Når politikerene skal redde verden

This is not an ecological  breakdown - its the road to hell . 

Inspirert av Chris Rea

Hva er forskerne enige om.

Det hersker bred konsensus blant klima forskere om at utslipp av drivhusgasser som CO2 og metan fører til oppvarming av atmosfæren. Selv de mest innbitte kritikere tviler ikke lenger på tesen om at drivhusgasser fra biler, fabrikker, kraftverk  m.m. bidrar til å varme opp luften.

Alle andre spørsmål er mer eller mindre omstritt -  ikke rart, miljøet er et høykomplekst system der tusenvis av faktorer påvirker hverandre.

De mest sentrale spørsmålene i miljøforskningen er vanskelig å besvare og her strides de lærde. Hvor stor  andelen av klimaendringene er menneske skapte? Hvor farlig er oppvarmingen?  Men en ting er det knapt noen som bestrider: Klimaendringene er ledsaget av høy risiko. Selv om verden skulle lykkes med å redusere oppvarmingen av atmosfæren. Lurer det en annen fare som er en indirekte konsekvens av miljøkrisen, nemlig et finanskaos med uante følger. En risiko som er lite påaktet – ikke minst av våre ”grønne” politikere i sin streben å redde verden fra undergang.

UN-klimakonferansen i Paris

Om kvelden 15. desember ble det på den 21  klimakonferansen besluttet  å begrense de  globale oppvarmingen til under 2 C , om mulig til 1,5 C .  Samtidig ble det for første gang i historien inngått en klimaavtale der alle land må sette seg klimamål. Klimatoppmøtet ble av de fleste politikere og klimaorganisasjoner betegnet som et gjennombrudd.

Som klimaekspert Martin Kaiser fra Greenpeace  uttrykte det - ”Paris gir verden håp”

Den amerikanske klimaforskeren James H Hansen

var derimot spesielt missfornøyd og kritiserte løsningen fordi hovedproblemet, billig fossilt brennstoff, burde blitt dyrere ved å innføre en CO2 avgift som et insitament til å ta i bruk karbonnøytrale energikilder slik at karbonreserver i form av kull og olje kan bli liggende under jordoverflaten. Et forslag som også støttes av våre grønne politikere og organisasjoner. Kanskje har de et poeng, men det er det vanskelig  å forholde seg til når de ikke kan gi oss svar på hvordan en omstilling til et karbonnøytralt samfunn skal gjennomføres og hvilke økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene det vil få. Sykkelveier, bilfritt sentrum og avgifter virker rimelig tafatt. Her er det snakk om radikale omstillinger. Konsekvenser aner vi konjunkturene av når vi ser hva en halvering av oljeprisen har ført til. Og den prosessen er bare i sin begynnelse.

Finanssystemets sammenbrudd

I dag kommer 80 prosent av energiforsyningen i verden fra olje, kull og gass. Dersom den globale temperaturen skal begrenses til to eller halvannen grad innen slutten av dette århundre, innebærer det i følge eksperter,  at  2/3  av gass og kullreservene må forbli under bakken. I henhold til en studie som nylig er gjennomført av Bank of England vil, dersom det ikke lenger er lov å bruke fossile brennstoff, få konsekvenser for 30 prosent av det globale aksje- og obligasjonsmarkedet. Det er ikke bare konsekvensen av den tiltagende naturkatastrofen som bekymrer finansverdenen, de er også bekymret for at overgangen til et klimavennlig samfunn kan true stabiliteten i finanssystemet.

I henhold til den britiske sentralbanken vil overgangen til fossile fornybare energier påvirke verdien til bedrifter eller hele bransjer.  Markedsverdien til energiintensive bedrifter vil falle betraktelig når investorene frykter at klimapolitikken vil føre til redusert etterspørselen etter CO2 intensive produkter. Klimaforlikets målsettinger på nasjonalt og internasjonalt nivå gjør situasjonen mer transparent og gir et grunnlag for å vurdere utviklingen av bedriftenes fremtidige markedsverdi. En situasjon som kan føre til kaotiske tilstander og at en strøm av investorer raskt trekker seg ut av bedrifter eller bransjer som i dag utgjør 30 prosent av det globale aksjemarkedet. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at det vil ha betydelige nasjonale og internasjonale konsekvenser.

Det paradoksale er at omstillingen til et karbonfritt samfunn ikke er gratis. Dersom omstillingen i tillegg fører til en global finanskrise er det neppe usannsynlig at alle gode intensjoner faller i grus.

Hvor troverdig er det at politikerne som var samlet i Paris og som allerede sliter med økonomiske utfordringer også skal redde verden fra en naturkatastrofe når årsakssammenhengene er usikre og finanssystemet trues av en kollaps?  Norske politikere har i tillegg en dimensjon som gjør utfordringene mer komplekse. De er avhengig av inntektene fra olje, gass og kull for å opprettholde velferdsstaten.

Vi får trøste oss med den finsksvenske forfatter Tove Janssons visdomsord: ” Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.”

Hvorfor oljeprisene ikke kommer til å stige.

En historie om lave olje priser. fracking, prinser, karteller, dekarbonisering og en usikker femtid. 

Dagens situasjon

OPEC kunngjør medio desember at de opprettholder sitt produksjonsnivå. Avisenes forsider skriker mot oss. Nytt fall i oljeprisene. Nordsjøoljen faller under 40 dollar fatet  Svenske kronen har ikke vært dyrere på 20 år. Bankøkonomene argumenterer igjen for at Norges bank bør kutte styringsrenten. Investerings-nivået synker og arbeidsløsheten stiger. 

