Sosialisme

Socius: Uten kapitalisme ingen omfordeling.

Sosialismens store paradoks er at jo flere kapitalister desto mer blir det å omfordele.

Pengegaloppen.

Hvor henter sosialistene pengene til alle sine gode formål? Fra alle som betaler skatt og avgifter. Får å betale det må de ha lønn. For å få lønn må de ha et arbeid, for å få arbeid må det skapes arbeidsplasser. Offentlige arbeidsplasser er avhengig av at skatter og avgifter betales. Private arbeidsplasser er avhengig av at markedet fungerer. Tatt poenget?

Fordelingspolitikken trenger en vellykket alliert.

Ikke bare i Norge, men hele Europa skryter av sine sosialstater. Med rette. Det kan debatteres om det har gått for langt og om det offentlige har vært for rundhåndet med pengene de har fordelt. Men uomtvistelig er det at den omfattende omfordelingen har bygget opp et viktig sosialt nettverk. I dag går det de vanskeligstilte bedre enn noen gang tidligere. For å kunne omfordele rikdom må man først skaffe seg denne rikdommen. For å gjøre det så trenger de mye utskjelte kapitalistene betingelser som gjør at de kan utfolde seg. Det vet også de klarsynte på venstresiden. Fakta er at markedsøkonomien blir stadig sterkere regulert. Det har mange årsaker, noen ganger er det venstresidens ideologiske skylapper, så er det de feilene kapitalistene stadig gjentar og skylder på "Creative Disruption", også kjent som "Shumpeters Gale", for så å rope på Staten så snart det er en krise.

Venstresidens politikere  provoserer alltid med å rope på flere lover og mer regulering, noe som igjen gjør bedriftenes tilværelse vanskeligere.

Men det verste er kanskje sosialistenes drøm om at Staten skal ivareta formynder rollen og sørge for sine borgere fra vugge til grav. Det er et forræderi mot "The Bourgeois Virtues", som den amerikanske økonomen Deirdre McCloskey beskriver i sitt verk ved samme navn. Og en manglende forståelse for betydningen av en vellykket kapitalisme. For markedsøkonomien har sine indre lovmessigheter som ikke ustraffet lar seg neglisjere, eller korrigere etter egen overbevisning. Konsekvensen er at den europeiske økonomien har stagnert. Til tross for det lover sosialistene sine borgere et stadig bedre liv. For å få det til har de forsøkt å dekke inn et stadig synkende bidrag fra markedsøkonomien med mer gjeld. Men gjeld er ingen rikdom og fordi det ikke lykkes politikerene og oppfylle sine løfter drives velgerene i armene på såkalte populistiske og nasjonalistiske partier som venstresiden ynder å kalle dem.

Dersom venstresiden vil redde sosialdemokratiet i Europa trenger de en vellykket alliert, nemlig en fri, blomstrende og privat organisert markedsøkonomi.

Sosialdemokrater bør ikke for en hver pris insistere på å påtvinge samfunnet et partiprogram som bygger på en realitets fjern ideologi, bare fordi de frykter at det kan skremme bort velgerene. De vil komme tilbake, når de ser at en vellykket økonomisk vekst gjør det mulig å drive en fornuftig fordelingspolitikk.

Alternativet er det vi ser i resten av Europa, at venstresiden stadig taper terreng.

Global fattigdom

Global fattigdom: En uløselig krise?
Tror du at den globale fattigdommen er verre eller like omfattende som for 25 år siden?

En uløselig krise?

Da tilhører du nesten 90 prosent av verdens befolkning i henhold til en undersøkelse utført av det hollandske analyse selskapet Motivation. Sannheten er at den globale fattigdommen er halvert i løpet av de siste 25 årene.Ved inngangen til dette årtusen ble det inngått en avtale om at verdens fattigdom skulle halveres innen 2015. Det lød som en utopi. At det nå er en realitet er det tydeligvis få som har fått med seg. Tallenes tale er klare. I 1990, som er FN´s referanse år, levde det 1,926 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. De hadde mindre enn 1,25 dollar å leve for pr. dag. I 2015 var tallet redusert til 836 millioner mennesker.  

Spesielt i folkerike land som Kina og India har kampen mot fattigdom gitt fantastiske resultater. For 15 år siden levde 60 prosent under fattigdomsgrensen i Kina. De hadde knapt råd til et varmt måltid om dagen. Siden den gang har prosentandelen falt til utrolige 4 prosent.

I India finnes det fremdeles mye fattigdom, spesielt i landlige regioner, men også her går det bedre for den største delen av befolkningen enn for 25 år siden. I Sydasia levde mer enn halvparten i dyp fattigdom, I henhold til FN er fattigdommen redusert til 20 prosent av befolkningen. I Karibien og Latin-Amerika er den absolutte fattigsomen nesten borte.

