Er sosialismen demokratisk?

14. september er det 150 år siden "Das Kapital" ble utgitt - en refleksjon.

Sosialismen er kapitalismen overlegen både økonomisk og sosialt. Kapitalistene er grådige egoister. Sosialistene er opptatt av fattigdom og rettferdig fordeling av godene. Sosialistene er bekymret for de svakeste i samfunnet, mens kapitalistene bare er opptatt av profitt. Dessuten er fordelingen av inntekter og formuer mer rettferdig i et sosialistisk system. Karl Marx utrykker det slik i en av sine vampyr metaforer " Hvis pengene kommer til verden med et blod stenk på det ene kinnet, da kommer kapitalen dryppende fra hode til tå, fra hver pore, med bold og skitt."   

"If money comes into the world with a congenital blood-stain on one cheek, then capital comes dripping from head to toe, from every pore, with blood and dirt" 

                                                                                                              Karl Marx Capital Vol I p 926

Men er kapitalistene grådige vampyrer som bare er opptatt av penger og arbeidenes blod, mens sosialistene bare har hederlige hensikter? Det blir stadig mer åpenbart at mange sosialister i Norge
fremdeles er av denne oppfatningen. Et tilbakeblikk burde gi grunnlag for refleksjoner.

Statssyndikat

Tilbake til Karl Marx som mente at kapitalismen var i en blindgate. "Umyndiggjør de som umyndiggjør" var hans berømte formel for å avskaffe kapitalismen. Ut over det finnes det lite om hvordan sosialismen eller kommunismen skulle fungere i praksis. I "Die deutsche Ideologi" skrev han
at i kommunismen regulerer samfunnet produksjonen. Det vil være mulig, idag å gjøre dette, i morgen noe annet, jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, samle husdyrene om kvelden og etter middagen kritisere det jeg har lyst på. Det kommunistiske samfunn var en utopi full av harmoni: Uten konkurranse strid, profitt begjær, utbytting, misunnelse, grådighet og stress. Men hvordan skulle produksjonen styres?  Hvem bestemmer over produkter, mengder, produksjonsmetoder og lignende
Ikke Marx, men Lenin prøvde å nærme seg problemstillingen. Først naivt. Samfunnet kunne ledes som et postkontor, mente han. I "Stat og Revolusjon" som han skrev kort før revolusjonen i 1917, fastslo han at alle borgere skulle være ansatt og arbeide i et stort stats syndikat. Å lede dette syndikatet var enkelt. Kapitalismens regnskap og kontroll systemer skulle forenkles slik at alle som kunne lese og skrive kunne mestre det. Det er nok at man kan beherske grunnleggende regnskapsteknikker slik at det kan skrives ut kvitteringer.

Den sosialistiske kalkulasjons debatten.

I 1920 årene kom den berømte "sosialistiske kalkulasjons debatten" Utgangspunktet var en bok av økonomen Ludwig von Mises "Die Gemeinwirtschaft" hvor han hevdet at sosialismen/kommunismen ikke var i stand til å gjennomføre en fornuftig planlegging. Uten privat eierskap til produksjonsmidlene og fravær av frie markedsmekanismer, dannes det ingen priser. Prisene overfører viktig informasjon fordi de gjenspeiler forholdet mellom tilgjengelighet og etterspørsel. Uten denne informasjonen famler de sosialistiske planleggerne i mørke. De vet ikke hva som er den optimale anvendelsen av ressursene. Uten privat eierskap og fri prisdannelse er ressurssløsing og feilplanlegging programmert. Mises hovedbudskap var at de sosiologiske og økonomiske konsekvensene av sosialismen er det motsatte av det som var intensjonene.

I DDR var arbeidere ufri

Planøkonomien i Sovjetunionen og DDR ble de praktiske utfordringene tydelige. De byråkratiske femårsplanene var virkelighetsfjerne, gikk raskt ut på dato og måtte kontinuerlig justeres. Resultatet var feilproduksjon, produksjonsstans og en permanent mismatch mellom tilbud og etterspørsel.

Overproduksjon på den ene siden kroniske mangler på den andre siden. I tillegg til informasjons- og koordineringsproblemer kom uløselige insentiv problemer både på arbeider og ledelses nivå.

Istedenfor å fokusere på kvalitet og innovasjon utviklet det seg en volum ideologi hvor hovedsaken var å produsere mest mulig, uansett produkt, for å oppfylle produksjons planen. Produktiviteten stagnerte.

Marx påstand om at med kommunismen ville staten forsvinne og menneskene bli frigjort viste seg å være en illusjon. Presset på arbeideren i sosialismen var minst like høy som i markedsliberale samfunn i vesten. Graden av medbestemmelse og mangel på valgfrie yrker er vesentlig mindre.   

Kinas velstand

I løpet av 20. århundre hadde de markedsliberale og kapitalistiske landene i vesten utviklet en velstands økonomi og en levestandard som lå langt over det som tidligere var anset som mulig. Det store flertallet av arbeidere i den vestlige kapitalistiske markedsøkonomien følte seg neppe fattige med en stadig økende kjøpekraft som bidro til en bedre livskvalitet.

