år siden kjempet sveitsiske forlag mot statlig subsidiering av media. En direkte pressefinansiering var så perifert at mediene i 2014 gikk til det skritt å publiserte en felles bok: Medien und öffentlichkeit: Zwischen Symbiose og Ablehnung. (Medier og offentligheten: Mellom sybiose og avvisning) En diskusjon om fri meningsbygging og medienes rolle i et demokrati. Den konkluderer med at: 

"Subsidier, som landbruket får fungerer som narkotika. Er de først avhengig, kan de ikke være uten"

Nå, bare seks år senere, ser alt annerledes ut. Forlagene krever det firedoblete av den indirekte pressefinansieringen – og utelukker ikke lenger et direkte tilskudd. Nå handler det om avisenes massedød kontra avhengighet av staten. Folkeavstemningen 13. februar kan bli avgjørende for medienes fremtidige utvikling. Med eller uten finansiell støtte.

Et folkeinitiativ har fått omfattende støtte og gjennomslag for en folkeavstemning - såkalt direkte demokrati. Referendumskomite mener at finansiell støtte til  mediene er en sløsing med skattepengene, som de rike forlagene profitrer på. I henhold til kommiten blir mediene med en slik støtte statsmedier. Et direkte demokratiet  som Sveits trenger uavhengige medier.

Den siste trendundersøkelsen fra Tamedia/20Minuten viser en klar trend. 57% sier NEI. Det er 6% mer enn forrige undersøkelse og 9% siden den første undersøkelsen. I alle leirer og partier øker NEI-stemmene.  

Debatten om den nye medieloven

 

Ingen skattepenger til millionærer, milliardærer og aksjonærer

Folkeavstemningen om den nye medieloven handler om mye. Politikere ønsker å gjøre sveitsiske medier avhengige av staten. Det er i følge motstanderene gift for demokratiet.  De private mediehusene vil motta 178 millioner sveieiske franc(CHF) fra  staten hvert år. Dette kommer i tillegg til de 109 millionene som radio- og TV-stasjoner mottar årlig og de 130 millioner de sparer takket være den reduserte merverdiskatten. Totalt vil mediene koste skattebetalerne mer enn 400 millioner CHF i året, ca.4 milliarder kroner. 

 

De store medie selskapene får 70 prosent.

Mer enn 70 prosent av subsidiene går til de store medieselskapene og deres aksjonærer, uansett om de trenger pengeneeller ikke.  Selv i det siste Corona-året tjente de tilsammen over 300 millioner franc.  Selv børsnoterte selskaper somTages-AnzeigerGroup og NZZ, eller velstående forlagsdynastier vil få millioner i subsidier hvert år.

Nei til korrupte medier

Statsfinansierte medier mister sin troverdighet. Bare uavhengige medier kan kontrollere forfatningen. Men nå ønsker staten å kontrollere mediene og gjøre dem kompatible. Vi vet: "Wes Brot ich ess', des Lied ich singe". (Alt. «Du biter ikke hånden som gir deg mat»)

 

Forhindre monopolmedier

For å beskytte de dominerende store forlagene, vil alle frie medier bli ekskludert fra de nye subsidier. Dette kveler regionale medier, noe som fører til en ytterligere utarming av medielandskapet.

 

Små utgivere forblir beskyttet

Forleggerforeningen hevder at subsidiene er avgjørende for at små forlag skal overleve. Det er feil. De få gratis utgiverne gjør det bra. I tillegg mottar de rundt 30 millioner subsidier årlig, noe som fortsatt er tilfelle selv om den nye loven blir avvist.

Si NEI til forleggerforeningens villedende argumenter.

 

En medielov for store forlag

Den nye medieloven er laget for mediebedriftene: Så langt er det bare aviser opp til et opplag på 40.000 eksemplarersom er subsidiert. De store dagsavisene og søndagsavisene til mediebedriftene skal nå også subsidieres.    

NEI til subsidiering av rike store forlag

 

Utgivere bryr seg bare om sitt eget kassaapparat

Forlagene, som etterlyser statlige penger, hevder at ytringsfrihet og  mediemangfold bare kan oppnås med massivt økte subsidier. Ved å gjøre det, gjør de fakta til deres motsatte.                                

Det er sant at mediehusene med sine tilskudd fra statskassen blir avhengige av staten.    