FNs "Agenda 2030" har som målsetting å gjøre slutt på all fattigdom innen 2030. Utopisk?

Hva skjedde i Kina?                 

I folkerepublikken Kina har det kommunistiske partiet siden den 16 partikongressen i 2002, under den daværende generalsekretær og statspresident Jiang Zemin,  tilpasset sin ideologi og innført markedsøkonomiske prinsipper. Det skulle endelig tas et oppgjør med den "vulgære marxismen". Målet var å redusere økende disparitet og skape et mer harmonisk samfunn. Oppgjøret med Karl Marx og liberaliseringen  av økonomien har ført til at Kinas bruttonasjonalprodukt, over en periode på 15 år, vokste med 10, 12 og 15 prosent årlig. Kina er i dag verdens nest største økonomi nest etter USA.

I denne perioden har Kinas regjering lagt vekt på å stimulere privatisering, industri, eksport og investeringer i infrastuktur og boliger.   For å styrke den internasjonale konkurransekraften  har regjeringen holdt Renminbi på et lavt nivå. Dette har ført til at fattigdommen på kort tid nesten er utryddet og at middelklassen har økt levestandarden. Små og mellomstore bedrifter har vokst opp som paddehatter, Nedgangen i den globale økonomien har også truffet Kina. Men det levnes ingen tvil om at regjeringen vil fortsette sin markedsøkonomiske politikk for å motvirke negative konjunkturer. Fra og med august vil alle bedrifter med en omsetning på 25 000 kr i måneden bli fritatt for omsetningsavgift. Samtidig som de byråkratiske rammebetingelsene blir forenklet slik at det blir lettere og etablere nye bedrifter. 

På denne måten skal millioner av arbeidsplasser reddes.                                                                         

Våkn opp!
De vestlige delene av Oslo skal raseres for å gi plass til  "karrékvartaler"   

Forslag til ny kommuneplan.

Kommuneplanen for Oslo - plan innsyn 4.0.23 er underholdende lesning for de som bor vest i Oslo. Diskusjonen om å rasere villastrøket på nedre Grefsen for å bygge høyhus er bare barnemat i forhold til det "byregjeringen" planlegger lenger vest i byen.

Karrékvartaler i vest.

Her er et interessant utdrag fra forslag til ny kommuneplan:

Ettersom det er vesentlig større utbyggingsmuligheter og vesentlig mer ledig kapasitet i de vestlige delene av byen, bør fortetningen og byutviklingen i hovedsak skje i disse områdene.

Dette krever at småhusplanen revideres og at villastrøk innenfor og ved Ring 3 i vest klargjøres for bymessig bebyggelse (karrékvartaler). I øst og sør iverksettes ingen nye større utbyggingsprosjekter før kollektivtrafikken har tilstrekkelig kapasitet, blant annet ved at ny t-banetunell er ferdigstillet.

For mer informasjon anbefales det og "google" karrékvartaler".

Ut over det er sak 262 Forslag til ny kommuneplan 2015 - Oslo mot 2030 - Smart, trygg og grønn - Byrådsak 81.2.00 15.4.2015 tilgjengelig på nettet. Den fremstår hverken som trygg, smart eller grønn. Her finnes det mye å glede seg til de neste 14 årene.

Høringsfristen som varte hele 2 sommer måneder gikk dessverre ut 25.8.2016.

Oslos boligpolitikk: Et kynisk politisk spill?

Hvordan vil Oslo kommune "klargjøre" tomte områder til fremtidig boligbygging. De bestemmer seg for områder i vest. Lager en skisse over de tomteområdene som egner seg best til formålet og offentliggjør planene suksessivt.  Det skaper usikkerhet og angst hos de som bor der. Sammtidig begynner markedsmekanismene å virke. Du får ikke solgt fordi ingen vil kjøpe. Prisene faller og pengene du og din partner i mange år har brukt til å nedbetale lån for å sikre familien en trygg tilværelse, er forsvunnet over natten.

Du har ikke lenger råd til å skaffe deg en ny bolig med tilsvarende standard. Fortvilelse og panikk melder seg. Hva gjør vi nå?