Bitter fattigdom, til og med hungersnød og død fantes derimot som følge av det politiske og økonomiske eksperimentet til Mao i Kina. Da han døde i 1976 levde menneskene under kommunismens åk. Den gjennomsnittlige årsinntekten var estimert til 250 dollar. Etter at Deng Xiaoping åpnet for utenlandske kapitalistiske investorer, skrittvis innførte privat eiendomsrett og tillot privat initiativ, fulgte en oppsving uten sidestykke i økonomisk historie. Den gjennomsnittlige årsinntekten ble tredoblet. Privat eiendomsrett og produksjon for markedene, ikke minst globalt, var nøkkelen til velstands eksplosjonen som løftet 100 millioner kinesere til mellomsjiktet, og gjorde noen hundrede til milliardærer.

150 års dagen for utgivelsen av "Das Kapital", som faller sammen med 100 års dagen for den bolsjevistiske revolusjonen, bør være en bra anledning til en fordomsfri debatt om sosialismens utvikling i Norge

Utfordringen er systemisk. Walter Euken har sagt det på en treffende måte i Grundsätzen der Wirtschaftspolitik (1952 s 130) "Realiseringen av et sentralstyrt system er ikke forenlig med en rettsstat og demokratiet" 

VENEZUELA

Venezuela - sosialismen i det 21. århundre. Et utrolig prosjekt og en tankevekker før valget.

Økonomisk kaos, sult og borgerkrig truer det vakre landet som har de største oljeforekomstene i verden. I 1999 overtok Hugo Chávez makten og startet sitt sosialistiske prosjekt - "sosialismen 21. århundre." Et prosjekt som ble omfavnet av profilerte venstreorienterte som Sean Penn, Oliver Stone og  Michael Moore. Det er heller ingen hemmelighet at mange på venstre siden av norsk og europeisk politikk var begeistret for prosjektet som Venezuelas befolkning har lidd under i to årtier. 

Hva skjedde og hvorfor kollapset nok et sosialistisk prosjekt?

             

          "En utvidelse og fordypning av demokratiet" 

                               Blogg: Audun Lysbakken (SV) Har blitt strøket 

I Orinoco bassenget, som går skrått gjennom hele landet, finnes det rike oljeforekomster, også rundt Maracaibo sjøen sprudler oljekildene. Landet har verdens største oljereserver og disponerer 18 prosent av verdens reserver. Norges oljereserver er til sammenlikning estimert til 0,5 prosent.

Et land, som takk oljeforekomstene, skulle vært like rikt som "petro monarkiene" ved den persiske golfen, hvor store deler av befolkningen lever i luksus, står på kanten av en økonomisk ruin. Mange av landets 31 millioner mennesker sulter. De mangler livsviktige medisiner, til og med butikkhyllene i supermarkedene går tomme for varer. Hvordan kunne dette skje?

 Den offisielle versjonen til Nicolás Manduro, som overtok som president etter at Hugo Chávez døde i 2013, er at det sosialistiske prosjektet som hans forgjenger startet er blitt sabotert av landet med den "grusomme kapitalismen". USA har presset oljeprisen ned i kjelleren ved å øke produksjonen ved bruk av fracking metoden.

Det er ikke noe nytt. Hugo Chávez og Nicolás Manduro har påvirket befolkningen med et massivt statlig medieoppbud over flere år. Budskapet har vært entydig: Kampen står mot imperialismen som vil ødelegge vårt land. Hold ut og støtt presidenten. Manduro har avskaffet så si alle uavhengige medier, derfor finnes det knapt motforestillinger. I TV programmet "Alo Presidente", som ble sendt hver søndag, drev Chávez propaganda for sitt politiske prosjekt, opptil 8 timer - live.

       "The poor people around the woorld lost a champion"

                                              Sean Penn da Hugo Chávez døde

Sannheten er at regjeringen Manduro har arvet en økonomisk og sosial krise fra sin forgjenger, Hugo Chávez. Det handler ikke om sabotasjer, boikott eller lignede påført av kapitalister eller imperialister.

Det skjedde vesentlig på grunn av strukturelle årsaker og et feilslått politisk prosjekt. I 1999, året Hugo Chávez ble president, var oljeprisen 10 $ pr fat. Den steg raskt til over 100 $, for så å halveres de siste fem årene frem til i dag. Realiteten er at i nesten 15 år med kraftig økende oljepriser fortsatte landet å være totalt avhengig av oljen. Oljen utgjør i dag 95 % av eksportinntektene og halvparten av nasjonalbudsjettet. Til og med oljeindustrien ligger med brukken rygg. Til tross for milliardinntektene fra oljeeksporten har investeringene til modernisering av oljeanlegg, havner, tanker og raffinerier vært neglisjert. Konsekvensen er at det videreforedles mindre olje enn for 5 år siden. Venezuela må til og med importere bensin for å dekke sitt eget behov. Årlig bruker regjeringen over 10 milliarder dollar til import og subsidiering av bensin.