Oljeprisen fortsetter nedover mens norsk oljeindustri sliter. Nå har til og med Johan Sverdrup lønnsomhets- problemer. Samtidig har 20 000 ansatte i Statoil fått en julegave, nemlig tilbud om sluttpakke. Usikkerheten begynner å spre seg. Vil resultatet av julehandelen bekrefte at det er grunn til bekymring for det nye året?

Saudi-Arabia endrer strategi.

Hovedgrunnen til den lave oljeprisen er et globalt overskudd på olje. Saudi-Arabia, som har en sentral posisjon i oljemarkedet og som er den nest største oljeeksportøren etter Russland, endret sin strategi. Tidligere fungerte Kongedømme ved den Persiske gulfen som en regulator for verdens oljemarkedet. Var det for mye olje på markedet senket landet produksjonen. Var det for lite ble produksjonen økt , slik at oljeprisen hele tiden holdt seg konstant rundt 100 dollar per fat.

Så dukket det opp nye konkurrenter. Konkurrerende oljeproduserende land som Irak, Iran og USA har økt sin oljeeksport betydelig. Det har ført til at det blir produsert mer olje enn markedet har behov for.

Istedenfor å produsere mindre fortsatte Saudi Arabia  å produsere i overkant av 10 millioner fat pr dag. Like mye som under oljeprissjokket i 1980, for 35 år siden. Den aldrende oljeminister Ali al-Naimi var til å begynne med tyst om motivene. Sist vinter bekjentgjorde han strategien for sine kollegaer i OPEC-kartellet, en sammenslutning av 12  oljeproduserende land fra Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika. Bare ved å opprettholde produksjonsnivå var det mulig å presse konkurrentene som produserte dyrere ut av markedet og på nytt bestemme prisene.

Uken etter at OPEC ble enighet om å opprettholde produksjonsnivået falt oljeprisen til under 37 dollar fatet.

Saudi Arabia har kunnet produsere olje i mange år uten å ta hensyn til svingninger i oljeprisen på verdensmarkedet. Grunnen er at produksjons-kostnadene ligger på 15 dollar fatet. For mange amerikanske oljekilder har en markedspris på 75 dollar skapt problemer. I Norge får bransjen problemer med lønnsomheten når markedsprisen faller under 100 dollar fatet.

Fracking industrien i USA lar seg ikke knekke

En av de viktigste forklaringene på at OPEC endret strategi var at USA tok i bruk en ny utvinningsmetode, fracking.  ”Fracking–revolusjonen” startet i 2005 og førte til at USA gikk fra å være oljeimportør til å bli oljeeksportør. Noe som igjen har bidratt til å påvirke oljeprisene på verdensmarkedet. Selv om OPEC strategien har ført til at prisene lenge har ligget på et nivå under det de fleste eksperter har ansett som lønnsomt har produsentene av skiferolje klart å opprettholde produksjonen. I september ble det i følge det statlige Energy Information Agency produsert 9 400 000 fat, en økning på 7 prosent siden juli 2014.

Bransjen produsere i november 2015  hele 66 prosent mer olje per investert dollar enn året før. Omstillingen har vært omfattende: Hele 2/3 av produksjonsanleggene er nedlagt eller har gått konkurs. Takket være utviklingen av mer effektive produksjonsteknikker, har produsentene hentet mer olje enn noen gang fra eksisterende ”brønner”.  Investeringer og kostnader til utvikling av nye felt er kuttet. I service ytende industri har 200 000 mistet jobbene sine. Mindre oljeprodusenter har solgt det som ikke bidrar til kjernevirksomheten. Andre har refinansiert dyre og omfattende låneporteføljer.

Er produksjonen først i gang  kan det lønne seg å fortsette produksjonen helt ned til et prisnivå på 10-15 dollar fatet. Nyetableringer lar seg derimot vanskelig realisere. Uten nyetableringer vil volumet sakte reduseres. I følge IHS-Energy vil den amerikanske produksjonen synke til ca 8,5 millioner fat frem til april 2016.

På den annen side vil eksisterende brønner kunne tas i bruk igjen så snart oljeprisen stiger til et lønnsomt nivå. Med den nye metoden, Re-fracking, lar gamle oljekilder seg tappes på ny til vesentlig lavere kostnader enn bare for kort tid siden.

Denne uken har Amerika besluttet og oppheve et 40 år gammelt forbud mot eksport av skifer olje. Det gjør  det mulig for oljeprodusenter å selge til et allerede overfylt internasjonalt marked.

Russland, Iran og Lybia bidrar til økt produksjon.

Russland, den største oljeprodusenten, har overrasket markedet ved å øke produksjonen tiltross for lave priser. I år forventes Russland å produsere i overkant av 10 500 millioner fat pr dag en økning på 1,5 prosent sammenliknet med fjoråret. Olje og gassproduksjonen bidrar til halvparten av statsbudsjettet. Den russiske strategien har vært å pumpe opp så my olje som mulig. Selv om de økonomiske konsekvensene er usikre. På samme måte som USA har de russiske oljeprodusentene forbedret effektiviteten for å kunne utnytte de gamle brønnene maksimalt. Samtidig har den russiske sentralbanken valgt å la rubelen flyte med oljeprisen for å bidra til å holde kostnadene nede.

Utviklingen av arktiske dypvanns prosjekter har derimot vært lagt på is på grunn av sanksjonen etter invasjonen av Ukraina. Derom situasjonen skulle endre seg vil markedet kunne tilføres uante mengder olje og gass fra de arktiske områder.