Jo, du gjør det som Oslos nye byregjering så finurlig har planlagt. Da gjelder ikke lenger forakten for private og profitt. Private utbyggere overtar. De frister med å betale to ganger dagens takst. Det mest hensiktsmessige er da å inngå en avtale med grunneierene om rett til kjøp av eiendommen - en opsjonsavtale  Det spesielle ved en slik avtale er at den gir utbygger rett til utvikling og fremtidig kjøp av eiendommen, men ingen plikt til å kjøpe. Utbyggeren får da kontroll over eiendommen i utviklings perioden og kan på den måen båndlegge grunneieren i flere år fremover inntil prosjektet eventuelt blir realisert. Denne type prosjekter lar seg neppe ferdigstille med det første. I mellomtiden kan mye skje. Hva om ikke alle er villige til å selge sine eiendommer? Eller prosjektet viser seg å være ulønnsomt. Kanskje boligmarkedet snur som følge av dårlige tider eller endring i rentenivå. Da kan du se langt etter de pengene som den gang var spesielt forlokkende, nemlig dobbelt av dagen takst. Skattelegging av inntekter på opsjonsavtalen kan komme som en overraskelse. I mellomtiden må du betale eiendomskatt, som erfaringsmessig har en tendens til å øke. Håper du har råd til en ny bolig når den dagen kommer. Og til de som er spesielt uheldige. Skal tomten din benyttes til parkanlegg eller lekeplasser i forbindelse med "karrrékvartalet" så vil godtgjørelsen bli en helt annen.

I første omgang er villastrøkene på Grefsen, Smestad, og Montebello utpekt. Men det er bare en begynnelse. Som det så finurlig sies i kommuneplanen så krever de nye byggeplanene at "småhus planen revideres og at villastrøk innenfor og ved Ring 3 i vest klargjøres for bymessig bebyggelse". Neste gang kan det bli deg som bor på Tåsen, Vindern, Ris, Røa, Slemdal, Ullevål eller Nordberg som ikke har noen annen utvei enn å undertegne en opsjonsavtale. Men hva gjør man ikke for at byen skal få en ny profil med mange fantastiske høyhus som er flere etasjer høyere
enn de som ligger innenfor Ring 3 ved Grefsen stasjon.

Nye boliger: Ikke for "hvermannsen"

Nye prosjekter som ferdigstilles i disse dager gir en indikasjon på hva det vil koste å bo i et "karrékvartal" med blokker på 12 -16 

etasjer uten parkeringsmuligheter, men rikelig med sykkelstativer.

Fordelen er at du får en fantastisk utsikt til 10 - 15 millioner kr. dersom vi sammenlikner med de nye prosjektene på Skøyen og Røa kollen. Skulle det være uoppnåelig så finnes det leiligheter fra 6,5 til 7 millioner i første etasje. Da har vi ikke tatt høyde for at  leilighetene har en miljøstandard som er "up to date". 

Leilighetene er ikke for "hvermannsen" og kommer heller ikke til å bli det.

Mangel på boliger i Oslo?

Det at kommunen mener vi trenger 20 000 nye boliger i Oslo står i sterk kontrast til at det daglig ligge mellom 1500 -2000 boliger til salgs på Finn.no. Her finnes det boliger enten du vil bo i øst, vest, sør og nord. Ja, til og med innenfor Ring 3, hvor det ikke er en menneskerett å bo, er det boliger til salgs.

Men kanskje den nye "byregjeringen" forventer at prisene skal gå ned dersom de bygger 20 000 nye boliger? Det er i beste fall naivt å tro at det blir billig å bygge når dages priser på nye leilighet i vest ligger på mellom 80 000 og 110 000 kr pr. kvadratmeter.

Eller forventer "byregjeringen" at de private skal selge med tap?

Når vi om 14 år har fått på plass 20 000 nye leiligheter, tilsvarende 2-300 høyblokker, og rasert store deler av de frodige, grønne og idylliske villastrøkene som har satt sitt preg på byen i generasjoner - hva da om byen forsetter å vokse?

Kanskje det i utgangspunktet hadde vært en ide´ og videre utvikle sentrale områder rundt Oslo til harmoniske og miljøvennlige bomiljøer med raske og stabile kollektivløsninger. Der det ikke bor 100 vis av familier som "sild i tønne" i blokker med opptil 16 etasjer. Skulle du være i tvil så er KMPG bygget på Majorstuen 17 etasjer. 

Orwells Animal farm, blir realsatire i Oslo.

Den politiske satiren i Oslo foregår ikke upåaktet i Europa.

Neue Zürischer Zeitung (NZZ) gjør et nummer av at den nye rød-grønne ”regjeringen” i Oslo vil fortrenge biler fra sentrum og satse på offentlig kommunikasjon, mens sjefen for ”regjeringen” blir kjørt rundt i en kostbar limousin. 

Avisen fremhever også den nye ”regjeringens” PR stunt  hvor et presseoppbud var til stede for å åpne en  ny undergrunnstasjon som var planlagt og bygget av det forrige byråd. Et PR stunt som skulle passe godt inn i planene om å forvise all bilkjøring fra sentrum i løpet av fem år.

