r > g

Økonomiens rockestjerne på besøk i Oslo

Den franske økonomen Thomas Piketty, som av Financial Times er kronet til  økonomiens ”Rockstar”, besøkte Oslo etter invitasjon fra tankesmien Agenda og arbeiderpartiets nye leder, Jonas Gahr Støre.

Kan vi forvente et nytt skatteregime som skal løse Norges utfordringer i det 21. århundre?

Piketty,  Marx og Engels

Den franske økonomen Thomas Piketty, som var invitert av arbeiderpartiets ”tankesmie” Agenda, på initiativ av Jonas Gahr Støre for å snakke om sin omfangsrike bok om kapitalen i det 21. århundre, ble hilst velkommen til en fullsatt aula på universitetet i Oslo.

Boken har gitt sosialistene og venstre siden i politikken et nytt håp. Det er tross alt noen år siden Karl Marx og Friedrich Engels skrev sine kritiske analyser om kapitalismen som tok utgangpunkt i Karl Marx, ikke ukjente verk - Das Kapital.  Engels besøkte for øvrig også Norge. Boken til Piketty, Capital in the Twenty-First Century, fokuserer på de økonomiske ulikhetene i Europa og USA helt tilbake til det 18. århundre. Den sentrale tesen er at når avkastningen på kapital (r) er større enn den økonomiske veksten (g), over en lengre periode, så fører det til en konsentrasjon av kapitalen. Denne konsentrasjon skaper økonomisk ustabilitet. For å hindre at kapitalen skal komme under kontroll av en liten majoritet foreslår Piketty et globalt system med progressiv skatt på høye inntekter og formuer. Boken har vakt stor oppsikt og skapt en interessant internasjonal debatt som på ny har satt den sosialistiske ideologi i søkelyset. Den er oversatt til mange språk. Nå kommer den også på norsk.

Interessante data og provoserende teser.

En slik suksess fører naturlig nok til synspunkter og kritikk. Boken imponerer med sine omfattende analyser av formuer og formue fordeling over flere hundre år - for Storbritannia og Frankrike helt tilbake til 1700 tallet. Data som skal underbygge teorien om at de rike stadig blir rikere.  I tillegg legger Piketty følgende provoserende teser til grunn for sine konklusjoner:

• ·      Veksten i det 21 århundrene vil ikke på langt nær bli som tidligere.
• ·      Kapital vil overstige arbeid i betydning og innflytelse.
• ·      Eiere av kapital vil misslykkes som innovatører.

Piketty betviler med andre ord, at det teknologiske fremskrittet i dette århundre vil bidra til å fremme veksten og senke ulikhetene. Derfor foreslår han et nytt globalt skatteregime på inntekt og formue for å utjevne de økonomiske ulikhetene mellom de som lever av arbeid og de som lever av kapitalinntekter. En ulikhet som i følge Piketty bare kommer til å øke i dette århundret fordi den økonomiske veksten vil avta eller stagnere.

Piketty støtter seg til økonomen Robert Gordon som med utgangspunkt i historiske data fremmer tesen om at den digitale revolusjonen har hatt mindre innflytelse på produktivitet enn dampmaskinen og elektrisiteten. Han får også støtte fra flere økonomer. Harvard-økonomen Larry Sommers snakker om en ”sekulær stagnasjon”. Eksperten på vekst Tyler Cowen frykter ”den store stillstand” og Mohamed El-Erian, tidligere sjef for investeringsselskapet Pimco, snakker om ”den nye normalitet”, som innebærer lav vekst.

Ideologi og praksis er ikke alltid forenlig

For et par dager siden bekjentgjorde den franske sosialistiske presidenten Francois Hollande at det var slutt på ”rikingskatten” som han innførte for to år siden. En skatt som innebærer at de som har en inntekt på over 1 million euro må betale 75 prosent i skatt. Som rådgiver for president Holland er Piketty en av hodene bak den betydelige økningen av toppskatten i Frankrike.

Etter massive skatteøkninger i den første halvdelen av sin regjeringstid satser nå Hollande på skattelettelser og byråkratisk effektivisering. Dette skal gjøre Frankrike mer konkurransedyktig og attraktiv for utenlandske investorer.