Iran har antydet at de kommer til å øke produksjonen med en million fat pr dag. I Libya stiger muligheten for en enhetlig regjeringskonstellasjon som kan bidra til en produksjon på ytterligere en million fat. Samtlige av disse landene har utfordringer med statsfinansene og trenger alle den økonomiske drahjelp oljen kan gi. Det samme gjelder også for OPEC land som Algeria, Nigeria, Ecuador og Venezuela. 

Mye tyder på at tilgangen på olje vil fortsette i lang tid fremover i et allerede overfylt marked. En situasjon som vil bidra til å legge press på oljeprisen.

Dekarboniseringens tidsalder

Oljeministeren Nami i Saudi Arabia har i flere år vært  bekymret for konsekvensen av industrilandenes klimapolitikk og utviklingen av energieffektiv teknologi som vil påvirke den global etterspørselen etter olje. Naimi har overbevist den nye sterke mann i det saudiske kongehus, vise-kronprins Mohammed, at ingen ting er så farlig for Saudi enn en rask tilbakegang av den internasjonale etterspørselen etter olje mens det fremdeles ligger store mengder med usalgbar råolje under ørkensanden. Den 29 årlige kongesønnen Mohammed, som i motsetning til mange andre Saudi prinser ikke har noen utlandserfaring, har ikke mye til overs for vestlige allierte. Han driver en energipolitikk like hensynsløst og energisk som den krigen han har hovedansvaret for i Jemen.

Prinsen, som er mye yngre enn sin far kan bli hersker i mange år, men han vil ikke være  konge over et fattig land med store mengder av overflødig råolje som ligger under sanden. Derfor lar han det statlige oljeselskapet Aramco selge stadig mer til reduserte priser. Alt må opp er den uuttalte devisen som ligger til grunn for Saudi Arabias oljepolitikk.

Sannsynligheten for at FN etter hvert får et bredt gjennomslag for sitt klimainitiativ er økende. Et initiativ som kan føre til at store OPEC kunder som India og Kina vil kutte i sine utslipp. Før det skjer vil Saudi-Arabia og deres kollegaer selge så mye olje som mulig. 

For å stå sterkere rustet når oljeinntektene fases ut   satser Saudi-Arabia på  store prosjekter som King Abdullah University of Science and Technology og Emiratene på økobyer som Masdar bei Abu Dhabi. Prosjektene har krevd store investeringer som bare har vært mulig pga oljen.

De store oljeselskapene

Ikke uventet  har de store oljeselskapene problemer med å tilpasse seg den lave oljeprisen. Shell tapte i andre kvartal 37 prosent av nettogevinsten og vil si opp 6 500 av 94 000 ansatte i løpet av forretningsåret.I tilegg til  å ha solgt unna verdier for 20 milliarder dollar det siste halvannet år vil selskapet selge verdier for ytterligere 30 milliarder dollar innen 2018. Shell har også redusert sine investeringer innevæærende år fra 37 til 30 milliarder dollar. Ved å betale 47 milliarder for det britiske konsernet BG-Group, hvor Helge Lund i en kort periode satt i sjefstolen, vil engasjere seg sterkere i gassproduksjon for å bli mer motstandsdyktig mot svigninger i oljeprisene. 

Konkurrenten BP  tapte i foregående kvartal i underkant av en milliard dollar. Hovedårsaken var avskrivninger på prosjekter i Nordsjøen og Angola som på grunn av den lave oljeprisen ikke lenger var drivverdige. I tillegg har selskapet solgt unna verdier for tosifrede milliard beløp. Første halvår 2015 ble kostnadene senket med 1,7 milliarder dollar sammenliknet  året før. Samtidig er investeringene redusert med 3 milliarder dollar.

Exxon Mobil halverte nettogevinsten og i Chevron var nedgangen på 90 prosent.

Statoil, en lilleputt, økte dags produksjonen til 1 873 millioner fat sommeren 2015.

Bare to uker før julaften fikk 20 000 ansatte tilbud om  sluttpakke samtidig som at selskapet må ta opp  tosifrede milliarder i lån. 

Saudi-Arabias oljepolitikk har satt sine spor.

Vil oljen fortsette  å være billig?

Det Bob Dudly og Ben van Beurden, ledelsen i BP og Shell, forteller oss er dramatisk. Bransjen går mot en lang periode med lave oljepriser.

Prisfallet de siste månedene er et problem for de store internasjonale oljekonsernene. Det viktige råstoffet koster i dag mindre en halvparten av hva det kostet for et år siden. Mer dramatisk er det faktum at ikke bare de to store oljeaktørene, men at praktisk talt alle markedsaktører regner med at trenden ikke kommer til å snu. Verdensbanken er mer pessimistisk den regner med at prisene vil falle med ytterligere 20 prosent kommende år. Med de konsekvensene det vil ha for bransjen og verdensøkonomien.