Da Hugo Chávez i 2006 var på høyden av sin makt deklamerte han sitt politiske prosjekt " sosialismen 21. århundre" Bæresøylene skulle være: brorskap, kjærlighet, frihet og rettferdighet.

Over hele verden omfavnet venstresiden budskapet. Raskt ble det besluttet at den stolte hvite hesten i stats symbolet ikke lenger skulle løpe mot høye, men mot venstre. Kort tid etterpå iverksatte Chávez et punkt som står på alle sosialisters agenda. Nasjonalisering av de største bedriftene. Et forslag som av mange tilhengere av sosialismen bifalt - "som et skritt i riktig retning." Etter å ha sikret seg kontroll over oljeindustrien. Oljeinntektene skulle være et viktig instrument i hans politiske prosjekt, fortsatte han sin eksproprierings iver. I henhold til landets industriforbundet ble 1440 bedrifter fra et bredt spekter av bransjer ekspropriert. (Energi, banker, handel, landbruk, næringsmiddel, turisme ol.) De tidligere eierne fikk en "fair erstatning", som ennå ikke er utbetalt. Samtidig ble 1000 vis av arbeidere sagt opp, fordi de angivelig hadde en annen forståelse av kjærlighet og brorskap enn den politisk korrekte. Deretter forsynte han seg av bedriftenes pengebinge for å finansiere "sosiale" programmer".

Konsekvensen var. ikke overraskende, at bedriftenes konkurranseevne og lønnsomhet ble svekket.

Den klassiske historien gjentar seg, så også i Venezuela.

Staten overtar og skifter ut ledelsen. I mange tilfelle faller valget av nye toppledere på bekjente, uten relevant kompetanse og erfaring. Likhetsprinsipp og tarifflønn innføres. Meningsmotstandere fjernes. Personlig engasjement og innsats betaler seg ikke. Hierarkiet tilspisses. Avstanden mellom topp ledelsen og medarbeidere øker. Avansements mulighetene uteblir. Motivasjonen faller og frustrasjonen øker. Profitt maksimering er politisk uakseptabelt. I dette politiske prosjektet ble prisene fastsatt av staten. Eventuelle overskudd konfiskert. Investeringer i nye muligheter, fornyelse og konkurransefortrinn uteblir. Produktivitet, omsetning og lønnsomhet faller. Det samme gjør skatteinntektene.

Primo august fikk 2678 ansatte, leverandører og forhandlere beskjed om at anlegget til General Motor

i industri regionen Valencia var ulovlig beslaglagt. Ford har allerede sluttet å investere i landet.

Eksproprierings bølgen førte også til at produksjonen i landbruket falt til et katastrofalt lavt nivå, noe som igjen har ført til tomme hyller i butikkene og at 3/4 av landbruksproduktene må importeres dersom behovet skal dekkes.

          "Most people, who lives in this country have improved    

          under Chávez"

                                                                 Oliver Stone

Det sosialistiske prosjektet som Hugo Chávez, satte i verk for å bekjempe fattigdom, reformere helsevesenet og styrke den nasjonale opplæringen var beundringsverdig og inneholdt 34 omfattende hjelpe- og utviklingsprogrammer. som til sammen har kostet 300 milliarder dollar siden 1999. I virkeligheten har alt dette gitt Venezuelas innbyggere svært lite. I 1999 ble 45 prosent av befolkningen regnet som fattige, idag er det mer enn 70 prosent - til tross for de mange milliardene, som angivelig ble brukt til å gjøre folket lykkelig. Denne velferds vinklingen var bare en avledningsmanøver. De mange sosiale utviklingsprogrammene med de fantasifulle navnene og generøse budsjettene har først og fremst bidratt til å skaffe Chávez og Mundero velgernes oppslutning.

Planøkonomien frembrakte også et ideelt miljø for korrupsjon. Mye av pengene fant veien til pampene i partiet og det militære. Et hjelpeprogram til fordeling av importerte matvarer, for eksempel, ble av partikolleger i stor stil misbrukt til selvberikelse. Isteden for å la det komme fattige til gode ble store mengder melkepulver og konserver solgt på svartebørsen med god fortjeneste.

          Hugo Chávez decleared the oil belonging 2 the ppl. 

          He used the oil& 2 eliminate 75% of extreme poverty, 

          provide free health & education 4 all

                          Michael Moore på twitter. Mars 6. 2013 - dagen Hugo Chávez døde.