Ideologisk samrøre forkludrer debatten

Dessverre har det som kunne vært en debatt om hvordan vi kan unngå en ”sekulær stagnasjon” i dette århundre blitt forkludret i ideologisk samrøre hvor venstresiden, bruker boken som en bekreftelse på det fortreffelige ved egen ideologi. Troen på at den allmektige staten vil kunne skape velstand og vekst gjennom omfordeling og økende offentlig forbruk kan vise seg å være en feilvurdering som vil komme til å koste oss dyrt. Isteden for å snakke om beskatning av ”de rike ” burde vi ha en mer nyansert og fordomsfri samfunnsdebatt uten ideologiske skylapper. En debatt hvor innovasjon, kunnskap, forskning og stimulering av vekst er sentrale områder. Det er bare gjennom en bærekraftig økonomi at vi har mulighet til å videreutvikle velferdssamfunnet og påvirke ulikhetene.

Sylvi Listhaug

En sneversynt og perspektivløs heksejakt.
Hvem står bak og hvorfor? 

Som avisleser og velger føler jeg ubehag ved den heksejakten som Sylvi Listhaug har vært utsatt for fra den dag det ble kjent at hun kom til å bli den nye landbruksministeren. Hvem som står bak og hvorfor, er av større interesse for meg som velger, enn Sylvi Listhaugs kundeliste. Men den kunnskapen for jeg nok aldri tilgang til.

Sneversynt og perspektivløs er heksejakten fordi den ensidig behandler et enkelt tilfelle tatt ut av en større sammenheng. First House og tilsvarende kommunikasjonsrådgivere er ikke bare rådgivere, men de er samtidig en del av en stadig mer omfangsrik praksis, nemlig lobbyvirksomhet eller ”korridorpolitikk” som det også kalles. Med andre ord: det er ikke bare rådgivernes kundeliste som er interessant, mer interessant er det å få vite hvem som påvirker hvilke politikere og ikke minst hva de snakker om. Men det får du ikke vite. Lobbyvirksomheten i Norge er ikke regulert. Det har blitt fremmet fem forslag på Stortinget om regulering av lobbyvirksomhet siden 2006. Samtlige av forslagene har blitt nedstemt. Hvorfor er det neppe noen som kan gi deg et godt svar på. Hvem som hadde flertall på stortinget er det ingen tvil om.

Er det ikke på tide at vi for større åpenhet rundt hvem som til en hver tid påvirker våre stortingsrepresentanter og politikere? I Geelmuyden Kieses lobbyundersøkelse i 2010, oppgav nesten 70 prosent av de spurte politikerne at de ble kontaktet ukentlig, og hele 12 prosent svarte at de ble kontaktet daglig. 70 prosent av politikerne opplever lobbyvirksomhet som viktig.

Stadig flere land regulerer lobbyvirksomhet. I løpet av de siste tjuve årene har både Georgia, Ungarn, Polen og Litauen, Australia og EU innført eller gjeninnført reguleringsordninger. Kombinasjonen av en kultur for korrupsjon og et kraftig voksende sivilsamfunn med ulike interesser har bidratt til at mange ønsker å regulere lobbyvirksomheten. Bakgrunnen er forventingene om at det ville styrke de politiske beslutningsprosessene og folkets tillit til myndighetene. Åpenhet, i betydningen offentliggjøring, er et av de viktigste argumentene som brukes for regulering av lobbyvirksomhet. En åpenhet som gjør det mulig å få oversikt over myndighetenes handlinger, både når det gjelder hvordan beslutninger tas og hvilke aktører og institusjoner som forsøker å påvirke beslutningsprosessene. Åpenhet er dessuten en forutsetning for at vi skal kunne evaluere og ansvarliggjøre politikerne - om ikke annet så med bruk av stemmeseddelen. Hemmelighold undergraver demokratiet, fører til mistenkeliggjøring og skaper politiker forakt.

Dessverre har trenden de senere år vært at stadig mer unndras offentligheten. Det tjener hverken politikerne eller demokratiet. Ikke minst den fjerde statsmakt, mediene, bør tenke gjennom sin rolle i Listhaug saken.

Sosialdemokratiet

Klarer sosialdemokratiet å tilpasse seg den nye virkeligheten?