Samtidig  sementerer de sin markedsmakt med subsidiene og hindrer dermed et mangfoldig medielandskap.                                                                                                                            

Utgivere som ønsker å håndheve en slik politisk skadelig medielov, bryr seg ikke om det sveitsiske demokratiet, men først og fremst om sine egne konto.

Til ettertanke. 

Nå, som vi nettopp har fått en tidligere SV politiker til å lede krinkastningsrådet utlyses den ledige stilling som ny krinkastnings sjef. Den erfaringen vi har fra den korte tiden vår nye regjering har styrt landet tilsier helt sikkert at intensjonene er at stillingen besettes politisk nøytralt. Men «skygge regjeringen» SV har vel en ikke ubetydelig innflytelse. Av og til misunner jeg sveitsernes demokratiske mulighet til å påvirke politiske avgjørelser. Nå mer enn noensinne

                                                                                                                                 

Valgresultatet                                                                         

Søndag 13. februar avviste sveitserene medieloven, som ville gi staten adgang til å subsidiere mediene. Nesten 55 prosent av de som stemte, stemte nei til «mediepakken», som var satt sammen av regjeringen og parlamentet.

Politikk og media må nå se etter andre midler for tilpasse seg en digital fremtid. Samtidg som samfunnsoppdraget ivaretas.

Postskriptum

Pressestøtten i Norge er todelt: pressen får direkte subsidier på 427,3 millioner (2020), I tillegg subsidieres pressen gjennom momsfritak på papiraviser. Denne utgjør hele 2,3 milliarder. 40 prosent av momssubsidiene går til Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet, noe som utvilsomt er et massivt konkurransefortrinn. TV 2 mottar 130 mill i støtte og NRK 6,3 milliarder (2020)                                                                                 

«Nyhetsmediene skal formidle informasjon som gjør at folk kan delta i samfunnsdebatten og ta bevisste valg. Dette er en viktig del av det vi kaller for medienes samfunnsoppdrag. Hvis vi skal ta aktivt del i samfunnet og delta i den offentlige debatten, er vi avhengige av mediene»             

Ingen kommentarer.

                                                                                                                                                                                              

NORSK ØKONOMI 2021

Forslag til statsbudsjett 2021 – Skepsis er troens begynnelse Oscar Wilde

I disse dager foreligger forslaget til Nasjonalbudsjettet for 2021. Et omfattende dokument på 221 tettskrevne sider full av detaljer, spartansk når det gjelder konsekvensvurderinger og diffus på politisk betente områder. Hva forteller dette budsjettet oss? Ser vi på behandlingen i forskjellige medier så kaster redaksjonene seg over det de beskriver som «budsjettlekkasjer» og ramser opp en lang rekke med enkeltposter. Ut over det er reportasjene lite innsiktsfulle og uten forståelse for sammenhenger og langsiktige perspektiver. Beskrivelsene begrenser seg grovt sett til at regjeringen satser på samferdsel, grønt skifte, inkluderingspolitikk, og i tillegg deler ut penger i «hytt og hver» for å tilfredsstille flest mulig velgergrupper og mellomstatlige 

organisasjoner (Intergovermental Organisations IGO), FN og EU m.m.m (med mye mer) Samtidig kritiserer opposisjonspolitiker Gahr Støre regjeringen for at den selv i krisetider prioriterer å gi gavepakker til de rikeste framfor å få folk i jobb, forhindre velferdskutt i kommunene og bedre situasjonen for vanlige folk. Dette er ifølge Støre intet mindre enn en skatteskandale. Forventer han at staten skal sysselsette resten av Norges befolkning? Lederen for miljøpartiet de grønne Une Bastholm støtter opp om kritikken og kaller det nye statsbudsjettet for bekmørkt og forlanger at vi firedobler «takten» frem til 2030. Det blir nok blendende solskinn med Bastholm ved roret, synd hun ikke klarer å begrunne sitt dypsindige karakteristikon. Og ekspertene forteller oss med alvorlig mine at dette var mindre ekspansivt en vi ventet, men at det likevel kan være ekspansivt. Og slik forsetter debatten til langt utover på høsten. Til det endelige statsbudsjettet skal foreligge. Et budsjett som kan være begynnelsen på et kaos. En tilstand av fullstendig forvirring og mangel på struktur og orden. 