Etter knapt et halvt år har i følge NZZ koalisjon av arbeiderpartiet, de grønne, SV og Rødt klart å sette spor etter seg. For å gi bilkjøreren en forsmak på hva som vil komme, ble parkeringsplasser fjernet, parkerings gebyrene økt med 20 til 50 prosent og parkeringstidene begrenset til 2 timer. Beboere i enkelte områder, som ikke har en egen garasje og som kommer til bake før kl 20 om kvelden med bilen fra arbeidet, må skaffe seg en parkeringsbillett og i noen tilfelle flytte bilen til en ny parkeringsplass i løpet av kvelden. Handelen er heller ikke begeistret for at bilene skal fjernes fra sentrum.

Selv de grønnes representant i ”by regjeringen” får avisens oppmerksomhet. I henhold  Lan Marie Nguyen Berg, oppfyller man med disse tiltakene velgernes ønsker. Hun forstår at de ny reglene gjør det vanskelig for bilkjørere, men fokuset skal nå ligge på fotgjengere, sykler og offentlig transport.

Avisen avslutter innlegget med dårlig skjult ironi og en anbefaling.

Byens øverste utøvende sjef Raymond Johansen, hadde sikkert villet snakket mer om offentlig transport, da han åpnet den nye T-bane stasjonen nord øst i den norske hovedstaden. Isteden ble han invadert  av journalister som ønsket å vite hvorfor han lot seg transportere i en bil med sjåfør og hvorfor han ikke brukte en miljøvennlig elbil, som det finnes mange av i Oslo, men isteden valgte en prangende bensinbil fra et tysk prestisjemerke. Administrasjonen var raskt ute med en forklaring. De hadde arvet bilparken etter sine forgjengere og leieavtalen var fremdeles ikke utløpt. Forøvrig var sjefens terminplan tettpakket.  Uansett så vil det ikke skade om den tidligere venstre sosialist Johansen nok en gang kastet et blikk i Orwells klassiker Animal Farm.

Når politikerene skal redde verden

This is not an ecological  breakdown - its the road to hell . 

Inspirert av Chris Rea

Hva er forskerne enige om.

Det hersker bred konsensus blant klima forskere om at utslipp av drivhusgasser som CO2 og metan fører til oppvarming av atmosfæren. Selv de mest innbitte kritikere tviler ikke lenger på tesen om at drivhusgasser fra biler, fabrikker, kraftverk  m.m. bidrar til å varme opp luften.

Alle andre spørsmål er mer eller mindre omstritt -  ikke rart, miljøet er et høykomplekst system der tusenvis av faktorer påvirker hverandre.

De mest sentrale spørsmålene i miljøforskningen er vanskelig å besvare og her strides de lærde. Hvor stor  andelen av klimaendringene er menneske skapte? Hvor farlig er oppvarmingen?  Men en ting er det knapt noen som bestrider: Klimaendringene er ledsaget av høy risiko. Selv om verden skulle lykkes med å redusere oppvarmingen av atmosfæren. Lurer det en annen fare som er en indirekte konsekvens av miljøkrisen, nemlig et finanskaos med uante følger. En risiko som er lite påaktet – ikke minst av våre ”grønne” politikere i sin streben å redde verden fra undergang.

UN-klimakonferansen i Paris

Om kvelden 15. desember ble det på den 21  klimakonferansen besluttet  å begrense de  globale oppvarmingen til under 2 C , om mulig til 1,5 C .  Samtidig ble det for første gang i historien inngått en klimaavtale der alle land må sette seg klimamål. Klimatoppmøtet ble av de fleste politikere og klimaorganisasjoner betegnet som et gjennombrudd.

Som klimaekspert Martin Kaiser fra Greenpeace  uttrykte det - ”Paris gir verden håp”

Den amerikanske klimaforskeren James H Hansen

var derimot spesielt missfornøyd og kritiserte løsningen fordi hovedproblemet, billig fossilt brennstoff, burde blitt dyrere ved å innføre en CO2 avgift som et insitament til å ta i bruk karbonnøytrale energikilder slik at karbonreserver i form av kull og olje kan bli liggende under jordoverflaten. Et forslag som også støttes av våre grønne politikere og organisasjoner. Kanskje har de et poeng, men det er det vanskelig  å forholde seg til når de ikke kan gi oss svar på hvordan en omstilling til et karbonnøytralt samfunn skal gjennomføres og hvilke økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene det vil få. Sykkelveier, bilfritt sentrum og avgifter virker rimelig tafatt. Her er det snakk om radikale omstillinger. Konsekvenser aner vi konjunkturene av når vi ser hva en halvering av oljeprisen har ført til. Og den prosessen er bare i sin begynnelse.