Den forlatte rose

Ikke bare i Norge, men i hele Europa mister sosial-demokratene innflytelse. Politiske kommentatorer er enige om at det er fordi venstre siden ikke evner å fornye seg, men gjentar parolene fra fortiden. Velferdsstaten og den meningsløse fordelings-rettferdigheten slår ikke lenger an hos de store velgerskarene. ”De romantiserer fortiden og kapitulerer for fremtiden” som den britiske partiforsker Anthony Painte utrykker det i Financial Times.

Velferdsstaten

For venstresiden er statlig intervenering en grunnpilar i den politiske ideologien. De setter alt inn på å begrense private initiativ og engasjerer seg i fordelingspolitikk til fordel for ”arbeiderklassen” på den måten skal de oppnå et mer likestilt og rettferdig  samfunn.

I praksis betyr det at et økende antall oppgaver sentraliseres og styres av et byråkrati som igjen kontrollers av en liten politisk maktelite.

Velferdsstaten er i dag så omfattende at den regulerer alt du gjør fra vugge til grav. Den vet hva som er best for deg gjennom alle livets faser. Du får stadig færre valgmuligheter og alt skal tilrettelegges for deg i  velferdsstatens regi – basert på likhetsprinsippet uansett individets ønsker og forutsetninger.

  

Stadig klekkes det ut nye ideer, forbud og påbud under dekke av at det er til det beste for deg eller at det gagner den sosiale rettferdigheten.

For å finansiere velferdsstaten og et omfattende byråkrati øker skatter og avgifter.

Fordelingsrettferdighet.

I fordelingsrettferdighetens navn skal det tas fra de som har - er sosialdemokratiets mantra. ” Brede skuldre kan bære mer” predikerer Sigmar Gabriels  i  tyske SPD. Men stadig flere velgere gjennomskuer dette sludderet. I de fleste land som har erfaringer fra regjeringer på venstre siden i politikken vet velgerne at rundt 50 prosent av skattebetalerne betaler 90 - 95 prosent av den samlede lønn- og inntektsskatten fordi toppskatten slår inn allerede på et relativt lavt inntektsnivå. En toppskatt som mange av sosialdemokratiets kjernevelgere også må betale.  

I Norge slår det første trinn i toppskatten inn når du overstiger en inntekt på 490 000 kr. Tjener du derimot det tidobbelte så øker toppskatten bare med 3 prosentpoeng, med andre ord toppskatten blir ”marginalt” høyere. Den mest omfattende fordelings-rettferdigheten skjer på bekostning av de som har en gjennomsnittsinntekt – hvorav mange stemmer rød/ grønt. 

Blikket fremover

På spørsmål om fremtiden har sosialdemokratene lite å fortelle. Hvordan kan sosialstaten finansiere en stadig voksende velferdsstat?

Stadig flere velgere stiller seg undrende til om vi har behov for de ørkesløse sosiale drømmene og halvveis realiserbare velgjerningene.

Venstresidens  karikatur av et samfunn, som er dypt urettferdig, hvor de ”rike” utgjør en trussel og hvor staten vet best, er det stadig færre som identifiserer seg med. Tvert i mot brer det seg en holdning, hvor bevisste borgere selv vil ordne opp i problemene istedenfor for å bli overstyrt av en byråkratisert og regelstyrt formynder- og forbudsstat.

I USA har den politiske debatten endret seg fra kritikken av ”Big Business til problemet med ”Big Government”. Den pågående politiske striden som førte til ”Shutdown” illustrer dette på et dramatisk vis.

Gjeldsproblemene i de vestlige demokratiene er en indikator på overdimensjonering av statsfunksjonene. 

Dersom finansieringen av velferdsstaten ikke lenger er mulig så er vi nødt til å ta standpunkt til følgende utfordring: Hvor mye stat tenger demokratiet?

Tradisjonelle institusjoner forvitrer.

Sosialdemokratene har blitt knyttet til institusjoner som de har hjulpet til å etablere og støtter. Den industrielle økonomi og arbeideren dannet grunnlaget for den politiske plattformen og utviklingen av den sentraliserte velferdsstaten. Fagforeningene utviklet seg til å bli sentrale samarbeidspartnere som etter hvert ble en integrert del av det politiske systemet. Legitimiteten av dette er kommet mer og mer i fokus av samfunnsøkonomiske og moralske grunner. På hele det europeiske kontinentet har fagforeningenes innflytelse vært i tilbakegang og er fraværende fra store deler av den moderne økonomien.  Sosialdemokratiers institusjoner og samarbeidspartnere, ”det offentlige” oppfattes som utdatert og inneffektivt. Gjeldkrisen i Europa blir av  mange sett på som en konsekvens av at velferdsstaten har fått svelle ut. 