                                             

Vendepunktet - læren om en ny tid.                                                                                                                                                                                                                                 

Vi velgere, som arrogant blir karakterisert som «Basket of Deplorables» eller på godt norsk «sammensuriet», er i stor grad opptatt av hvilke perspektiver regjeringen har med tanke på det som skal skje frem til 2030 og hvilke konsekvenser dette vil ha for oss i kurven? Ikke rart stadig flere velgere blir frustrerte når tilbakemeldingene er irrasjonale, realitetsfjerne og farget av det politiske paradigmeskiftet vi befinner oss i.  

 

I løpet av de neste 9 årene skal Norge gjennom en prosess uten sidestykke i modere tid. EUs tilsigelser og FNs 17 bærekrafts mål skal finansieres og implementeres. I følge EU kommisjonens nye klimamål skal utslippene reduseres med 55% og nye miljømessige virkemidler utvikles og finansieres. Utfordringene i forbindelse med integrering og en årlig gjennomsnittlig befolkningsvekst på over 40 000 frem til 2030 skal løses. (SSB framskrivning).  Og ikke minst, en stadig større del av sammensuriet eldes og blir en økende økonomisk belastning i fremtidige budsjetter. Samtidig skal oljeaktiviteten på norsk sokkel avvikles. Flere politiske partier agiterer for en fortgang i avviklingen. Mens ungdomspartiene ivrer for en umiddelbar nedleggelse av oljeindustrien.

 

Hva betyr alle dette samlet? Hvordan vil kostnadene utvikle seg og ikke minst inntektene. For ikke å forglemme «pensjonsfondet» eller kanskje mer korrekt «integreringsfondet». Et sannsynlige scenario er at vi kommer til et vendepunkt. En epoke hvor usikkerheten råder og tilløp til kaos blir hverdagen. I lys av dette gir forslag til nasjonalbudsjett 2021 et godt grunnlag for refleksjoner. Finansdepartementet gjør seg en rekke interessante betraktninger, så hvis du har tid og tåler en dose selvskryt, så bør du lese Meld st.1 og gjøre deg egne refleksjoner. Noe politiske miljøer i varierende grad har brydd seg med å bruke tid på. Eller kanskje mer presisest ikke har kognitive kapasitet til å absorbere. Hvis du ønsker å vite mer om FN bærekraftige mål, klima, pandemien, offentlig forbruk og andre kostnadsbærere og underliggende faktorer som avtaler og det vi ikke får vite, så er dette kilden. 

Spørs om begeistringen bland millennias og snøfnuggenerasjonen blir overveldende når «The Turning Point» (Vendepunktet) blir en realitet om få år. Vi har bare ni år på oss til å fjerne tilstrekkelig CO2 slik at kloden ikke begynner å brenne. Mulighetene for å få til det er utopiske fordi Norges iherdige og kostbare satsninger betyr null i verdenssammenheng. Har regjeringen en plan B? Vi får håpe at den ikke fortsetter å underkue oss gjennom økte skatter og avgifter, samtidig med at ytringsfriheten begrenses. Husk vi er medlem av FN sikkerhetsråd!

"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding 

og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser." 

                                                                                                          - Menneskerettserklæringen artikkel 19

 

 Statens utgifter vokser lineært (Fig 1).               

Statsbudsjettets utgifter har i siden år 2000 økt med over 50 prosent fra 894 milliarder til et forventet forbruk på 1 500 milliarder kroner i 2021. Med en befolkning på 5,4 millioner. Ikke rart skatte og avgift byrden er stor. Sverige har et 2021budsjett på ca. 1200 milliarder NOK. Med en befolkning på ca.10,3 millioner. Finlands budsjett er på omlag 550 milliarder, med omtrent samme antall innbyggere som i Norge. Statens utgifter er det mest fundamentale utfordringen i budsjettet. Fortsetter utgiftene å øke som vist i fig 1. så vil ikke norsk økonomi være bærekraftig. I prinsippet har regjeringen tre muligheter: Redusere utgiftene, øke skatter og avgifter eller bruke mer av oljefondet. Dersom regjeringen ikke klarer å påvirke kostnadsnivå i en vesentlig grad så vil utgiftene utvikle seg fra 894 milliarder i år 2000 til 2 000 milliarder i 2030. En oversikt over det som kaldes «bindinger på budsjettets utgiftsside» viser at det å snu utviklingen på utgiftssiden ikke er en enkel oppgave og neppe vil skje smertefritt.