Begynnelsen på slutten for norsk oljeindustri

De fleste internasjonale aktørene i bransjen er samstemte: Oljeprisen vil holde seg lav. Hvor lenge er det store usikkerhetsmomentet. Og akkurat det er det springende punkt. En generell betraktning er at de som er tilpassningsdyktige og har det laveste kostnadsnivå vil holde ut lengst. Nettopp på dette området intensiveres kampen. Konsekvensen er at aktørene med det høyeste kostnadsnivå er de første som vil forsvinne fra markedet. Det innebærer at norsk oljeindustri er blant de som vil kaste inn håndkle først, med de konsekvensene det vil ha for norsk økonomi. Ironien er at inntektene fra oljen og en uansvarlig ekspansiv økonomisk politikk har lagt grunnlaget for et kostnadsnivå som ikke lenger er konkurransedyktig. Vi har bare sett begynnelsen.

r > g

Økonomiens rockestjerne på besøk i Oslo

Den franske økonomen Thomas Piketty, som av Financial Times er kronet til  økonomiens ”Rockstar”, besøkte Oslo etter invitasjon fra tankesmien Agenda og arbeiderpartiets nye leder, Jonas Gahr Støre.

Kan vi forvente et nytt skatteregime som skal løse Norges utfordringer i det 21. århundre?

Piketty,  Marx og Engels

Den franske økonomen Thomas Piketty, som var invitert av arbeiderpartiets ”tankesmie” Agenda, på initiativ av Jonas Gahr Støre for å snakke om sin omfangsrike bok om kapitalen i det 21. århundre, ble hilst velkommen til en fullsatt aula på universitetet i Oslo.

Boken har gitt sosialistene og venstre siden i politikken et nytt håp. Det er tross alt noen år siden Karl Marx og Friedrich Engels skrev sine kritiske analyser om kapitalismen som tok utgangpunkt i Karl Marx, ikke ukjente verk - Das Kapital.  Engels besøkte for øvrig også Norge. Boken til Piketty, Capital in the Twenty-First Century, fokuserer på de økonomiske ulikhetene i Europa og USA helt tilbake til det 18. århundre. Den sentrale tesen er at når avkastningen på kapital (r) er større enn den økonomiske veksten (g), over en lengre periode, så fører det til en konsentrasjon av kapitalen. Denne konsentrasjon skaper økonomisk ustabilitet. For å hindre at kapitalen skal komme under kontroll av en liten majoritet foreslår Piketty et globalt system med progressiv skatt på høye inntekter og formuer. Boken har vakt stor oppsikt og skapt en interessant internasjonal debatt som på ny har satt den sosialistiske ideologi i søkelyset. Den er oversatt til mange språk. Nå kommer den også på norsk.

Interessante data og provoserende teser.

En slik suksess fører naturlig nok til synspunkter og kritikk. Boken imponerer med sine omfattende analyser av formuer og formue fordeling over flere hundre år - for Storbritannia og Frankrike helt tilbake til 1700 tallet. Data som skal underbygge teorien om at de rike stadig blir rikere.  I tillegg legger Piketty følgende provoserende teser til grunn for sine konklusjoner:

• ·      Veksten i det 21 århundrene vil ikke på langt nær bli som tidligere.
• ·      Kapital vil overstige arbeid i betydning og innflytelse.
• ·      Eiere av kapital vil misslykkes som innovatører.

Piketty betviler med andre ord, at det teknologiske fremskrittet i dette århundre vil bidra til å fremme veksten og senke ulikhetene. Derfor foreslår han et nytt globalt skatteregime på inntekt og formue for å utjevne de økonomiske ulikhetene mellom de som lever av arbeid og de som lever av kapitalinntekter. En ulikhet som i følge Piketty bare kommer til å øke i dette århundret fordi den økonomiske veksten vil avta eller stagnere.

Piketty støtter seg til økonomen Robert Gordon som med utgangspunkt i historiske data fremmer tesen om at den digitale revolusjonen har hatt mindre innflytelse på produktivitet enn dampmaskinen og elektrisiteten. Han får også støtte fra flere økonomer. Harvard-økonomen Larry Sommers snakker om en ”sekulær stagnasjon”. Eksperten på vekst Tyler Cowen frykter ”den store stillstand” og Mohamed El-Erian, tidligere sjef for investeringsselskapet Pimco, snakker om ”den nye normalitet”, som innebærer lav vekst.

Ideologi og praksis er ikke alltid forenlig

For et par dager siden bekjentgjorde den franske sosialistiske presidenten Francois Hollande at det var slutt på ”rikingskatten” som han innførte for to år siden. En skatt som innebærer at de som har en inntekt på over 1 million euro må betale 75 prosent i skatt. Som rådgiver for president Holland er Piketty en av hodene bak den betydelige økningen av toppskatten i Frankrike.

Etter massive skatteøkninger i den første halvdelen av sin regjeringstid satser nå Hollande på skattelettelser og byråkratisk effektivisering. Dette skal gjøre Frankrike mer konkurransedyktig og attraktiv for utenlandske investorer.

Ideologisk samrøre forkludrer debatten

Dessverre har det som kunne vært en debatt om hvordan vi kan unngå en ”sekulær stagnasjon” i dette århundre blitt forkludret i ideologisk samrøre hvor venstresiden, bruker boken som en bekreftelse på det fortreffelige ved egen ideologi. Troen på at den allmektige staten vil kunne skape velstand og vekst gjennom omfordeling og økende offentlig forbruk kan vise seg å være en feilvurdering som vil komme til å koste oss dyrt. Isteden for å snakke om beskatning av ”de rike ” burde vi ha en mer nyansert og fordomsfri samfunnsdebatt uten ideologiske skylapper. En debatt hvor innovasjon, kunnskap, forskning og stimulering av vekst er sentrale områder. Det er bare gjennom en bærekraftig økonomi at vi har mulighet til å videreutvikle velferdssamfunnet og påvirke ulikhetene.

Sylvi Listhaug

En sneversynt og perspektivløs heksejakt.
Hvem står bak og hvorfor? 

