The Road to Serfdom Del 1
Friederich Hayek
Norge er ikke så rikt som vi liker å tro.
I en fullsatt sal, hvor statsministeren, finansministeren og andre prominente fra den norske elite innen politikk og næringsliv, var samlet til den årlige banketten på Grand Hotel i Oslo for å høre sentralbanksjef Øystein Olsen sitt syn på de økonomiske perspektivene i landet vårt. Hovedbudskapet ble oppsummert i et 50 år gammelt sitat hentet fra årstalen til sentralbanksjef Erik Brofoss 16. februar 1970.
«Vi beveger oss nå inn i sluttfasen av en utvikling hvor utnyttelsen av hjemlige råstoffer og energikilder har vært et vesentlig grunnlag for den økonomiske ekspansjon. Heretter må vi i stigende grad innrette oss på at veksten må finne sted i produksjon av ferdigvarer på områder hvor vi ikke har naturgitte fordeler.»
Ifølge sentralbanksjefen kunne disse ordene vært brukt om de aktuelle utfordringene i dagens norske økonomi. Vi har kommet dit at vi må se etter nye markeder, nye bedrifter må etableres og arbeidstagere flyttes til nye jobber. Eller sagt på en annen måte Norsk økonomi trenger flere ben å stå på. I et omfattende notat på 19 sider som finnes på Norges Banks hjemmeside beskriver han utfordringene på en «skånsom» måte i mer detalj. Men realiteten er langt fra skånsom. Dersom dagens politikere, som har skapt disse utfordringene, mislykkes med den høyst påkrevde og komplekse omstillingen, så synes jeg synd på kommende generasjoner. Det kan bli en oppvåkning uten sidestykke. Det virkelig skremmende er at vi siden sentralbanksjefens hold sin tale har fått et virus som i løpet av noen måneder har snudd opp ned på økonomien, og gitt oss en forsmak på hvordan autoritære samfunn fungerer. La oss håpe den fremtidige omstillingen ikke blir like autoritær og fascistisk.
Oljen varer ikke evig.
Oljen er selvfølgelig helt sentral i denne sammenhengen. En betydelig del av norsk økonomi er knyttet til «offshore» aktiviteter. En innskrenkning av oljeaktivitetene vil ha betydelige konsekvenser for norsk økonomi og samfunnet slik vi kjenner det. De politiske signalene er inkonsistente og uklare. Noen politiske konstellasjoner vil til og med gå så langt som å skru igjen kranene umiddelbart, av klimamessige grunner. Norge har signert Prisavtalen i regi av FN. Den legger føringer for hva vi kan forvente oss. I forkant av avtalen meldte Norge at vi skal redusere utslippene frem til 2030 med 40 prosent, sammenliknet med 1990-nivå. Dette ble senere vedtatt i lovs form den såkalte Klimaloven. Ja, du leste riktig, en egen klimalov som forplikter regjeringer og stortinget frem til 2050. Spesielt demokratisk kan det ikke kalles. Klimaloven har som mål at klimagassene i Norge i 2030 skal reduseres med minst 40 prosent sammenliknet med referanseåret 1990. I tillegg skal Norge være et lavutslipps-samfunn i 2050 med i størrelsesorden 80-95 prosent reduksjon i klimagassutslippene! Hvordan vi skal komme ditt og hvilke konsekvenser det vil ha er det ingen som kan gi svar på. Målene er besluttet og stadfestet i en lov uten at folket er spurt.
Omstilling og nye utfordringer
Men, tilbake til Olsens tale hvor han understreker behovet for omstilling enten det er på grunn av klima eller andre forhold som gjør at vi må tilpasse oss dersom vi skal opprettholde et velfungerende samfunn for fremtidige generasjoner. Han advarer mot at bruken av oljepenger over statsbudsjettet har kommet på et høyt nivå og at det ikke kan forventes å fortsette. Staten har også̊ et ansvar for balansen mellom offentlig og privat sektor. Siden 2014 har offentlig konsum og investeringer vokst til en rekordhøy andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. I årene fremover trenger vi en mer fremtredende konkurranseutsatt sektor utenom oljevirksomheten. Skal den dyrkes frem, må den få rom til å vokse. Dersom det offentlige legger beslag på en stadig større andel av de tilgjengelige produksjonsressursene i økonomien, snevres dette rommet inn. Staten bør derfor være særlig varsom med å øke offentlig pengebruk.