Den som leter etter en koordinert strukturert strategi vil bli skuffet. Hva der koster er noe mangelfullt dokument, for ikke å snakke om resultatene av pengebruken.  

• De samlede offentlige utgiftene i Norge anslås å tilsvare 66 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2020.  I Motsetning til Norge har Danmark og Sverige er offentlig utgifter blitt redusert de siste årene. Om lag en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge er sysselsatt i offentlig sektor. Det er høyest i OECD sammenheng. Veksten i kommunenes utgifter er vesentlig større enn veksten i statens utgifter.
• For de nærmeste årene anslås utgiftene i folketrygden utenom dagpenger å stige med i overkant av 8 mrd. i gjennomsnitt per år. Totalt 72 milliarder kroner frem til 2030 
• Omstillingen til et grønnere Norge «The Green Deal». Regjeringen ønsker å redusere klimagassutslippene i samarbeid med EU og FN. Klimaavtalen med EU innebærer at Island og Norge i perioden 2021 – 2030 skal følge EUs klimaregelverk på like vilkår som EU-landene. Samtidig støtter regjeringen opp om en rekke aktiviteter i regi av FNs internasjonale miljøengasjement. Her hjemme subsidierer staten forskjellige green deal prosjekter som el biler, utvikling av grønnhydrogen, karbonfangs, næringsrettet forskning og innovasjon for å få flere grønne arbeidsplasser. Hovedvirkemidlene i regjeringens klimapolitikk er en gjennomgående prising av utslipp i form av klimagassavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem for bedrifter. 
• Befolkningsutviklingen vil øke utgiftene i kommunesektoren og helseforetakene med anslagsvis 3 mrd. kroner årlig de nærmeste årene. Totalt 17 milliarder på 9 år. (Befolkningen forventes å øke til ca. 5,8 millioner i 2030.) I tillegg kommer utgifter i forbindelse med at en økende andel av befolkningen blir eldre. 
• 2019 mottok om lag 600 000 enten sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Det tilsvarer 17 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det innebærer at hver sjette person mottar en slik ytelse. Mer enn halvparten av de som får en helserelat ytelse, mottar uføretrygd. Andelen med uføretrygd i Norge er også høyere enn i andre europeiske land. I både Sverige og Danmark er andelen blitt betydelig redusert de siste årene, mens det øker i Norge
• Norges internasjonale engasjement er svært omfattende og kan studeres nærmer under kapitel 6: Oppfølging av bærekraftmålene fra side 174 til side 197. Neste års forslag til bistandsbudsjett er på 36,8 milliarder kr. Skal FNs bære kraftige mål opprettholdes må regjeringen sannsynligvis årlig bevilge et lignede beløp frem til 2030.  I tillegg kommer det som kalles ODA godkjent bistanden (Official Development Assistance) en betegnelse for overføringer av lån, gaver eller teknisk assistanse som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Regjeringen prioriterer også deltakelse i flere av EUs rammeprogram, herunder Horisont Europa, Digitalt Europa og EUs romprogram.

Inntektene synker og underskuddet øker. (Fig 2)                                              

Samtidig med at utgiftene stiger fases oljeindustrien ut. Som et pliktoppfyllende medlem av FNs sikkerhets råd og en hengiven beundrer av EU er regjeringens mål å avvikle livsnerven i Norsk økonomi frem mot 2030. Enkelte politiske ungdomspartier vil til og med starte umiddelbart og senest 2025. Det innebærer at inntektene og overføringer til dekning av statens underskudd blir redusert. Følgende oversikt gir en indikasjon på hva vi kan forvente:

• Petroleums sektoren har bidratt med over 15 700 milliarder kroner til BPN siden 1970 tallet
• Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at oljebransjen i 2018 sto for over 40 prosent av alt overskudd i alle næringer i Norge. Én oljeansatt generer et overskudd som tilsvarende 230 ansatte i industrien. Det betyr at vi trenger 230 industriarbeidsplasser for å generere overskuddet fra én arbeidsplass i petroleumsvirksomheten.
• I følge finansdepartementet vil fremtidige inntekter fra nåværende investeringer («formuen») i petroleumsvirksomheten fra 2019 og fremover gi en avkastning som er anslått til over 6000 milliarder kroner. Statens andel antas å være 5100 milliarder kroner. Det utgjør et halvt oljefond i fremtidige inntekter - eller knappe fire statsbudsjett.
• Skatt og avgifter på olje utgjør ca. 12 % av all skatter og avgifter i 2019. I tillegg har staten inntekter gjennom aksjeutbytte i Equinor på (SDØE) 20,4 mrd
• Investeringer i gass- og oljeindustrien var på 178 milliarder kroner i 2019.
• Eksportverdien av norsk olje og gass var samme år på 463 mrd. kroner som tilsvarer 47,5 % av den totale eksporten. 50 000 er sysselsatt i olje og gassindustrien. I tillegg kommer 124 000 sysselsatte er knyttet til leveranser som følge av investeringer og 40 000 til andre varer og tjenester. Totalt innebærer det at ca. 195 000 personer direkte eller indirekte er knyttes til petroleumsindustrien. Det utgjør 7,1 prosent av samlet sysselsetning.
• I 2018 kom syvende krone over statsbudsjettet fra Statens pensjonsfond utland. Relativt sett har både husholdningenes konsum og konsum i offentlig forvaltning blitt omtrent firedoblet siden 1970. Det strukturerte oljekorrigerte underskuddet var i 2019 på 252 mrd kr. I 2020 forventes underskuddet å være 404 mrd på grunn av Covid 19 epidemien.
• Enorme inntekter til felleskapet - et eksempel: Sverdrup er det største industriprosjektet i Norge på tiår, med samlede investeringer på om lag 140 milliarder kroner. Feltet er alene ventet å gi fellesskapet inntekter på 900 milliarder kroner. Det utgjør drøyt 170 000 kroner per innbygger.                                                                                                                  

Hvor mye underskuddet kommer til å øke frem til 2030 kan selv «eksperter» ha vanskeligheter med. Ikke minst fordi vi går inn i en epoke med høy grad av usikkerhet, kanskje høyere enn noen gang i moderne tid, men at underskuddet uten oljeinntekter vil øke til mellom 800 mrd og 1000 mrd. kroner frem til 2030 er ikke usannsynlig sett i et historisk perspektiv. Uansett partihørlighet er det ingen ting som tyder på at våre politikere kan løse disse utfordringene.  

Den desidert største utfordringen: Begrenset rasjonalitet Hebert A. Simon 

Hvordan kan innlysende problemstillinger føre til så mange irrasjonale diskusjoner og beslutninger som er imot all sunn fornuft? I nasjonaløkonomisk kontekst er det snakk om begrenset kognitiv kapasitet når det gjelder å forstå komplekse sosiale sammenhenger. Mange, sannsynligvis for mange, politikere søker derfor støtte i ideologier som ikke krever mye av den kognitive kapasiteten. De velger på denne måten den enkleste vei som ofte fører til katastrofale beslutninger og løsninger. Teorien om begrenset rasjonalitet kan være en mulig referanseramme når budsjettet leses og behandles. Realitetsorientering er ingen spøk. Men helt avgjørende for at demokratiet skal fungere. Et sentralt spørsmål er om våre politikere har den rasjonalitet som skal til for å løse våre fremtidige utfordringer? 

En overtyre til læren om en ny tid.

I lys av over nevnte gir forslag til nasjonalbudsjett 2021 et godt grunnlag for refleksjoner.  Finansdepartementet gjør seg en rekke interessante betraktninger, så hvis du har tid og tåler en dose politisk lojalitet, så bør du laste ned og lese Meld st.1. Noe politiske miljøer i varierende grad har brydd seg med å gjøre. Eller kanskje mer presisest, ikke har kognitive kapasitet til å absorbere. Hvis du ønsker å vite mer om FN bærekraftige mål, klima, pandemien, offentlig forbruk og andre kostnads bærere og underliggende faktorer, som avtaler og hva vi ikke får vite, så er dette kilden. En ouverture til læren om en ny tid. 

 

  

NORGE

The Road to Serfdom Del 1                                                             

  Friederich Hayek

Norge er ikke så rikt som vi liker å tro.

I en fullsatt sal, hvor statsministeren, finansministeren og andre prominente fra den norske elite innen politikk og næringsliv, var samlet til den årlige banketten på Grand Hotel i Oslo for å høre sentralbanksjef Øystein Olsen sitt syn på de økonomiske perspektivene i landet vårt. Hovedbudskapet ble oppsummert i et 50 år gammelt sitat hentet fra årstalen til sentralbanksjef Erik Brofoss 16. februar 1970.