Som avisleser og velger føler jeg ubehag ved den heksejakten som Sylvi Listhaug har vært utsatt for fra den dag det ble kjent at hun kom til å bli den nye landbruksministeren. Hvem som står bak og hvorfor, er av større interesse for meg som velger, enn Sylvi Listhaugs kundeliste. Men den kunnskapen for jeg nok aldri tilgang til.

Sneversynt og perspektivløs er heksejakten fordi den ensidig behandler et enkelt tilfelle tatt ut av en større sammenheng. First House og tilsvarende kommunikasjonsrådgivere er ikke bare rådgivere, men de er samtidig en del av en stadig mer omfangsrik praksis, nemlig lobbyvirksomhet eller ”korridorpolitikk” som det også kalles. Med andre ord: det er ikke bare rådgivernes kundeliste som er interessant, mer interessant er det å få vite hvem som påvirker hvilke politikere og ikke minst hva de snakker om. Men det får du ikke vite. Lobbyvirksomheten i Norge er ikke regulert. Det har blitt fremmet fem forslag på Stortinget om regulering av lobbyvirksomhet siden 2006. Samtlige av forslagene har blitt nedstemt. Hvorfor er det neppe noen som kan gi deg et godt svar på. Hvem som hadde flertall på stortinget er det ingen tvil om.

Er det ikke på tide at vi for større åpenhet rundt hvem som til en hver tid påvirker våre stortingsrepresentanter og politikere? I Geelmuyden Kieses lobbyundersøkelse i 2010, oppgav nesten 70 prosent av de spurte politikerne at de ble kontaktet ukentlig, og hele 12 prosent svarte at de ble kontaktet daglig. 70 prosent av politikerne opplever lobbyvirksomhet som viktig.

Stadig flere land regulerer lobbyvirksomhet. I løpet av de siste tjuve årene har både Georgia, Ungarn, Polen og Litauen, Australia og EU innført eller gjeninnført reguleringsordninger. Kombinasjonen av en kultur for korrupsjon og et kraftig voksende sivilsamfunn med ulike interesser har bidratt til at mange ønsker å regulere lobbyvirksomheten. Bakgrunnen er forventingene om at det ville styrke de politiske beslutningsprosessene og folkets tillit til myndighetene. Åpenhet, i betydningen offentliggjøring, er et av de viktigste argumentene som brukes for regulering av lobbyvirksomhet. En åpenhet som gjør det mulig å få oversikt over myndighetenes handlinger, både når det gjelder hvordan beslutninger tas og hvilke aktører og institusjoner som forsøker å påvirke beslutningsprosessene. Åpenhet er dessuten en forutsetning for at vi skal kunne evaluere og ansvarliggjøre politikerne - om ikke annet så med bruk av stemmeseddelen. Hemmelighold undergraver demokratiet, fører til mistenkeliggjøring og skaper politiker forakt.

Dessverre har trenden de senere år vært at stadig mer unndras offentligheten. Det tjener hverken politikerne eller demokratiet. Ikke minst den fjerde statsmakt, mediene, bør tenke gjennom sin rolle i Listhaug saken.

Sosialdemokratiet

Klarer sosialdemokratiet å tilpasse seg den nye virkeligheten?

Den forlatte rose

Ikke bare i Norge, men i hele Europa mister sosial-demokratene innflytelse. Politiske kommentatorer er enige om at det er fordi venstre siden ikke evner å fornye seg, men gjentar parolene fra fortiden. Velferdsstaten og den meningsløse fordelings-rettferdigheten slår ikke lenger an hos de store velgerskarene. ”De romantiserer fortiden og kapitulerer for fremtiden” som den britiske partiforsker Anthony Painte utrykker det i Financial Times.

Velferdsstaten

For venstresiden er statlig intervenering en grunnpilar i den politiske ideologien. De setter alt inn på å begrense private initiativ og engasjerer seg i fordelingspolitikk til fordel for ”arbeiderklassen” på den måten skal de oppnå et mer likestilt og rettferdig  samfunn.

I praksis betyr det at et økende antall oppgaver sentraliseres og styres av et byråkrati som igjen kontrollers av en liten politisk maktelite.

Velferdsstaten er i dag så omfattende at den regulerer alt du gjør fra vugge til grav. Den vet hva som er best for deg gjennom alle livets faser. Du får stadig færre valgmuligheter og alt skal tilrettelegges for deg i  velferdsstatens regi – basert på likhetsprinsippet uansett individets ønsker og forutsetninger.

  

Stadig klekkes det ut nye ideer, forbud og påbud under dekke av at det er til det beste for deg eller at det gagner den sosiale rettferdigheten.

For å finansiere velferdsstaten og et omfattende byråkrati øker skatter og avgifter.

Fordelingsrettferdighet.

I fordelingsrettferdighetens navn skal det tas fra de som har - er sosialdemokratiets mantra. ” Brede skuldre kan bære mer” predikerer Sigmar Gabriels  i  tyske SPD. Men stadig flere velgere gjennomskuer dette sludderet. I de fleste land som har erfaringer fra regjeringer på venstre siden i politikken vet velgerne at rundt 50 prosent av skattebetalerne betaler 90 - 95 prosent av den samlede lønn- og inntektsskatten fordi toppskatten slår inn allerede på et relativt lavt inntektsnivå. En toppskatt som mange av sosialdemokratiets kjernevelgere også må betale.  