Finanssystemets sammenbrudd

I dag kommer 80 prosent av energiforsyningen i verden fra olje, kull og gass. Dersom den globale temperaturen skal begrenses til to eller halvannen grad innen slutten av dette århundre, innebærer det i følge eksperter,  at  2/3  av gass og kullreservene må forbli under bakken. I henhold til en studie som nylig er gjennomført av Bank of England vil, dersom det ikke lenger er lov å bruke fossile brennstoff, få konsekvenser for 30 prosent av det globale aksje- og obligasjonsmarkedet. Det er ikke bare konsekvensen av den tiltagende naturkatastrofen som bekymrer finansverdenen, de er også bekymret for at overgangen til et klimavennlig samfunn kan true stabiliteten i finanssystemet.

I henhold til den britiske sentralbanken vil overgangen til fossile fornybare energier påvirke verdien til bedrifter eller hele bransjer.  Markedsverdien til energiintensive bedrifter vil falle betraktelig når investorene frykter at klimapolitikken vil føre til redusert etterspørselen etter CO2 intensive produkter. Klimaforlikets målsettinger på nasjonalt og internasjonalt nivå gjør situasjonen mer transparent og gir et grunnlag for å vurdere utviklingen av bedriftenes fremtidige markedsverdi. En situasjon som kan føre til kaotiske tilstander og at en strøm av investorer raskt trekker seg ut av bedrifter eller bransjer som i dag utgjør 30 prosent av det globale aksjemarkedet. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at det vil ha betydelige nasjonale og internasjonale konsekvenser.

Det paradoksale er at omstillingen til et karbonfritt samfunn ikke er gratis. Dersom omstillingen i tillegg fører til en global finanskrise er det neppe usannsynlig at alle gode intensjoner faller i grus.

Hvor troverdig er det at politikerne som var samlet i Paris og som allerede sliter med økonomiske utfordringer også skal redde verden fra en naturkatastrofe når årsakssammenhengene er usikre og finanssystemet trues av en kollaps?  Norske politikere har i tillegg en dimensjon som gjør utfordringene mer komplekse. De er avhengig av inntektene fra olje, gass og kull for å opprettholde velferdsstaten.

Vi får trøste oss med den finsksvenske forfatter Tove Janssons visdomsord: ” Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.”

Hvorfor oljeprisene ikke kommer til å stige.

En historie om lave olje priser. fracking, prinser, karteller, dekarbonisering og en usikker femtid. 

Dagens situasjon

OPEC kunngjør medio desember at de opprettholder sitt produksjonsnivå. Avisenes forsider skriker mot oss. Nytt fall i oljeprisene. Nordsjøoljen faller under 40 dollar fatet  Svenske kronen har ikke vært dyrere på 20 år. Bankøkonomene argumenterer igjen for at Norges bank bør kutte styringsrenten. Investerings-nivået synker og arbeidsløsheten stiger. 

Oljeprisen fortsetter nedover mens norsk oljeindustri sliter. Nå har til og med Johan Sverdrup lønnsomhets- problemer. Samtidig har 20 000 ansatte i Statoil fått en julegave, nemlig tilbud om sluttpakke. Usikkerheten begynner å spre seg. Vil resultatet av julehandelen bekrefte at det er grunn til bekymring for det nye året?

Saudi-Arabia endrer strategi.

Hovedgrunnen til den lave oljeprisen er et globalt overskudd på olje. Saudi-Arabia, som har en sentral posisjon i oljemarkedet og som er den nest største oljeeksportøren etter Russland, endret sin strategi. Tidligere fungerte Kongedømme ved den Persiske gulfen som en regulator for verdens oljemarkedet. Var det for mye olje på markedet senket landet produksjonen. Var det for lite ble produksjonen økt , slik at oljeprisen hele tiden holdt seg konstant rundt 100 dollar per fat.

Så dukket det opp nye konkurrenter. Konkurrerende oljeproduserende land som Irak, Iran og USA har økt sin oljeeksport betydelig. Det har ført til at det blir produsert mer olje enn markedet har behov for.

Istedenfor å produsere mindre fortsatte Saudi Arabia  å produsere i overkant av 10 millioner fat pr dag. Like mye som under oljeprissjokket i 1980, for 35 år siden. Den aldrende oljeminister Ali al-Naimi var til å begynne med tyst om motivene. Sist vinter bekjentgjorde han strategien for sine kollegaer i OPEC-kartellet, en sammenslutning av 12  oljeproduserende land fra Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika. Bare ved å opprettholde produksjonsnivå var det mulig å presse konkurrentene som produserte dyrere ut av markedet og på nytt bestemme prisene.

Uken etter at OPEC ble enighet om å opprettholde produksjonsnivået falt oljeprisen til under 37 dollar fatet.

Saudi Arabia har kunnet produsere olje i mange år uten å ta hensyn til svingninger i oljeprisen på verdensmarkedet. Grunnen er at produksjons-kostnadene ligger på 15 dollar fatet. For mange amerikanske oljekilder har en markedspris på 75 dollar skapt problemer. I Norge får bransjen problemer med lønnsomheten når markedsprisen faller under 100 dollar fatet.