«Vi beveger oss nå inn i sluttfasen av en utvikling hvor utnyttelsen av hjemlige råstoffer og energikilder har vært et vesentlig grunnlag for den økonomiske ekspansjon. Heretter må vi i stigende grad innrette oss på at veksten må finne sted i produksjon av ferdigvarer på områder hvor vi ikke har naturgitte fordeler.» 

Ifølge sentralbanksjefen kunne disse ordene vært brukt om de aktuelle utfordringene i dagens norske økonomi. Vi har kommet dit at vi må se etter nye markeder, nye bedrifter må etableres og arbeidstagere flyttes til nye jobber. Eller sagt på en annen måte Norsk økonomi trenger flere ben å stå på. I et omfattende notat på 19 sider som finnes på Norges Banks hjemmeside beskriver han utfordringene på en «skånsom» måte i mer detalj. Men realiteten er langt fra skånsom. Dersom dagens politikere, som har skapt disse utfordringene, mislykkes med den høyst påkrevde og komplekse omstillingen, så synes jeg synd på kommende generasjoner. Det kan bli en oppvåkning uten sidestykke. Det virkelig skremmende er at vi siden sentralbanksjefens hold sin tale har fått et virus som i løpet av noen måneder har snudd opp ned på økonomien, og gitt oss en forsmak på hvordan autoritære samfunn fungerer. La oss håpe den fremtidige omstillingen ikke blir like autoritær og fascistisk. 

Oljen varer ikke evig.                                                                                                      

Oljen er selvfølgelig helt sentral i denne sammenhengen. En betydelig del av norsk økonomi er knyttet til «offshore» aktiviteter. En innskrenkning av oljeaktivitetene vil ha betydelige konsekvenser for norsk økonomi og samfunnet slik vi kjenner det. De politiske signalene er inkonsistente og uklare. Noen politiske konstellasjoner vil til og med gå så langt som å skru igjen kranene umiddelbart, av klimamessige grunner. Norge har signert Prisavtalen i regi av FN. Den legger føringer for hva vi kan forvente oss. I forkant av avtalen meldte Norge at vi skal redusere utslippene frem til 2030 med 40 prosent, sammenliknet med 1990-nivå. Dette ble senere vedtatt i lovs form den såkalte Klimaloven. Ja, du leste riktig, en egen klimalov som forplikter regjeringer og stortinget frem til 2050. Spesielt demokratisk kan det ikke kalles. Klimaloven har som mål at klimagassene i Norge i 2030 skal reduseres med minst 40 prosent sammenliknet med referanseåret 1990. I tillegg skal Norge være et lavutslipps-samfunn i 2050 med i størrelsesorden 80-95 prosent reduksjon i klimagassutslippene! Hvordan vi skal komme ditt og hvilke konsekvenser det vil ha er det ingen som kan gi svar på. Målene er besluttet og stadfestet i en lov uten at folket er spurt. 

Omstilling og nye utfordringer 

Men, tilbake til Olsens tale hvor han understreker behovet for omstilling enten det er på grunn av klima eller andre forhold som gjør at vi må tilpasse oss dersom vi skal opprettholde et velfungerende samfunn for fremtidige generasjoner. Han advarer mot at bruken av oljepenger over statsbudsjettet har kommet på et høyt nivå og at det ikke kan forventes å fortsette. Staten har også̊ et ansvar for balansen mellom offentlig og privat sektor. Siden 2014 har offentlig konsum og investeringer vokst til en rekordhøy andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. I årene fremover trenger vi en mer fremtredende konkurranseutsatt sektor utenom oljevirksomheten. Skal den dyrkes frem, må den få rom til å vokse. Dersom det offentlige legger beslag på en stadig større andel av de tilgjengelige produksjonsressursene i økonomien, snevres dette rommet inn. Staten bør derfor være særlig varsom med å øke offentlig pengebruk.                                                                                                 

En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned. Det er et tankekors at handelsunderskuddet har økt så mye i en periode hvor både etterspørselen fra norsk sokkel har falt og kronekursen er svekket.  Norske bedrifter har i mange år hatt råd til å betale høyere lønninger enn våre naboland. Kanskje har den gode lønnsevnen vært basert på oljevirksomheten i større grad enn tidligere regnet med. Fremover vil nøkkelen til å lykkes for Norge være den samme som for andre land: Vi må utnytte vår klart viktigste ressurs – arbeidskraften på en best mulig måte.  Vårt fremtidige velferdsnivå̊ avhenger av hvor mange som er i jobb og hvor produktive vi er. 