Sosialdemokratiet - hva nå?

Blant velgerne vokser det frem en bred kritikk av et samfunn hvor reguleringsiveren tar overhånd.

Omfordelingspaternalismen blir betraktet med økende skepsis fordi borgerne for lengst erkjenner at det har utviklet seg en politisk sosialindustri til egen berikelse som nå har oppdaget “den forebyggende sosialpolitikk” som sitt nye markedet.

Moralapostlene på venstre siden opptrer som guruer med den høyeste åndelige innsikt i menneskehetens beste. Med påbud og forbud ønsker de å gjøre deg til en lykkelig sosialistisk velger i en velferdsstat hvor kjønn og politisk bakgrunn blir foretrukket fremfor kunnskap og initiativ. 

Big-Government-Gouvernante konseptet mister stadig flere tilhengere. Den senere tids utvikling, ikke bare her i Norge, men i Europa, Australia og Japan bekrefter dette. Sosialdemokratiets fremtid er høyst usikket. Diskusjonene på nettet bekrefter det. Der er majoriteten inneforstått med at dagens politiske og ideologiske plattform ikke lenger finner gjenklang  hos velgerne. De ønsker at sosialdemokratiet tar nye posisjoner i det politiske landskap som enten gjør ideologien mer grønn eller blå. Men disse plattformene er allerede opptatt. Det er tvilsomt om et strategisk valg langs den grønn-blå aksen kommer til å virke troverdig, men til syvende og sist er det velgerne som avgjør.

Pendlere!

Pendler du til Oslo?

Har du noen gang tenkt på hvor lenge du sitter i kø i løpet av et år? Ifølge en undersøkelse gjort av Institutt der Deutchen Wirtschaft så sitter du og dine lidelsesfeller til sammen over 12 arbeidsdager, eller 92 timer i kø i løpet av et år for å komme på jobben i Oslo. Er det mye eller lite?

I Paris bor det 12 millioner mennesker og de bruker like lang tid som i Oslo. 

I London, med 9,2 millioner mennesker, bruker pendlerne i gjennomsnitt 74 timer. Har du opplevd trafikken og ”motociclisti” i Roma - et sant kaos - så bruker pendlerne likevel bare 2 timer mer enn vi gjør i Oslo. 

Det er kanskje en fattig trøst, men det finnes et land i Europa hvor situasjonen er verre.

I Warzava, et av de mest betydningsfulle handelssentre i Øst Europa, bruker pendlerne 106 timer i året. Grunnen til at trafikantene i Warszawa plages av endeløse køer skriver seg fra den tiden kommunistene styrte landet. Manglende innsikt, handlekraft og innkompetanse har ført til et enormt etterslep når det gjelder infrastrukturen i byen. I dag nærmer det seg en million biler i Warszawa. All gjennomgangs trafikk passerer gjennom sentrum av byen. Manglende parkeringsmuligheter gjør at bilistene sirkulere rundt i håp om å finne en ledige parkerings- plass. Samtidig forsøker de å unngå gater hvor det pågår veiarbeid, som kun skjer på dagtid.

I 1974 ble nok en gang blåst liv i planene om å bygge en Metro. Endelig i 1983 ble programmet godkjent av regjeringen og de første tunellene ble bygget. Ufullstendig finansiering, dårlig planlegging og et sendrektig byråkrati førte til en byggehastighet på 2 meter pr dag.