Fracking industrien i USA lar seg ikke knekke

En av de viktigste forklaringene på at OPEC endret strategi var at USA tok i bruk en ny utvinningsmetode, fracking.  ”Fracking–revolusjonen” startet i 2005 og førte til at USA gikk fra å være oljeimportør til å bli oljeeksportør. Noe som igjen har bidratt til å påvirke oljeprisene på verdensmarkedet. Selv om OPEC strategien har ført til at prisene lenge har ligget på et nivå under det de fleste eksperter har ansett som lønnsomt har produsentene av skiferolje klart å opprettholde produksjonen. I september ble det i følge det statlige Energy Information Agency produsert 9 400 000 fat, en økning på 7 prosent siden juli 2014.

Bransjen produsere i november 2015  hele 66 prosent mer olje per investert dollar enn året før. Omstillingen har vært omfattende: Hele 2/3 av produksjonsanleggene er nedlagt eller har gått konkurs. Takket være utviklingen av mer effektive produksjonsteknikker, har produsentene hentet mer olje enn noen gang fra eksisterende ”brønner”.  Investeringer og kostnader til utvikling av nye felt er kuttet. I service ytende industri har 200 000 mistet jobbene sine. Mindre oljeprodusenter har solgt det som ikke bidrar til kjernevirksomheten. Andre har refinansiert dyre og omfattende låneporteføljer.

Er produksjonen først i gang  kan det lønne seg å fortsette produksjonen helt ned til et prisnivå på 10-15 dollar fatet. Nyetableringer lar seg derimot vanskelig realisere. Uten nyetableringer vil volumet sakte reduseres. I følge IHS-Energy vil den amerikanske produksjonen synke til ca 8,5 millioner fat frem til april 2016.

På den annen side vil eksisterende brønner kunne tas i bruk igjen så snart oljeprisen stiger til et lønnsomt nivå. Med den nye metoden, Re-fracking, lar gamle oljekilder seg tappes på ny til vesentlig lavere kostnader enn bare for kort tid siden.

Denne uken har Amerika besluttet og oppheve et 40 år gammelt forbud mot eksport av skifer olje. Det gjør  det mulig for oljeprodusenter å selge til et allerede overfylt internasjonalt marked.

Russland, Iran og Lybia bidrar til økt produksjon.

Russland, den største oljeprodusenten, har overrasket markedet ved å øke produksjonen tiltross for lave priser. I år forventes Russland å produsere i overkant av 10 500 millioner fat pr dag en økning på 1,5 prosent sammenliknet med fjoråret. Olje og gassproduksjonen bidrar til halvparten av statsbudsjettet. Den russiske strategien har vært å pumpe opp så my olje som mulig. Selv om de økonomiske konsekvensene er usikre. På samme måte som USA har de russiske oljeprodusentene forbedret effektiviteten for å kunne utnytte de gamle brønnene maksimalt. Samtidig har den russiske sentralbanken valgt å la rubelen flyte med oljeprisen for å bidra til å holde kostnadene nede.

Utviklingen av arktiske dypvanns prosjekter har derimot vært lagt på is på grunn av sanksjonen etter invasjonen av Ukraina. Derom situasjonen skulle endre seg vil markedet kunne tilføres uante mengder olje og gass fra de arktiske områder.

Iran har antydet at de kommer til å øke produksjonen med en million fat pr dag. I Libya stiger muligheten for en enhetlig regjeringskonstellasjon som kan bidra til en produksjon på ytterligere en million fat. Samtlige av disse landene har utfordringer med statsfinansene og trenger alle den økonomiske drahjelp oljen kan gi. Det samme gjelder også for OPEC land som Algeria, Nigeria, Ecuador og Venezuela. 

Mye tyder på at tilgangen på olje vil fortsette i lang tid fremover i et allerede overfylt marked. En situasjon som vil bidra til å legge press på oljeprisen.

Dekarboniseringens tidsalder

Oljeministeren Nami i Saudi Arabia har i flere år vært  bekymret for konsekvensen av industrilandenes klimapolitikk og utviklingen av energieffektiv teknologi som vil påvirke den global etterspørselen etter olje. Naimi har overbevist den nye sterke mann i det saudiske kongehus, vise-kronprins Mohammed, at ingen ting er så farlig for Saudi enn en rask tilbakegang av den internasjonale etterspørselen etter olje mens det fremdeles ligger store mengder med usalgbar råolje under ørkensanden. Den 29 årlige kongesønnen Mohammed, som i motsetning til mange andre Saudi prinser ikke har noen utlandserfaring, har ikke mye til overs for vestlige allierte. Han driver en energipolitikk like hensynsløst og energisk som den krigen han har hovedansvaret for i Jemen.