Det høres absurd ut, men lar seg bekrefte i tilfellet Venezuela. I forbindelse med oljeboomen opplevde Venezuela en begynnende inflasjon. Regjeringen valgte i den forbindelse å fastsette prisene for matvarer og andre varer til daglig behov. At staten griper inn på denne måten og fastsette prisene er ikke ukjent i sosialistisk planøkonomi. I Venezuela førte det til mange av de resterende private virksomhetene fikk problemer med lønnsomheten fordi prisøkninger på råvarene ikke lot seg reflektere i utsalgsprisene, Det var ikke lenger lønnsomt å produsere varene som isteden måtte importeres. Et nytt skritt i retning av å sanere hjemmeindustrien og gjøre seg enda mer avhengig av import. En import som staten måtte finansiere på det internasjonale lånemarkedet. Nå kjemper regjeringen for å unngå konkurs. Landet har allerede solgt store deler av gullreservene og andeler av oljefeltene for å kunne betjene den høye utlandsgjelden. Situasjonen er så alvorlig at staten ikke lenger har råd til å importere nok matvarer. I følge en undersøkelse har tre av fire venetianere gått ned i vekt det siste året. Nesten 10 kg i gjennomsnitt. Et fenomen som på folkemunne kalles: "Manduro diett".

Heller ikke prisen på valutaen eller valutakursen overlot Chávez og Monduro til markedet.

Isteden kom de på en interessant ide, å etablere to forskjellige nivåer. De som kjøpte matvarer og andre viktige varer  i utlandet kunne veksle Bolivar til en gunstig kurs i valuta, fortrinnsvis i amerikanske dollar. Det gjorde det mulig å drive forretning med differansen i valutakursene. Noe statlige importfirmaer og myndigheter benyttet seg av for å skape seg formuer i utlandet.

Mangel på varer har også ført til svartebørshandel. Politi og offentlige instanser tar hånd om matvare leveransene for å selge det med høye marginer på svartebørsen. Situasjonen har blitt så absurd at skolelærere uteblir fra undervisningen, for å stå i kø. De kjøper matvarer som de selger videre  på svartebørsen.

Uavhengige nasjonalbanker tilhører i følge Hugo Chávez den neo liberalistiske ideologi. Altså, vekk med uavhengigheten, Til syvende og sist er det enklere å drive sosialpolitikk når penger finnes i overmål. En erkjennelse som har liten forankring i neo liberalistisk pengepolitikk har ført til at prisstigningen i inneværende år forventes å nå rekordhøye 720 prosent. Samtidig som valutakursen på Bolivar fortsetter å falle. Det finnes ikke engang nok papir til å trykke nødvendige pengesedler. 

For de som har lite fra før er denne miseren spesielt bitter. Nettopp for de altså som ble forespeilet et bedre liv under regimet til Hugo Chávez. De som har profittert på eksperimentet, tilhengere av sosialismen 21. århundre, ser det sikkert på en annen måte.

La oss håpe at det vakre landet ikke ender opp som et diktatur. Det er i såfall ikke først gang sosialistene har klart å sanere de siste demokratiske strukturene i et land.

Media; Alternative fakta

Satser VG på alternative fakta i valgkampen?

Men først: "God VG skikk"

For å sikre redaksjonell uavhengighet og forsvar for ytringsfriheten, er frie medier de viktigste bidragsyterne. VG er en partipolitisk og økonomisk uavhengig dagsavis, og følger klare etiske retningslinjer. Avisen redigeres i samsvar med norsk lovgivning, og prinsipper gitt av Norsk Presseforbund. VG jobber etter Vær Varsom-plakaten, redaktørplakaten og etter egne trafikkregler nedfelt i "God VG skikk".


9. januar overtok Gard Steiro som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i VG etter Tory Pedersen. I et intervju med Journalisten.no svarte han følgende på spørsmålet om hvor han sto politisk.

- Jeg var delvis innom unge venstre og hadde en flørt med Arbeiderpartiet.
- Hvor står du politisk i dag?
- Det tror jeg ikke jeg vil svare på. Hvor tror du jeg står?
- Et sted mellom Venstre og Arbeiderpartiet?
- Jeg er vel der et sted, et sted i sentrum.

Det er vel overveiende sannsynlig at han ikke har krysset skillelinjen mellom høyre og vendstresiden i norsk politikk.
En drøy uke senere ansetter VG Marie Melgård. Hun har som sin hovedoppgave å dekke stortingsvalget i 2017. Det ironiske er at hun kommer fra Dagsavisen, hvor hun har jobbet som politisk reporter siden 2014. Her kan VG få et troverdighetsproblem. På en annen side, kunsten å fabrikere alternative fakta har jo fått en ny oppblomstring siden George Orwell første gang beskrev fenomenet i sin fremtidsroman "1884" 
PS: Boken ligger i disse dager på bestselgerlisten hos Amazon.
Burde være standard lektyre for enhver redaksjon

Media V: Pressestøtte og partistøtte

Pressestøtten: Institusjonalisert korrupsjon?

I dag sitter jeg foran Macen til den umiskjennelige duften av en kopp lapsang suchong, en røkt svart te som opprinnelig kommer fra Wuyifjellene i provinsen Fujian i Kina. Røykingen gir teen den karakteristiske lukten som kan minne om whiskey.