_____________________________________________________

Noen inntrykk fra trafikken i Warszawa på You Tube  

http://www.youtube.com/watch?v=Bps--azS9T0

 _____________________________________________________

Tiltross for at jeg aldri har vært i Warszawa, bringer historien frem en sterk følelse om at dette har jeg opplevd før - en Déjà vu. Kan det være i forbindelse med pendler tilværelsen inn til Oslo - mon tro? Nei, etter videre ettertanke. Warszawa jobber med saken. Her, ikke bare fornekter politikerne problemet, men de har nettopp bygget Operatunnelen som gjør at all gjennomgangstrafikk går gjennom sentrum isteden for å legge hovedveiene utenom byene slik de gjør i alle andre storbyer på kontinentet. Togtunnellen gjennom Oslo (Oslotunnelen), ble vedtatt bygget i 1968, men først ferdigstillet i 1980. Nå mener mange den allerede er sprengt. Noen planer om en ny eller utvidet Oslotunell finnes ikke.  Det er ingen tvil om at vi snart kommer til å passere Warszawa med god margin. Skulle politikerne mot all forventning innse at det må finnes en løsning, så går det desenier fra erkjennelse til ferdigstillelse.

Oljeeventyret

Nærmer vi oss slutten på den norske velferden?

Statoil har problemer med norsk kostnadsnivå.

Statoils melding om at de kommer til å ”flagge ut” 1000 arbeidsplasser til lavkostland innen 2020 for å bli mer konkurransedyktig, har ikke uventet vakt oppsikt. Fagforeningen forlanger klare linjer fra regjeringen, underforstått at staten som eier bør sette en stopper for dette. Uenighet innad i regjeringen førte til at Stoltenberg kom med følgende uttalelse til NTB: ”Statoil skal gi avkastning for eieren, i tillegg til at det er en målsetting om å ha hovedkontorfunksjonene i Norge. Det er det som står i eierskapsmeldingen, og det er den politikken som gjelder”

Er outsourching  av 1000 stillinger nok?

Outsourcing av 1000 stillinger, primært innenfor støtte funksjoner, forventes å gi en innsparing på 1,3 milliarder innen 2020. Samtidig kommer meldingen om et skuffende kvartal for Statoil. Det begrunnes bla med forventet lavere produksjon. Kanskje litt overraskende med tanke på alt media oppstyret rundt alle funnene i Nordsjøen den siste tiden. Nærmer vi oss siste kapitel i oljeeventyret?

Det er i hovedsak forretningsområdet Utvikling og Produksjon Norge (UPN) som opplever det største fallet i produksjon og resultat. Produksjonen i den internasjonale driften økte i perioden.

Statoil leverte en rekordhøy internasjonal produksjon, med en økning på seks prosent, hovedsakelig som følge av oppstart av og produksjonsøkning på ulike felt, skriver Lund.

Er det slik at Norge begynner å gå tom for olje og at vi må satse mer i utlandet så er situasjonen en helt annen en den var for noen år siden? Det betyr at Statoil i større grad må konkurrere med utenlandske oljeselskap. Og den konkurransen er det ikke sikkert at de kommer til å vinne. Av følgende grunner:

Tilgjenglighet og konkurranse

Rundt 90 prosent av olje reservene er under kontroll av nasjonale oljeselskap, som Statoil. De nasjonale selskapene har utviklet kompetanse, slik at de selv klarer å produsere, raffinere og selge oljen. Stadig flere blir selvhjulpne og klarer seg uten hjelp fra selskaper som opererer internasjonalt.  En konsekvens av dette er at selskaper som Statoil blir mer og mer avhengig av olje som er vanskelig tilgengelig. Den finnes enten på dypt vann langt fra land, som i Arktis. Den er blandet med skifer eller sand, eller finnes i politisk ustabile regimer, som Algerie.

Men Statoil er ikke alene om å være avhengig av nye oljefelt.  De 6 største oljeselskapene, de såkalte ”Big Oil” opplever de samme utfordringene. Kampen om lett tilgjengelig, ”easy oil”, blir stadig mer utfordrende.

Etterspørselen synker

Flere eksperter peker på en annen utvikling. 60 prosent av oljeforbruket kan knyttes til transport, resten brukes til kraft, petrokjemikaler og annen industrielt bruk.

I følge OPEC har etterspørselen etter olje gått tilbake i USA og Europa. I USA er etterspørselen på i underkant av 9 millioner fat pr dag. Det laveste nivå på over 10 år.  Grunnen er en stadig økning i  mer bensineffektive transportmidler. Samtidig  som stadig bedre infrastruktur, offentlig kommunikasjon og høye oljepriser har bidratt til et generelt lavere forbruk.