I Norge slår det første trinn i toppskatten inn når du overstiger en inntekt på 490 000 kr. Tjener du derimot det tidobbelte så øker toppskatten bare med 3 prosentpoeng, med andre ord toppskatten blir ”marginalt” høyere. Den mest omfattende fordelings-rettferdigheten skjer på bekostning av de som har en gjennomsnittsinntekt – hvorav mange stemmer rød/ grønt. 

Blikket fremover

På spørsmål om fremtiden har sosialdemokratene lite å fortelle. Hvordan kan sosialstaten finansiere en stadig voksende velferdsstat?

Stadig flere velgere stiller seg undrende til om vi har behov for de ørkesløse sosiale drømmene og halvveis realiserbare velgjerningene.

Venstresidens  karikatur av et samfunn, som er dypt urettferdig, hvor de ”rike” utgjør en trussel og hvor staten vet best, er det stadig færre som identifiserer seg med. Tvert i mot brer det seg en holdning, hvor bevisste borgere selv vil ordne opp i problemene istedenfor for å bli overstyrt av en byråkratisert og regelstyrt formynder- og forbudsstat.

I USA har den politiske debatten endret seg fra kritikken av ”Big Business til problemet med ”Big Government”. Den pågående politiske striden som førte til ”Shutdown” illustrer dette på et dramatisk vis.

Gjeldsproblemene i de vestlige demokratiene er en indikator på overdimensjonering av statsfunksjonene. 

Dersom finansieringen av velferdsstaten ikke lenger er mulig så er vi nødt til å ta standpunkt til følgende utfordring: Hvor mye stat tenger demokratiet?

Tradisjonelle institusjoner forvitrer.

Sosialdemokratene har blitt knyttet til institusjoner som de har hjulpet til å etablere og støtter. Den industrielle økonomi og arbeideren dannet grunnlaget for den politiske plattformen og utviklingen av den sentraliserte velferdsstaten. Fagforeningene utviklet seg til å bli sentrale samarbeidspartnere som etter hvert ble en integrert del av det politiske systemet. Legitimiteten av dette er kommet mer og mer i fokus av samfunnsøkonomiske og moralske grunner. På hele det europeiske kontinentet har fagforeningenes innflytelse vært i tilbakegang og er fraværende fra store deler av den moderne økonomien.  Sosialdemokratiers institusjoner og samarbeidspartnere, ”det offentlige” oppfattes som utdatert og inneffektivt. Gjeldkrisen i Europa blir av  mange sett på som en konsekvens av at velferdsstaten har fått svelle ut. 

Sosialdemokratiet - hva nå?

Blant velgerne vokser det frem en bred kritikk av et samfunn hvor reguleringsiveren tar overhånd.

Omfordelingspaternalismen blir betraktet med økende skepsis fordi borgerne for lengst erkjenner at det har utviklet seg en politisk sosialindustri til egen berikelse som nå har oppdaget “den forebyggende sosialpolitikk” som sitt nye markedet.

Moralapostlene på venstre siden opptrer som guruer med den høyeste åndelige innsikt i menneskehetens beste. Med påbud og forbud ønsker de å gjøre deg til en lykkelig sosialistisk velger i en velferdsstat hvor kjønn og politisk bakgrunn blir foretrukket fremfor kunnskap og initiativ. 

Big-Government-Gouvernante konseptet mister stadig flere tilhengere. Den senere tids utvikling, ikke bare her i Norge, men i Europa, Australia og Japan bekrefter dette. Sosialdemokratiets fremtid er høyst usikket. Diskusjonene på nettet bekrefter det. Der er majoriteten inneforstått med at dagens politiske og ideologiske plattform ikke lenger finner gjenklang  hos velgerne. De ønsker at sosialdemokratiet tar nye posisjoner i det politiske landskap som enten gjør ideologien mer grønn eller blå. Men disse plattformene er allerede opptatt. Det er tvilsomt om et strategisk valg langs den grønn-blå aksen kommer til å virke troverdig, men til syvende og sist er det velgerne som avgjør.

Pendlere!

Pendler du til Oslo?

Har du noen gang tenkt på hvor lenge du sitter i kø i løpet av et år? Ifølge en undersøkelse gjort av Institutt der Deutchen Wirtschaft så sitter du og dine lidelsesfeller til sammen over 12 arbeidsdager, eller 92 timer i kø i løpet av et år for å komme på jobben i Oslo. Er det mye eller lite?

I Paris bor det 12 millioner mennesker og de bruker like lang tid som i Oslo. 

I London, med 9,2 millioner mennesker, bruker pendlerne i gjennomsnitt 74 timer. Har du opplevd trafikken og ”motociclisti” i Roma - et sant kaos - så bruker pendlerne likevel bare 2 timer mer enn vi gjør i Oslo. 

Det er kanskje en fattig trøst, men det finnes et land i Europa hvor situasjonen er verre.

I Warzava, et av de mest betydningsfulle handelssentre i Øst Europa, bruker pendlerne 106 timer i året. Grunnen til at trafikantene i Warszawa plages av endeløse køer skriver seg fra den tiden kommunistene styrte landet. Manglende innsikt, handlekraft og innkompetanse har ført til et enormt etterslep når det gjelder infrastrukturen i byen. I dag nærmer det seg en million biler i Warszawa. All gjennomgangs trafikk passerer gjennom sentrum av byen. Manglende parkeringsmuligheter gjør at bilistene sirkulere rundt i håp om å finne en ledige parkerings- plass. Samtidig forsøker de å unngå gater hvor det pågår veiarbeid, som kun skjer på dagtid.