En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned. Det er et tankekors at handelsunderskuddet har økt så mye i en periode hvor både etterspørselen fra norsk sokkel har falt og kronekursen er svekket. Norske bedrifter har i mange år hatt råd til å betale høyere lønninger enn våre naboland. Kanskje har den gode lønnsevnen vært basert på oljevirksomheten i større grad enn tidligere regnet med. Fremover vil nøkkelen til å lykkes for Norge være den samme som for andre land: Vi må utnytte vår klart viktigste ressurs – arbeidskraften på en best mulig måte. Vårt fremtidige velferdsnivå̊ avhenger av hvor mange som er i jobb og hvor produktive vi er.
Er konkurranseevnen god nok?
Hovedutfordringen ligger hos næringslivet. Utviklingen i det konkurranseutsatte næringslivet har totalt sett vært svak. Dette gjenspeiles i utenrikshandelen. Handelsunderskuddet utenom olje og gass øker. Eksporten av sjømat, som er sett på som en vekstindustri har satt rekorder målt i kroner, men målt i volum har eksporten stått stille i flere år. Kapasitetsbegrensninger har lagt en demper på eksporten av metaller og andre kapitalintensive industrivarer. Lønnsomheten har blitt bedre, men for å øke produksjonen kreves det store investeringer. En betydelig del av de varene og tjenestene vi importerer, er knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Denne importen vil avta etter hvert som oljevirksomheten bygges ned.
Sysselsetting og demografisk utvikling.
Sysselseingen i Norge er ikke så høy som tidligere. I dag er en mindre andel av befolkningen mellom 25 og 54 år sysselsatt enn for 20 år siden. Vi er forbigått av flere land, ikke minst fordi sysselsettingen blant kvinner har økt også ute. Samtidig har andelen voksne menn som er i arbeid her hjemme, falt. Blant de som blir stående utenfor arbeidslivet, er det noen fellestrekk. Ett er svak formell kompetanse. Blant disse finner vi både nylig ankomne innvandrere og unge som har falt ut av utdanningsløpet. Det er også̊ bekymringsfullt at andelen uføre øker, spesielt blant yngre. Over tid er det strukturelle trekk ved økonomien og arbeidsmarkedets funksjonsmåte som bestemmer nivået på sysselsettingen. Den økonomiske politikken har en viktig rolle, spesielt gjennom utformingen av utdanningssystemet og skatte- og velferdspolitikken. For de som står i fare for å falle utenfor, kan det være nødvendig med målrettede tiltak. I tillegg står Norge overfor demografiske utfordringer som vil legge press på statsfinansene fremover. I årene som kommer vil det stå stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Vi må derfor ha som mål å komme gjennom omstillinger uten nye fall i yrkes-deltakelsen.
Men omstillinger tar tid. Bedrifter skal søke seg over mot nye markeder, ny virksomhet skal etableres og arbeidstakere skal over i nye jobber. Så lenge utviklingen i retning av en mindre oljeavhengig økonomi kan skje gradvis, får næringslivet muligheter til å tilpasse seg. Kommer det brå endringer i rammebetingelser eller politikk, blir utfordringene mye større.
Hvorfor Hayek er viktig.
Sett i lys av de komplekse utfordringer vi står over for så er det interessant å trekke frem Nobelprisvinner Friedrich Hayek´s bok fra 1944, Road to Serfdom, (Veien til trelldom). En klassisk, konservativ og økonomisk argumentasjon som bør interessere alle med politiske ambisjoner. Selv om den unektelig er et produkt av en spesifikk tid i vår historie, da verden opplevde truslene fra fascismen i Nazi Tyskland og de forførende sosialistiske løftene til NSDAP. Hayek´s sindige argumenter er et godt eksempel på viktigheten av god argumentasjon og kritisk tenkning. Å resonere er en kunst for å skape gode overbevisende argumenter ved å organisere sine tanker, støte opp om konklusjoner og ta i betraktning motargumenter.
Veien til trelldom illustrerer alle disse ferdighetene. Hayek´s argument var at, mens mange tror at sosialisme er et motstykke til totalitære fascistiske regimer, så var det motsatte sannheten. Sosialistiske regjeringer som er avhengighet av et stort statsapparat, sentralisert kontroll og byråkratisk planlegging – er egentlig en form for et totalitært regime. Den gang var utgangspunktet for boken nasjonal fascisme. I dag har situasjonen endret seg. I tillegg til en stadig voksende stat og politikerenes økende reguleringsiver, har det utviklet seg en ny dimensjon – globalismen, som innebærer en overnasjonal inngripen i form av internasjonale institusjoner/ konstellasjoner som bla. FN s mangfoldige organisasjoner og bærekraftige mål og EU`s og EØS- avtalen som gir oss tilgang til EU indre marked på bekostning av selvråderetten osv. Om norsk politikk vil tilegne seg stadig flere totalitære trekk som innskrenker vår frihet, vil tiden vise.