Fremvoksende økonomier vil ikke oppleve bensinslukende bilene som på 50 og 60 tallet hvor miljøbevisstheten var lav og bensinen relativt billig.  

I mars introduserte Kina en standard begrensning på biler. Det skal ikke være tillat og selge biler som har et høyere gjennomsnitts forbruk enn 7 liter pr 100 km etter 2015.

Gass har fått en større rolle som drivstoff for busser, båter og biler. Konsekvensen av denne og likende utvikingstrender vil påvirke den fremtidige etterspørselen etter olje.

Presset fra miljøpartier og organisasjoner har og vil påvirke forbruket. Sentralt i denne diskusjonen står oljeutvinningen: Kun en tredjedel av verdens påviste fossile ressurser kan forbrukes de neste 40 årene hvis verden skal nå målet om maks to graders global oppvarming, advarer Det internasjonale energibyrået (IEA).

Det mest alvorlige på kort sikt er at etterspørselen kan bli påvirket av det som skjer med verdensøkonomien. En økonomisk tilbakegang vil føre til redusert forbruk. Signalene de siste månedene er ikke oppmuntrende.

Prisutvikling og kostnadsnivå

Dersom etterspørselen etter olje flater ut så vil prisene begynne og falle. Selskaper som utvinner olje til den høyeste prisen vil få problemer. I følge en mye sitert rapport fra Bernstein Research er den marginale kostnad for å produsere olje fra ugjestmilde land og geografisk utilgjengelige områder $100 pr fat. Ikke langt unna dagens pris.

Investeringene i olje og gassvirksomhet forventes i følge SSB å bli rekordhøye 211 milliarder kroner i 2013. Dersom prisene faller ytterligere samtidig som lønn-, kostnad- og skattenivået stiger kan disse investeringene fremstå som ytterst risikable.

Selv om markedsekspertene varsler prisoppgang hver gang regimene i Midtøsten markerer seg på første siden i media, så er trenden foruroligende.

Synker prisene til under 100 dollar så vil outsourcing av 1000 stillinger fortone seg som en bagatell og øke sannsynligheten for at Statoil bare sitter igjen med hovedkontorfunksjonen i Norge dersom selskapet ønsker å overleve. En utvikling som vil sette standard for resten av petroleumsindustrien vår. En industri som i følge Menton Business Economics direkte og indirekte sysselsetter ca. 250.000 personer. Og i følge finasdepartementet er grunnlaget for en stabil økonomisk politikk som legger til rette for høy syselsetting, stabil økonomisk vekst, bærekraftige offentlige velferdsordninger og en sterk offentlig sektor.

Mye tyder på at oljeeventyret kan fases ut raskere enn vi ønsker. Hva skal vi da satse på?

Norges konkurranse kraft

En av de viktigste grunnen til at landene sør i Europa har problemer har vært et stadig økende lønnsnivå og politisk handlingslammelse som igjen har ført til  svekket konkurransekraft.  Samtlige av disse landene har et undersudd på handelsbalansen og de scorer lavt på WEF Global Competetiveness Reprot 2012 – 2013. Rapporten sammenlikner konkurransetilstanden i 144 land. Spania ligger på 36 plass, Italia på 42 plass, Portugal på 49 plass og Hellas som har de største utfordringene, både økonomisk og sosialt, ligger på 96  plass.

Norge finner vi på en akseptabel 15 plass, problemet er bare at Danmark (12), Sverige (4) og Finland (3) ligger foran oss tiltross for at de ikke har olje!  Det burde bekymre de fleste.

Finland topper listen når det gjelder utdannelse som et resultat av et sterkt fokus de siste 10 årene. Det har ført til at arbeidsstokken har de nødvendige ferdigheter til å møte stadig nye utfordringer. Finland ligger også på et nøyt nivå når det gjelder teknologisk adopsjon og innovasjon. Finland er et av de mest innovative landene i Europa.  Økonomien er ikke uten utfordringer, men er bra sammenliknet med andre euro land.