I 1974 ble nok en gang blåst liv i planene om å bygge en Metro. Endelig i 1983 ble programmet godkjent av regjeringen og de første tunellene ble bygget. Ufullstendig finansiering, dårlig planlegging og et sendrektig byråkrati førte til en byggehastighet på 2 meter pr dag.

_____________________________________________________

Noen inntrykk fra trafikken i Warszawa på You Tube  

http://www.youtube.com/watch?v=Bps--azS9T0

 _____________________________________________________

Tiltross for at jeg aldri har vært i Warszawa, bringer historien frem en sterk følelse om at dette har jeg opplevd før - en Déjà vu. Kan det være i forbindelse med pendler tilværelsen inn til Oslo - mon tro? Nei, etter videre ettertanke. Warszawa jobber med saken. Her, ikke bare fornekter politikerne problemet, men de har nettopp bygget Operatunnelen som gjør at all gjennomgangstrafikk går gjennom sentrum isteden for å legge hovedveiene utenom byene slik de gjør i alle andre storbyer på kontinentet. Togtunnellen gjennom Oslo (Oslotunnelen), ble vedtatt bygget i 1968, men først ferdigstillet i 1980. Nå mener mange den allerede er sprengt. Noen planer om en ny eller utvidet Oslotunell finnes ikke.  Det er ingen tvil om at vi snart kommer til å passere Warszawa med god margin. Skulle politikerne mot all forventning innse at det må finnes en løsning, så går det desenier fra erkjennelse til ferdigstillelse.

Oljeeventyret

Nærmer vi oss slutten på den norske velferden?

Statoil har problemer med norsk kostnadsnivå.

Statoils melding om at de kommer til å ”flagge ut” 1000 arbeidsplasser til lavkostland innen 2020 for å bli mer konkurransedyktig, har ikke uventet vakt oppsikt. Fagforeningen forlanger klare linjer fra regjeringen, underforstått at staten som eier bør sette en stopper for dette. Uenighet innad i regjeringen førte til at Stoltenberg kom med følgende uttalelse til NTB: ”Statoil skal gi avkastning for eieren, i tillegg til at det er en målsetting om å ha hovedkontorfunksjonene i Norge. Det er det som står i eierskapsmeldingen, og det er den politikken som gjelder”

Er outsourching  av 1000 stillinger nok?

Outsourcing av 1000 stillinger, primært innenfor støtte funksjoner, forventes å gi en innsparing på 1,3 milliarder innen 2020. Samtidig kommer meldingen om et skuffende kvartal for Statoil. Det begrunnes bla med forventet lavere produksjon. Kanskje litt overraskende med tanke på alt media oppstyret rundt alle funnene i Nordsjøen den siste tiden. Nærmer vi oss siste kapitel i oljeeventyret?

Det er i hovedsak forretningsområdet Utvikling og Produksjon Norge (UPN) som opplever det største fallet i produksjon og resultat. Produksjonen i den internasjonale driften økte i perioden.

Statoil leverte en rekordhøy internasjonal produksjon, med en økning på seks prosent, hovedsakelig som følge av oppstart av og produksjonsøkning på ulike felt, skriver Lund.

Er det slik at Norge begynner å gå tom for olje og at vi må satse mer i utlandet så er situasjonen en helt annen en den var for noen år siden? Det betyr at Statoil i større grad må konkurrere med utenlandske oljeselskap. Og den konkurransen er det ikke sikkert at de kommer til å vinne. Av følgende grunner:

Tilgjenglighet og konkurranse

Rundt 90 prosent av olje reservene er under kontroll av nasjonale oljeselskap, som Statoil. De nasjonale selskapene har utviklet kompetanse, slik at de selv klarer å produsere, raffinere og selge oljen. Stadig flere blir selvhjulpne og klarer seg uten hjelp fra selskaper som opererer internasjonalt.  En konsekvens av dette er at selskaper som Statoil blir mer og mer avhengig av olje som er vanskelig tilgengelig. Den finnes enten på dypt vann langt fra land, som i Arktis. Den er blandet med skifer eller sand, eller finnes i politisk ustabile regimer, som Algerie.

Men Statoil er ikke alene om å være avhengig av nye oljefelt.  De 6 største oljeselskapene, de såkalte ”Big Oil” opplever de samme utfordringene. Kampen om lett tilgjengelig, ”easy oil”, blir stadig mer utfordrende.

Etterspørselen synker

Flere eksperter peker på en annen utvikling. 60 prosent av oljeforbruket kan knyttes til transport, resten brukes til kraft, petrokjemikaler og annen industrielt bruk.

I følge OPEC har etterspørselen etter olje gått tilbake i USA og Europa. I USA er etterspørselen på i underkant av 9 millioner fat pr dag. Det laveste nivå på over 10 år.  Grunnen er en stadig økning i  mer bensineffektive transportmidler. Samtidig  som stadig bedre infrastruktur, offentlig kommunikasjon og høye oljepriser har bidratt til et generelt lavere forbruk.

Fremvoksende økonomier vil ikke oppleve bensinslukende bilene som på 50 og 60 tallet hvor miljøbevisstheten var lav og bensinen relativt billig.  

I mars introduserte Kina en standard begrensning på biler. Det skal ikke være tillat og selge biler som har et høyere gjennomsnitts forbruk enn 7 liter pr 100 km etter 2015.

Gass har fått en større rolle som drivstoff for busser, båter og biler. Konsekvensen av denne og likende utvikingstrender vil påvirke den fremtidige etterspørselen etter olje.