Apropos Lukt

Det får meg til å tenke på pressestøtten. En statlig støtteordning som skal bidra til å opprettholde en ”differensiert presse”. Pressestøtten ble opprettet etter initiativ fra Arbeiderpartiet sent på 60-tallet fordi Arbeiderpressens aviser slet med lønnsomheten. At pressestøtten også har blitt en partistøtte for Arbeiderpartiet er det få som snakker høyt om. Etter mange år i posisjon har Arbeiderpartiet lært seg kunsten å ”flytte brikkene” på en fordelaktig måte. I dette tilfellet dreier det seg om over 300 millioner kroner som staten, eller mer eksakt, du og jeg, har betalt i årlig pressestøtte til 151 utvalgte aviser de siste årene. Av disse har Amedia konsernet fått over 50 millioner kroner til sine 78 helt eller delvis eide regionale og lokale aviser. En støtte som strengt tatt ikke har vært nødvendig fordi Amedia som konsern går med overskudd. I 2014 var overskuddet på 267 millioner kroner tilsvarende 90 prosent av hele den direkte pressestøtten. I følge Aftenposten har eierne i perioden 2009 til 2012 tatt ut 734,6 millioner kroner i utbytte fra konsernet.

Det er tre eiere som har kunnet disponere overskuddene fra Amedia konsernet de senere årene. LO og forskjellige LO-forbund (48,6 %), Telenor Media & Content Services ( 48,2 %) og stiftelsen Fritt ord (3,2%).

I følge Medietilsynets regler  kan ikke LO ta ut utbytte fra aviser som mottar pressestøtte. Men ved å etablere konsernet Amedia har LO årlig kunnet hente tosifrede million beløp i utbytte. Ikke fra avisene, men fra konsernet Amedia.

Ryddig? Neppe!

"Fagpolitisk bevilgning" - institusjonalisert korrupsjon?

Men her stopper ikke historien. LO er også den største bidragsyter til Arbeiderpartiet og gir partiet flere millioner kroner hvert år i partistøtte eller ”fagpolitisk bevilgning” som LO liker å kalle det. Til valgkampåret 2013 ga LO og tilhørende fagforbund 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet. I 2015 har bidragene økt betraktelig. I følge oversikter fra SSB mottok Arbeiderpartiet drøyt 51 millioner i bidrag, hvorav 40,5 millioner fra "organisasjoner i arbeidslivet". Det påfallende er at det rekordhøye bidraget til Arbeiderpartiet kom året etter at Amedia hadde et overskudd på 270 millioner kroner. Men pressestøtten, som Arbeiderpartiet gløder for, har selvfølgelig ingen innflytelse på resultatene og utbytte i Amedia? Da ville man i andre vestlige demokratier snakke om institusjonalisert korrupsjon.

Dersom hvis. 

I februar solgte LO og Telenor seg ut av Amedia og Sparebankstiftelsen DNB kjøpte aksjene for 395 millioner kroner. Det har satt DNB stiftelsen i en posisjon der den kan ta ut utbytte fra papiraviser som får pressestøtte.

Og LO! De skal fortsatt drive en aktiv mediepolitikk, sier stedfortredende informasjonssjef Øivind T. Hansen til Klassekampen. Ikke lenge etter ga styret i Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land og Rogaland Avis, fullmakt til å gå ut med en rettet emisjon – et tilbud til utvalgte investorer om å kjøpe aksjer. Målet er å tiltrekke seg LO og lokale investorer til et samarbeid. Ikke så rart når LO nettopp tilkjennega sin interesse ved å gi Dagsavisen og Klassekampen henholdsvis 10 og  9 millioner kroner hver i økonomisk støtte.

Nå gelder det bare å bli enige om en organisasjonsform som i tillegg til Dagsavisen, Vårt Land og Rogaland Avis også omfatter Klassekampen, slik at LO kan hente ut et optimalt utbytte. De nevnte aviser mottar til sammen over 126 millioner kroner i pressestøtte. Eller 40 prosent av all pressestøtten.

Og utbyttet til LO det sørger Arbeiderpartiet for. Støre har signalisert at partiet vil øke pressestøtten med 40 millioner til 350 millioner kroner. Det betyr ytterligere 16 millioner kroner til LOs nyervervelse. Nå er det valgkamp år og det haster å få brikkene på plass slik at Arbeiderpartiet kan tilføres en ”fagpolitiske bevilgning” på – ja. hva tipper du ? Jeg satser på et sted mellom 40 og 50 millioner kroner.

SV er også tilgodesett med partistøtte fra LO. De sparer definitivt ikke på konfekten. SV vil øke  pressestøtten til over 400 mill kr. Men så treger SV definitivt en ”fagpolitisk bevilgning”

Det er jo mulig jeg har missforstått, men jeg er selvfølgelig åpen for korreksjoner,.

Nå har teen blitt kald!