_____________________________________________________

Noen av områdene som trekker oss ned i sammenlikningen:

Institutions

• ·        Burden of government regulation  65 plass
• ·       Transperency of government policymaking 23
• ·       Gov´t services for improved business performance 38

Infrastructure

• ·     Quality of overall infrastructure 39
• ·     Quality of roads  84
• ·     Quality of railroad infrastructure 47
• ·     Mobile telephone subscriptions/100pop 50

  Microeconomic environment 

• ·      General government dept % GDP 96  (Eurosonens krav er 60 prosent)

   Education

• ·     Quality of primary education 33  (Finland  1)
• ·     Quality of math and sience education 57  (Finland 2)
• ·     Quality of management schools 24 (Finland 10)

Goods market efficiency

• ·     Extent and effect of taxation  59
• ·     Total tax rate % profits 82
• ·     No of procedures to start business 29
• ·     No of days to start business 25
• ·     Agricultural policy costs 105
• ·     Prevalence of trade barriers 86
• ·     Trade tariffs % duty 50

Labour market efficiency

• ·     Flexibility of wage determination 133
• ·     Hiring and firing practices 135
• ·     Pay and productivity 77
• ·     Women in labour force, ratio to men 14

Innovation

• ·     Quality of scientific research institutions 27
• ·     Gov´t procurement of advanced tech products 28
• ·     Availability of scientists and engineers 42  

 ____________________________________________________

Det bør ikke overraskelse noen som har fulgt med over tid at vi skårer uforholdsmessig lavt på mange områder når det gjelder konkurransekraft. Det kan være en bekreftelse på at regjeringens ideologiske ståsted og aversjon mot privat initiativ har gjort at den ikke har klart å finne relevante løsninger. Det er de ikke alene om. Det finnes nok av eksempler på sosialistiske regimer som har spilt fallitt.  Konsekvensen er nærliggende. Eksemplene er mange. Utviklingen i de mest utsatte landene i eurosonen kan gi en indikasjoner på i hvilken retting regjeringen tar Norge videre. Krisen i Japan kan forteller litt om omfang og tidsperspektiv.

Inflasjonsløgnen

Inflasjonsløgnen

Dagens ledende politikere fører oss inn i et økonomisk uføre.

Norge går så det suser! Arbeidsløsheten og inflasjonen er lav og stabil. Konjunkturene i Norge er vesentlig bedre enn i andre industriland. Likevel aner nordmenn at ikke alt er som det skal være. At de politiske valgene som gjøres fører til at verdier som er skapt, takket være oljen og tidligere generasjoners iherdige arbeid, kommer til å forvitre.

Har Norges Bank har kontroll over inflasjonen?

Konsumprisindeksen (KPI) viser prisutviklingen på de varer og tjenester som husholdningene etterspør. Den økte i april med 1,9 prosent fra samme måned i fjord. Indeksen er godt innenfor Norges Banks inflasjonsmål på 2,5 %. Et nivå som er viktig for å opprettholde lav og stabil inflasjon. Dette er viktig for en bærekraftig utviklingen av produksjon og sysselsetting.

Alt er med andre ord som det skal være.

De fleste føler likevel at prisene øker vesentlig mer enn i underkant av 2 prosent i året. ”Den følte inflasjonen”, som sosialøkonomene kaller det, er med andre ord høyere enn den offisielle versjonen. Det bekreftes når vi fyller bensin, passerer bompenge-stasjoner, leser boligannonser, handler dagligvarer eller finner strømregningen i postkassen.

Det som kanskje er mindre åpenbart er at pengene du har i banken blir mindre verdt på grunn av økt inflasjon, minimale renter og høye gebyrer.  Pensjonistene får stadig mindre å rutte med og de fattige blir fattigere.

Sannheten er at folks oppfattning er berettiget.  Levekostnadne øker mer enn to prosent i året, fordi indeksen ikke tillegger statlige og kommunale  avgifter og gebyrer tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer har de siste årene økt betydelig mer enn de varene som omfattes av konsumprisindeksen. Samtidig øker lønningen og det generelle kostnadsnivå med rekordfart. Vi opplever med andre ord en snikende og akselererende inflasjon som undergraver norsk økonomi.

Hva har utløst inflasjonen og hvor omfattende er den?