Presset fra miljøpartier og organisasjoner har og vil påvirke forbruket. Sentralt i denne diskusjonen står oljeutvinningen: Kun en tredjedel av verdens påviste fossile ressurser kan forbrukes de neste 40 årene hvis verden skal nå målet om maks to graders global oppvarming, advarer Det internasjonale energibyrået (IEA).

Det mest alvorlige på kort sikt er at etterspørselen kan bli påvirket av det som skjer med verdensøkonomien. En økonomisk tilbakegang vil føre til redusert forbruk. Signalene de siste månedene er ikke oppmuntrende.

Prisutvikling og kostnadsnivå

Dersom etterspørselen etter olje flater ut så vil prisene begynne og falle. Selskaper som utvinner olje til den høyeste prisen vil få problemer. I følge en mye sitert rapport fra Bernstein Research er den marginale kostnad for å produsere olje fra ugjestmilde land og geografisk utilgjengelige områder $100 pr fat. Ikke langt unna dagens pris.

Investeringene i olje og gassvirksomhet forventes i følge SSB å bli rekordhøye 211 milliarder kroner i 2013. Dersom prisene faller ytterligere samtidig som lønn-, kostnad- og skattenivået stiger kan disse investeringene fremstå som ytterst risikable.

Selv om markedsekspertene varsler prisoppgang hver gang regimene i Midtøsten markerer seg på første siden i media, så er trenden foruroligende.

Synker prisene til under 100 dollar så vil outsourcing av 1000 stillinger fortone seg som en bagatell og øke sannsynligheten for at Statoil bare sitter igjen med hovedkontorfunksjonen i Norge dersom selskapet ønsker å overleve. En utvikling som vil sette standard for resten av petroleumsindustrien vår. En industri som i følge Menton Business Economics direkte og indirekte sysselsetter ca. 250.000 personer. Og i følge finasdepartementet er grunnlaget for en stabil økonomisk politikk som legger til rette for høy syselsetting, stabil økonomisk vekst, bærekraftige offentlige velferdsordninger og en sterk offentlig sektor.

Mye tyder på at oljeeventyret kan fases ut raskere enn vi ønsker. Hva skal vi da satse på?

Norges konkurranse kraft

En av de viktigste grunnen til at landene sør i Europa har problemer har vært et stadig økende lønnsnivå og politisk handlingslammelse som igjen har ført til  svekket konkurransekraft.  Samtlige av disse landene har et undersudd på handelsbalansen og de scorer lavt på WEF Global Competetiveness Reprot 2012 – 2013. Rapporten sammenlikner konkurransetilstanden i 144 land. Spania ligger på 36 plass, Italia på 42 plass, Portugal på 49 plass og Hellas som har de største utfordringene, både økonomisk og sosialt, ligger på 96  plass.

Norge finner vi på en akseptabel 15 plass, problemet er bare at Danmark (12), Sverige (4) og Finland (3) ligger foran oss tiltross for at de ikke har olje!  Det burde bekymre de fleste.

Finland topper listen når det gjelder utdannelse som et resultat av et sterkt fokus de siste 10 årene. Det har ført til at arbeidsstokken har de nødvendige ferdigheter til å møte stadig nye utfordringer. Finland ligger også på et nøyt nivå når det gjelder teknologisk adopsjon og innovasjon. Finland er et av de mest innovative landene i Europa.  Økonomien er ikke uten utfordringer, men er bra sammenliknet med andre euro land.

_____________________________________________________

Noen av områdene som trekker oss ned i sammenlikningen:

Institutions

• ·        Burden of government regulation  65 plass
• ·       Transperency of government policymaking 23
• ·       Gov´t services for improved business performance 38

Infrastructure

• ·     Quality of overall infrastructure 39
• ·     Quality of roads  84
• ·     Quality of railroad infrastructure 47
• ·     Mobile telephone subscriptions/100pop 50

  Microeconomic environment 

• ·      General government dept % GDP 96  (Eurosonens krav er 60 prosent)

   Education

• ·     Quality of primary education 33  (Finland  1)
• ·     Quality of math and sience education 57  (Finland 2)
• ·     Quality of management schools 24 (Finland 10)

Goods market efficiency

• ·     Extent and effect of taxation  59
• ·     Total tax rate % profits 82
• ·     No of procedures to start business 29
• ·     No of days to start business 25
• ·     Agricultural policy costs 105
• ·     Prevalence of trade barriers 86
• ·     Trade tariffs % duty 50

Labour market efficiency

• ·     Flexibility of wage determination 133
• ·     Hiring and firing practices 135
• ·     Pay and productivity 77
• ·     Women in labour force, ratio to men 14

Innovation

• ·     Quality of scientific research institutions 27
• ·     Gov´t procurement of advanced tech products 28
• ·     Availability of scientists and engineers 42  

 ____________________________________________________

Det bør ikke overraskelse noen som har fulgt med over tid at vi skårer uforholdsmessig lavt på mange områder når det gjelder konkurransekraft. Det kan være en bekreftelse på at regjeringens ideologiske ståsted og aversjon mot privat initiativ har gjort at den ikke har klart å finne relevante løsninger. Det er de ikke alene om. Det finnes nok av eksempler på sosialistiske regimer som har spilt fallitt.  Konsekvensen er nærliggende. Eksemplene er mange. Utviklingen i de mest utsatte landene i eurosonen kan gi en indikasjoner på i hvilken retting regjeringen tar Norge videre. Krisen i Japan kan forteller litt om omfang og tidsperspektiv.