Før jeg henter meg en ny kopp. Det var dette med kunsten å "flytte brikker ". Thor Gjermund Eriksen
som er konsernsjef for NRK kom fra Amedia, hvor han var konsernsjef.

Medie anekdote. Demokrati og mediemangfold - AP er bekymret.

Demokrati og mediemangfold

At norske medier sliter med tillit og lønnsomhet er ingen nyhet. Men fortvil ikke. Nå skal Arbeiderpartiet rydde opp. Jeg ble nyskjerrig da jeg tilfeldigvis, på vei til byen, "googlet" Arbeiderpartiets hjemmeside. Der fikk jeg vite at AP har satt ned et utvalg, det såkalte "demokrati og medie utvalget". Partiet er bekymret for mediemangfoldet og demokratiet. Målet er å bidra til å utforme Arbeiderpartiets mediepoltikk for femtiden. Ironisk. Ser vi nærmere på redaktørene og journalistenes politiske slagside og ikke minst eierstrukturen i pressen, så er det all grunn til å være engstelige for demokratiet. Ikke uventet dominerer tiltak som momsfritak for digitale medier og "sikring av forutsigbarheten" for TV2 og NRK. Noe Støre konkretiserer ved å øke pressestøtten med 40 millioner kroner i det alternative budsjettet for 2017. En økonomisk støtte som alt vesentlig vil tilfalle LO og AP dominerte aviser.og nyhetsbyrå. NRK lisensen skal også økes med over 60 millioner kroner. Mediemangfoldet er i følge AP sikret dersom de blir valgt! Jeg er mer usikker når det gjelder demokratiet. Sementeringen av dagenes ensrettede venstre dominerte medier kan ikke karakteriseres som mangfold. Hvordan pengene skal skaffes kan jo velgerene bare lure på . Hva media ønsker er det neppe tvil om.Mer om eierskap og politisk slagside i media lenger ned i bloggen. På hjemmesiden til AP finner du en PDF utgave av forslaget til ny medie politikk: Her et litet utdrag:

Utvalget foreslår at Arbeiderpartiet bygger sin mediepolitikk på følgende prinsipper:

1.1  For å opprettholde og utvikle de kvalitetene som gjør Norge til et av verdens mest åpne 

       og liberale demokratier, må vi opprettholde og utvikle   

       verdens beste nyhets- og aktualitetsmedier lokalt, regionalt og nasjonalt.

1.2  Det beste forsvaret for ytringsfrihet og mangfold er mange kompetente, uavhengige og   

       konkurrerende nyhetsredaksjoner. For å sikre mangfold, 

       ytringsfrihet og offentlige debattarenaer over hele landet, er det en sentral mediepolitisk 

       oppgave å utvikle langsiktig forutsigbare 

       rammebetingelser som sikrer at det finnes brede nyhetsmiljø i alle landsdelene.

1.3  Virkemidlene i nyhetsmediepolitikken skal sikre armlengdes avstand mellom staten og 

       redaksjonen.

Resten finner du på Arbeiderpartiets hjemmeside under demokrati og medieutvalget

Apropos medie støtte.

Pensjonstilværelsens rutinemessige aktiviteter kaller. I dag styrketrening. I morgen en joggetur med min pensjonerte følgesveninne som nærmer seg 120 menneske år, huskyen Zarah  Men akkurat nå sitter jeg ved Macen med et glass Del forno Romano Lodoletta Valpolicella Superiore 2006 (Vento). En topp amarone.
Hva får mediene egentlig i støtte av staten?
Momsfritak til papiraviser er beregnet til å utgjøre 1,7 milliarder kroner. Pressestøtten er på 300 millioner kroner. Noe ledelsen i Mentor Media, Dagsavisen og Klassekampen karakteriserer som "en billig risikoforsikering for samfunnet." (Journalisten 10. oktober 2014)
I tillegg foreligger det et forslag fra et presse utnevnt utvalg som foreslår fritak fra arbeidsgiver avgiften, tilsvarende 500 millioner kroner. Postens lørdags- distribusjon må i følge pressen opprettholdes. Prislapp 400 millioner kroner. Pressen får og forventer seg m.a.o. statstøtte på til sammen nesten 3 milliarder kroner. Det må du betale enten du leser papiraviser eller ikke.
Den lovpålagte offentlige kringkastingsavgiften, som alle med fjernsynsmottagere plikter å betale, er på 2 835 kroner pr måned og inkluderer en merverdiavgift 10 prosent. AP vil gi 30 kr mer eller 60,8 millioner til neste år. I 2015 utgjorde lisenspengene 5,8 milliarder kroner.
TV 2 har forventninger om støtteordninger for å "oppfylle sine "almenkringkastingsforpliktelser",
som det så fordelaktig heter. Hva beløpet blir er ikke sikkert, men det er snakk om inntill 135 millioner kroner.
Tilsammen utgjør den aktuelle mediestøtten 8 milliarder kroner. Dersom medias forventninger innfris innebærer det ytterligere 1 milliard kroner. Tilsammen 9 milliarder kroner.
Til sammenlikning. Landbruket får 14,4 milliarder kroner av staten. Nasjonalt tillskudd til barnefattigdom er på 178,4 millioner kroner. Det finnes 6 600 yrkesaktive journalister- Og mediestøtten? Den utgjør 1,4 millioner pr journalist.Det finnes 92 000 barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge. Disse barna får i gjennomsnitt 1 938 kroner i året!