Er konkurranseevnen god nok?  

Hovedutfordringen ligger hos næringslivet. Utviklingen i det konkurranseutsatte næringslivet har totalt sett vært svak. Dette gjenspeiles i utenrikshandelen. Handelsunderskuddet utenom olje og gass øker. Eksporten av sjømat, som er sett på som en vekstindustri har satt rekorder målt i kroner, men målt i volum har eksporten stått stille i flere år. Kapasitetsbegrensninger har lagt en demper på eksporten av metaller og andre kapitalintensive industrivarer. Lønnsomheten har blitt bedre, men for å øke produksjonen kreves det store investeringer. En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned. 

Sysselsetting og demografisk utvikling.

Sysselseingen i Norge er ikke så høy som tidligere. I dag er en mindre andel av befolkningen mellom 25 og 54 år sysselsatt enn for 20 år siden. Vi er forbigått av flere land, ikke minst fordi sysselsettingen blant kvinner har økt også ute. Samtidig har andelen voksne menn som er i arbeid her hjemme, falt. Blant de som blir stående utenfor arbeidslivet, er det noen fellestrekk. Ett er svak formell kompetanse. Blant disse finner vi både nylig ankomne innvandrere og unge som har falt ut av utdanningsløpet. Det er også̊ bekymringsfullt at andelen uføre øker, spesielt blant yngre. Over tid er det strukturelle trekk ved økonomien og arbeidsmarkedets funksjonsmåte som bestemmer nivået på sysselsettingen. Den økonomiske politikken har en viktig rolle, spesielt gjennom utformingen av utdanningssystemet og skatte- og velferdspolitikken. For de som står i fare for å falle utenfor, kan det være nødvendig med målrettede tiltak. I tillegg står Norge overfor demografiske utfordringer som vil legge press på statsfinansene fremover. I årene som kommer vil det stå stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Vi må derfor ha som mål å komme gjennom omstillinger uten nye fall i yrkes-deltakelsen.                                                                                                               

Men omstillinger tar tid. Bedrifter skal søke seg over mot nye markeder, ny virksomhet skal etableres og arbeidstakere skal over i nye jobber. Så lenge utviklingen i retning av en mindre oljeavhengig økonomi kan skje gradvis, får næringslivet muligheter til å tilpasse seg. Kommer det brå endringer i rammebetingelser eller politikk, blir utfordringene mye større. 

Hvorfor Hayek er viktig. 

Sett i lys av de komplekse utfordringer vi står over for så er det interessant å trekke frem Nobelprisvinner Friedrich Hayek´s bok fra 1944, Road to Serfdom, (Veien til trelldom). En klassisk, konservativ og økonomisk argumentasjon som bør interessere alle med politiske ambisjoner. Selv om den unektelig er et produkt av en spesifikk tid i vår historie, da verden opplevde truslene fra fascismen i Nazi Tyskland og de forførende sosialistiske løftene til NSDAP.  Hayek´s sindige argumenter er et godt eksempel på viktigheten av god argumentasjon og kritisk tenkning. Å resonere er en kunst for å skape gode overbevisende argumenter ved å organisere sine tanker, støte opp om konklusjoner og ta i betraktning motargumenter.                                                                                                                                  

Veien til trelldom illustrerer alle disse ferdighetene. Hayek´s argument var at, mens mange tror at sosialisme er et motstykke til totalitære fascistiske regimer, så var det motsatte sannheten. Sosialistiske regjeringer som er avhengighet av et stort statsapparat, sentralisert kontroll og byråkratisk planlegging – er egentlig en form for et totalitært regime. Den gang var utgangspunktet for boken nasjonal fascisme. I dag har situasjonen endret seg.  I tillegg til en stadig voksende stat og politikerenes økende reguleringsiver, har det utviklet seg en ny dimensjon – globalismen, som innebærer en overnasjonal inngripen i form av internasjonale institusjoner/ konstellasjoner som bla. FN s mangfoldige organisasjoner og bærekraftige mål og EU`s og EØS- avtalen som gir oss tilgang til EU indre marked på bekostning av selvråderetten osv. Om  norsk politikk vil tilegne seg stadig flere totalitære trekk som innskrenker vår frihet, vil tiden vise.