De som handler klær, elektronikk, sportsutstyr  og andre importere varer opplever at prisene stadig synker. Skal du derimot dekke primærbehovet som mat, boutgifter, transport og være lojal mot norsk- produserte varer opplever du det motsatte. Inflasjonen er med andre ord ikke importert, men en konsekvens av en villet politikk som har ført til økte  lønninger, skatter, toll og avgifter. Gode konjunkturer har gjort  at fagforeningene har fått gjennomslag for kraftige lønnsforhøyelser. Bedrifter, stat og kommuner har måttet kompensere for de økte lønningene ved å øke priser, skatter og avgifter. Denne økningen i levekostnadene har igjen ført til at fagforeningene forlanger kompensasjon i neste forhandlingrunde. Det er en slik lønns-pris-spiral som har presset prisene opp på et uforsvarlig nivå.

De siste 10 årene har lønningene i Norge økt vesentlig mer enn i våre naboland. I følge Eurostat ligger i dag  norske industriarbeideres lønnsnivå 60 % og prisnivået  50 % over gjennomsnittet i EU.

Hva er konsekvensen av en høy inflasjon?                                         Den kostandsinduserte inflasjonen medfører at store deler av fastlands industrien legges ned, flagger ut eller finner eiere som er villig til å investere i Norge - enn så lenge. Selv oljeindustrien advarer mot en pris- og kostnadstruktur som ikke er konkurransedyktig og at stadig mer arbeid forsvinner ut av landet. Av samme grunn må staten hvert år bruke mer penger for å kompensere for økte lønninger uten at det skapes reelle verdier.

Arbeidsplasser forsvinner i stadig økende grad. Selv om den offisielle arbeidsløsheten er på 3,7 prosent kan man ikke se bort fra det faktum at ca. 700 000 av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet.

En mindre påaktet konsekvens er at inflasjon i kombinasjon med lave renter, formueskatt og høye gebyrer fører til at bankinnskudd de facto reduseres som følge av en negativ realrente.  Det gjelder ikke bare de som har penger i banken, men også  pensjonister bør passe på at pensjonene reguleres i takt med inflasjonen – en inflasjon vi ikke vet nivået på.

De som derimot skylder penger er heldigere stillet, fordi verdien på lånet reelt sett blir mindre jo høyere inflasjonen er. Ser vi på husholdningenes stadig økende gjeld er det naturlig å anta at mange har fått med seg dette poenget, selv om det bidrar til å øke inflasjonen, og på noen områder skape boblelignende tilstander.

Ikke alle priser øker.                                                                          En pris har i de siste vist deflatoriske tendenser, nemlig oljeprisen. Den har sunket i flere måneder.  Oljeorganisasjonen OPEC er rådløs, fordi USA oversvømmer markedet med olje. 18. april var prisen 96,75  dollar pr. fat 100 dollar pr. fat regnes som kritisk for lønnsomheten når det gjelder utvinning av norsk olje. Det er sannsynligvis ikke den prisen Staten ønsker seg på vei ned.

Norwegian Fire Department

Verdens rikeste land fremstår som en vits! En hilsen fra familie i USA.

"One dark night outside a small town in Minnesota , a fire started inside the local chemical plant and in a blink of an eye it exploded into massive flames. The alarm went out to all the fire departments for miles around.
When the volunteer fire fighters appeared on the scene, the chemical company president rushed to the fire chief and said, "All our secret formulas are in the vault in the center of the plant. They must be saved. I will give $50,000 to the fire department that brings them out intact."

But the roaring flames held the firefighters off.

Soon more fire departments had to be called in as the situation became desperate. As the firemen arrived, the president shouted out that the offer was now $100,000 to the fire department who could bring out the company's secret files.

From the distance, a lone siren was heard as another fire truck came into sight. It was the nearby Norwegian rural township volunteer fire company composed mainly of Norwegians over the age of 65. To everyone's amazement, that little run-down fire engine roared right past all the newer sleek engines that were parked outside the plant.

Without even slowing down it drove straight into the middle of the inferno. Outside, the other firemen watched as the Norwegian old timers jumped off right in the middle of the fire fought it back on all sides. It was a performance and effort never seen before.

Within a short time, the Norske old timers had extinguished the fire and had saved the secret formulas. The grateful chemical company president announced that for such a superhuman feat he was upping the reward to $200,000, and walked over to personally thank each of the brave fire fighters.

The local TV news reporter rushed in to capture the event on film, asking their chief, "What are you going to do with all that money?"

"Vell," said Ole Larsen, the 70-year-old fire chief, "Da first thing ve gonna do is fix da brakes on dat focking truck!"