Amaronen. Vi snakker om mange duftlag- Så mye smak! Lær. bær, mørk sjokolade, tobakk og mynte. En bit elgkjøtt. Du trenger ingenting mer. Dette er ikke Content Marketing, men et utdrag fra Aftenpostens tradisjonelle vinspalte. Ubetalt Content Marketing? Vet ikke. Alkoholreklame? Definitivt!

Media En anekdotisk bemerkning

"Fit For Fight" - LO støtter pressen.

Pressestøtten til Dagsavisen og Klassekampen på henholdvis 37,1 og 29,2 mill. kr - til sammen 

76 millioner kroner, er ikke nok når vi nærmer oss neste års valgkamp. Mandag ble det kjent at LO bevilger totalt 19 millioner kroner til Dagsavisen (10 mill. kr.) og Klassekampen (9,0 mill. kr.)

Totalt har begge avisene fått tilført ikke mindre enn 91 millioner kroner fra skattebetalere og LO medlemmer.

Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braaten bedyrer over for Journalisten.no at han ikke ser noen etiske betenkeligheter med å la LO finansiere journaliststillinger direkte. Det er ingen "strings attached." Det er ikke noe krav om å drive LO-vennlig journalistikk.

Nei, det skulle jo bare mangle at pressen som tilhører venstresiden i norsk politikk skulle knele for mammon.
Når DNB og Rune Bjerke i tillegg har sikret A media en bærekraftig økonomisk fremtid ved å la en stiftelse overta de økonomiske forpliktelsene, så bør de økonomiske rammebetingelsene være på plass i god tid før valget. Der er bare synd at penger ikke er ensbetydende med tillit. Det er dessverre snarere tvert i mot,

Uansett: "Get Ready To Fight. Let´s Rumble!!!!"

Mandag 21. november 2016

Media Del IV

Om tillit, uavhengighet, Content Marketing, bryster, ender, botox, etikk, moral og demokrati fortsetter
Se Media I, II, III.......

Tahrir plassen Istanbul - Foto  Jan Johansen

Det er søndag. Det regner ute Jeg setter meg ned for å spise frokost etter å ha hentet Aftenposten fra dørmatten. Fyldig avis. Bra tenker jeg idet jeg legger avisen på bordet. Men hva skjer? Tre omfangsrike bilag glir ut av avisen og ned på gulvet: Prisrobot senker prisene. Store innkjøp gir lave priser.Vi åpner varehus nr. 60.

Jeg sitter igjen med, ja en slunken søndagsutgave.

Når demokratiet faller - "Cumhuriyet"

I mange år har jeg kjørt bil på kryss og tvers i Tyrkia. Det eksotiske Istanbul har jeg besøkt utallige ganger. Et demokrati, som vi i Norge tar som en selvfølge, er nå historie i Tyrkia. En utvikling som bare har tatt 13 år Fra  Recep Tayyip Erdogan overtok makten i et sekulært demokrati i mars 2003 er det nå et islamsk diktatur hvor opposisjonen og den frie presse snart er en saga blott. Men redaksjonen i den tyrkiske "Crumhuriyet" gir ikke opp. Også etter at hele ledelsen ble arrestert, fortsetter journalistene med å lage en kritisk avis - ingen vet hvor lege det vil vare.

På fasaden i redaksjons bygningen henger et stort tyrkisk flagg. Crumhuriyet holder til i bydelen Sisli, i den samme bydel hvor du finner House of Atatürk, grunnleggeren av den sekulære tyrkiske republikken. I et område med shoppingmalls, er gaten som fører til redaksjonene avsperret. Alle som passerer blir kontrollert av politi. Sikkerhetsfolk overvåker bygningen som også er avsperret. Til og med inne i redaksjons bygningen blir vesker og bager gjennomsøkt. Journalistene i Cumhuriyet er i disse dager nasjonalt og internasjonalt et topp tema. Usikkerhet og angst preger redaksjonen. Gjennom vinduene i redaksjonen kan du se logoen til Milliyet - en regjeringstro dagsavis.

Enn så lenge er Crumhuriyet den siste kritiske avis i Tyrkia. For Erdogan vil ha total kontroll, også over media. Et skrekk senario for alle journalister - i et land hvor innføring av dødsstraffen står på agendaen.

Den nye realiteten.

Det som imponerer ved historien om Crumhuriyet er journalistenes fantastiske mot og vilje til å følge sitt journalistiske oppdrag og kjempe for den uavhengige journalistikken, uansett konsekvenser.