Prinsen, som er mye yngre enn sin far kan bli hersker i mange år, men han vil ikke være  konge over et fattig land med store mengder av overflødig råolje som ligger under sanden. Derfor lar han det statlige oljeselskapet Aramco selge stadig mer til reduserte priser. Alt må opp er den uuttalte devisen som ligger til grunn for Saudi Arabias oljepolitikk.

Sannsynligheten for at FN etter hvert får et bredt gjennomslag for sitt klimainitiativ er økende. Et initiativ som kan føre til at store OPEC kunder som India og Kina vil kutte i sine utslipp. Før det skjer vil Saudi-Arabia og deres kollegaer selge så mye olje som mulig. 

For å stå sterkere rustet når oljeinntektene fases ut   satser Saudi-Arabia på  store prosjekter som King Abdullah University of Science and Technology og Emiratene på økobyer som Masdar bei Abu Dhabi. Prosjektene har krevd store investeringer som bare har vært mulig pga oljen.

De store oljeselskapene

Ikke uventet  har de store oljeselskapene problemer med å tilpasse seg den lave oljeprisen. Shell tapte i andre kvartal 37 prosent av nettogevinsten og vil si opp 6 500 av 94 000 ansatte i løpet av forretningsåret.I tilegg til  å ha solgt unna verdier for 20 milliarder dollar det siste halvannet år vil selskapet selge verdier for ytterligere 30 milliarder dollar innen 2018. Shell har også redusert sine investeringer innevæærende år fra 37 til 30 milliarder dollar. Ved å betale 47 milliarder for det britiske konsernet BG-Group, hvor Helge Lund i en kort periode satt i sjefstolen, vil engasjere seg sterkere i gassproduksjon for å bli mer motstandsdyktig mot svigninger i oljeprisene. 

Konkurrenten BP  tapte i foregående kvartal i underkant av en milliard dollar. Hovedårsaken var avskrivninger på prosjekter i Nordsjøen og Angola som på grunn av den lave oljeprisen ikke lenger var drivverdige. I tillegg har selskapet solgt unna verdier for tosifrede milliard beløp. Første halvår 2015 ble kostnadene senket med 1,7 milliarder dollar sammenliknet  året før. Samtidig er investeringene redusert med 3 milliarder dollar.

Exxon Mobil halverte nettogevinsten og i Chevron var nedgangen på 90 prosent.

Statoil, en lilleputt, økte dags produksjonen til 1 873 millioner fat sommeren 2015.

Bare to uker før julaften fikk 20 000 ansatte tilbud om  sluttpakke samtidig som at selskapet må ta opp  tosifrede milliarder i lån. 

Saudi-Arabias oljepolitikk har satt sine spor.

Vil oljen fortsette  å være billig?

Det Bob Dudly og Ben van Beurden, ledelsen i BP og Shell, forteller oss er dramatisk. Bransjen går mot en lang periode med lave oljepriser.

Prisfallet de siste månedene er et problem for de store internasjonale oljekonsernene. Det viktige råstoffet koster i dag mindre en halvparten av hva det kostet for et år siden. Mer dramatisk er det faktum at ikke bare de to store oljeaktørene, men at praktisk talt alle markedsaktører regner med at trenden ikke kommer til å snu. Verdensbanken er mer pessimistisk den regner med at prisene vil falle med ytterligere 20 prosent kommende år. Med de konsekvensene det vil ha for bransjen og verdensøkonomien.

Begynnelsen på slutten for norsk oljeindustri

De fleste internasjonale aktørene i bransjen er samstemte: Oljeprisen vil holde seg lav. Hvor lenge er det store usikkerhetsmomentet. Og akkurat det er det springende punkt. En generell betraktning er at de som er tilpassningsdyktige og har det laveste kostnadsnivå vil holde ut lengst. Nettopp på dette området intensiveres kampen. Konsekvensen er at aktørene med det høyeste kostnadsnivå er de første som vil forsvinne fra markedet. Det innebærer at norsk oljeindustri er blant de som vil kaste inn håndkle først, med de konsekvensene det vil ha for norsk økonomi. Ironien er at inntektene fra oljen og en uansvarlig ekspansiv økonomisk politikk har lagt grunnlaget for et kostnadsnivå som ikke lenger er konkurransedyktig. Vi har bare sett begynnelsen.

r > g

Økonomiens rockestjerne på besøk i Oslo

Den franske økonomen Thomas Piketty, som av Financial Times er kronet til  økonomiens ”Rockstar”, besøkte Oslo etter invitasjon fra tankesmien Agenda og arbeiderpartiets nye leder, Jonas Gahr Støre.