Nå er jeg sikker på viddene, men det er et tema som opptar meg fordi det står i sterk kontrast til medievirkeligheten har hjemme - eller gjør det det? Norske medier er dessverre ikke politisk eller økonomisk uavhengige.

Mobilen gir deg ikke bare tilgang på nyhetsstoff om Tyrkia, men også fra mange land hvor medienes rolle er på dagsordenen. Det snakkes om den nye realiteten som media sliter med å forholde seg til. En realitet som i høy grad er relevant og til ettertanke også for norske medier. Den nye realiteten handler om terror, flukt og migrasjon. En realitet som har gjort at kvalitetsjournalistikk og journalistenes publisistiske oppdrag har kommet i søkelyset. En realitet som har satt sine dype spor i samfunnsdebatten. En samfunnsdebatt som manifesterer seg i utallige online leserkommentarer om medienes uavhengighet, manglende objektivitet, politisk korrekthet og slagside. En debatt som ikke bør avskrives elle feies under teppet som tendensiøs og radikal høyrepopulistisk mediekritikk. Hva om kritikken er berettiget? Noe den ekstremt lave tilliten til norske medier kan være en indikasjon på. Tillitssvikten er neppe bare et fenomen som relaterer seg til yttre høyre siden i norsk politikk.

Nå kan jeg fort gå i fellen og benytte meg av medienes velprøvde og belærende skolemester retorikk. Men hvorfor ikke prøve å berette troverdig og spre mest mulig objektiv og korrekt informasjon som åpner for dialog og refleksjon? Det er selvfølgelig utfordrende. Tiltross for Vær Varsom-plakaten og pressens etiske regler så har jeg vanskelig for å se for meg den redaksjonen som har det temaet høyt på agendaen. Hverdagen domineres nok først og fremst av klikk mentalitet og et klart definert politisk mandat. Kanskje er det ingen vei utenom. De fleste medier har et enormt potensiale når det gjelder å gjenvinne tillit. Alternativet er blitt en realitet - inntektene og troverdigheten stuper. Isteden virker det som om redaksjonene er mer opptatt av å bekrefte verdensbilde til de upåvirkelige radikale på venstresiden i politikken. Der finnes det ingenting å tape eller vinne. For flertallet, som er åpne for dialog, er oppdrager-, umyndiggjørings- og tilsløringsstrategiene et hån.

Å undervurdere sine lesere kan vise seg å være en fatal feilvurdering. Jeg minner om mediene og demokratenes skjebnesvanger bommert i presidentvalget i USA. Mens den etablerte eliten og mainstream media sutrer og slikker sine sår, er en ting sikkert - de undervurderte velgerene synes neppe at valgresultatet var en fatal bommert.

En hendelse som i USA kan ses som en bekreftelse på det mange forskere hevder (dette er ikke en medial tilsnikelse): Når sannheten om mange halvsannheter blir åpenbare kan det føre til en polarisering og en kollateralskade for demokratiet. 

Hva bringer fremtiden?

Der sitter jeg, i et litet mørkt rom, og stirrer inn i to store svarte uttrykksløse øyne på den andre siden av bordet. En arm strekkes fram og en kald følelsesløs stemme sier: "Farvel og takk for de årene du har bidratt for avisen. Lykke til videre." Jeg er den siste av mange kolleger som forlater avisen. Bare fire Algoritme Computere ved navn "Quakebot" har overtatt der det engang var yrende liv. 

Tidlig en morgen 17. mars 2014 ristet jorden i Los Angeles. Det tok i underkant av 4 minutter før innbyggerne kunne lese om hendelsen på nettsiden til "LA Times". Jordskjelv er ikke noe spesielt i California. Det skjer med jevne mellomrom. Det spesielle var en liten tilleggsopplysning: Denne teksten er forfattet av en algoritme.
Nå er denne utviklingen i full gang. Associated Press utga allerede våren 2015 over 3000 pressemeldinger i kvartalet som var skrevet av algoritmer. På den tradisjonelle måten publiserte de bare 300 pressemeldinger i samme tidsrommet. Foreløpig blir slik teknologi brukt til å lage rapporter om hendelsesforløp og nyheter. At de ikke er skrevt av journalister er de få som tror.
Warren Buffet, som eier 83 amerikanske regional aviser og Jeff Bezos, som kjøpte det prestisje tunge Warsington Post, investerer i mennesker som forstår hva som er på gang. De ser at bransjen er i endring og at den disruptive utviklingen vil føre til en ny orden. En prosess, hvor de som tilpasser seg tidlig, er blandt vinnerne - de såkalte "Eaely Adopters." Et tankekors for journalistutdanningen?
At slike endringer plutselig kan skyte fart vet vi fra Facebook. I løpet av 10 måneder gikk antall norske brukere fra 3000 til 1 million.
At det blir deg som en dag sitter overfor en "Quakebot" er ingen umulighet. Vi får håpe at eksklusiv og uavhengig journalistikk skrevet av en journalist alltid vil være etterspurt.