Kan vi forvente et nytt skatteregime som skal løse Norges utfordringer i det 21. århundre?

Piketty,  Marx og Engels

Den franske økonomen Thomas Piketty, som var invitert av arbeiderpartiets ”tankesmie” Agenda, på initiativ av Jonas Gahr Støre for å snakke om sin omfangsrike bok om kapitalen i det 21. århundre, ble hilst velkommen til en fullsatt aula på universitetet i Oslo.

Boken har gitt sosialistene og venstre siden i politikken et nytt håp. Det er tross alt noen år siden Karl Marx og Friedrich Engels skrev sine kritiske analyser om kapitalismen som tok utgangpunkt i Karl Marx, ikke ukjente verk - Das Kapital.  Engels besøkte for øvrig også Norge. Boken til Piketty, Capital in the Twenty-First Century, fokuserer på de økonomiske ulikhetene i Europa og USA helt tilbake til det 18. århundre. Den sentrale tesen er at når avkastningen på kapital (r) er større enn den økonomiske veksten (g), over en lengre periode, så fører det til en konsentrasjon av kapitalen. Denne konsentrasjon skaper økonomisk ustabilitet. For å hindre at kapitalen skal komme under kontroll av en liten majoritet foreslår Piketty et globalt system med progressiv skatt på høye inntekter og formuer. Boken har vakt stor oppsikt og skapt en interessant internasjonal debatt som på ny har satt den sosialistiske ideologi i søkelyset. Den er oversatt til mange språk. Nå kommer den også på norsk.

Interessante data og provoserende teser.

En slik suksess fører naturlig nok til synspunkter og kritikk. Boken imponerer med sine omfattende analyser av formuer og formue fordeling over flere hundre år - for Storbritannia og Frankrike helt tilbake til 1700 tallet. Data som skal underbygge teorien om at de rike stadig blir rikere.  I tillegg legger Piketty følgende provoserende teser til grunn for sine konklusjoner:

• ·      Veksten i det 21 århundrene vil ikke på langt nær bli som tidligere.
• ·      Kapital vil overstige arbeid i betydning og innflytelse.
• ·      Eiere av kapital vil misslykkes som innovatører.

Piketty betviler med andre ord, at det teknologiske fremskrittet i dette århundre vil bidra til å fremme veksten og senke ulikhetene. Derfor foreslår han et nytt globalt skatteregime på inntekt og formue for å utjevne de økonomiske ulikhetene mellom de som lever av arbeid og de som lever av kapitalinntekter. En ulikhet som i følge Piketty bare kommer til å øke i dette århundret fordi den økonomiske veksten vil avta eller stagnere.

Piketty støtter seg til økonomen Robert Gordon som med utgangspunkt i historiske data fremmer tesen om at den digitale revolusjonen har hatt mindre innflytelse på produktivitet enn dampmaskinen og elektrisiteten. Han får også støtte fra flere økonomer. Harvard-økonomen Larry Sommers snakker om en ”sekulær stagnasjon”. Eksperten på vekst Tyler Cowen frykter ”den store stillstand” og Mohamed El-Erian, tidligere sjef for investeringsselskapet Pimco, snakker om ”den nye normalitet”, som innebærer lav vekst.

Ideologi og praksis er ikke alltid forenlig

For et par dager siden bekjentgjorde den franske sosialistiske presidenten Francois Hollande at det var slutt på ”rikingskatten” som han innførte for to år siden. En skatt som innebærer at de som har en inntekt på over 1 million euro må betale 75 prosent i skatt. Som rådgiver for president Holland er Piketty en av hodene bak den betydelige økningen av toppskatten i Frankrike.

Etter massive skatteøkninger i den første halvdelen av sin regjeringstid satser nå Hollande på skattelettelser og byråkratisk effektivisering. Dette skal gjøre Frankrike mer konkurransedyktig og attraktiv for utenlandske investorer.

Ideologisk samrøre forkludrer debatten

Dessverre har det som kunne vært en debatt om hvordan vi kan unngå en ”sekulær stagnasjon” i dette århundre blitt forkludret i ideologisk samrøre hvor venstresiden, bruker boken som en bekreftelse på det fortreffelige ved egen ideologi. Troen på at den allmektige staten vil kunne skape velstand og vekst gjennom omfordeling og økende offentlig forbruk kan vise seg å være en feilvurdering som vil komme til å koste oss dyrt. Isteden for å snakke om beskatning av ”de rike ” burde vi ha en mer nyansert og fordomsfri samfunnsdebatt uten ideologiske skylapper. En debatt hvor innovasjon, kunnskap, forskning og stimulering av vekst er sentrale områder. Det er bare gjennom en bærekraftig økonomi at vi har mulighet til å videreutvikle velferdssamfunnet og påvirke ulikhetene.